Det merklige Italia

Egentlig er Italia et utrolig merkelig land. De har mye av det vi setter mest pris på livet.

Samtidig er det et land som aldri har hatt en fornuftig stabil regjering og som fortsatt er preget av økonomisk svineri og snusk.

Forrige uke var jeg tilbake i Roma, et av mine absolutte favoritreisemål. Det som slo meg var at Italia har mistet noe med den økonomiske krisen, og det er selvtilliten.

Italienerne har jo virkelig mye å være stolte av. Historien og et utrolig vakkert land som vi elsker å reise til. De har den utsøkte maten, men også det som blitt hverdagsmat hos oss som pasta, pizza og de er verdens største vineksportør. De har den mest eksklusive designen på både biler og klær. Og de har verdens vakreste språk.

Men nå har de økonomisk krise og det er gått inn på italienerne. De italienere jeg snakket med var sterkt preget av liten fremtidstro. Det kom spontant fra flere. De vet at de må igjennom en økonomisk snuoperasjon, men de vet ikke hvordan.

Og man kan jo spørre seg hvordan de har gått brukbart så lenge. Siden 1945 har de hatt 61 forskjellige regjeringer. De har normalt vært i posisjon i mindre enn et år før de har vært nødt til å avgå. Når de først fikk en regjering som satt lengre enn et år så var det Berlusconi som siden 1994 har preget italiensk politikk, og der var det mer design enn innhold.

Nå sitter Montis regjering ved makten og han er ikke en gang folkevalgt.

Min erfaring fra å jobbe med italienere er begrenset, men jeg kan si at det også her er mer elegant design enn hardt, effektivt arbeid.

Når jeg forrige mandag sitter på Piazza Independienza og leser på nettet kommer en nyhetsmelding fra BBC. Ca. 60 personer er siktet i forbindelse med en razzia mot mafiaen i Napoli. 16 av de siktede er dommere. Herregud!

Hva er din erfaring med Italia?

Dagens musikkvalg blir Beiruts Postcards from Italy:

Mindre valgfrihet i skolen!

Det var noe som falt på plass denne uken. Det var skolepolitikken og det var Finland.

Det er ikke sikkert at du har fått det med deg, men forskjellen mellom finsk og svensk skole har vært et hett tema denne uken, og det har betydning også for Norge.

Pasi Sahlberg har gitt ut boken "Finnish lessons" som beskriver finsk skolepolitikk. Det som gjør dette interessant er:
1. Finland havner på de fleste topplister i Europa når det gjelder elevenes resultater.

2. Finland har satsar på enhetsskoler. Ikke privatisering, ikke valgfrihet. De har bevisst lagt opp til at alle skal gå i de samme skolene, følge de samme læreplanene, ikke ha sentrale prov og målinger og lærerne skal ikke ha noen form av prestasjonslønn.

I lørdagens Dagens Nyheter er det en god debattartikkel fra en sentral skoleplanlegger som ber Sverige snu. Saken er at Sverige har gått for valgfrihet, mangfold og privatiseringsideologi og det ser ikke ut til å funke.

Dette var på gang også i Norge. Men med den rød-grønne regjeringen ble det stanset. Hvis det hadde vært det eneste de hadde fått till så hadde det vært verdt det bare for dette. Det var kjempeviktig.

Jeg hadde noen år på 80-tallet når jeg var så fristet av de danske friskolene at jeg ønsket noe lignende i Sverige og Norge. Det gikk fort over når jeg begynte å se hva det ville lede til.

Det går ikke å sammenligne land helt og fullt. Kanskje finnes det en annen motivasjon hos finske elever? De har en betydelig lavere andel med et annet morsmål enn hva fallet er i Sverige og Norge, men likevel...

Look to Finland, mener jeg. Men hva mener du?

Denne gang står Jean Sibelius for musikken: