tirsdag 19. september 2017

Sterkt vern for domstolenes uavhengighet


Samtidig som stadig flere europeiske regjeringer prøver å kneble sine domstolers uavhengighet fikk Norge forrige uke en domstolkommisjon. Det er godt timet. Norske domstolers uavhengighet bør ha et sterkere vern.

Det er ingen akutt fare. Norske domstoler er velfungerende og nyter stor tillit hos befolkningen. Politikere blander seg ikke bort i domstolenes dømmende virksomhet, men ting kan endre seg. I Italia, Nederland og USA har sterke politiske krefter forsøkt å utfordre domstolene. I Polen, Ungarn og Tyrkia har slike politikere nå makten. Det er faktisk ikke vanskelig å se for seg en framtid der Stortinget og Regjeringen er frustrert over at domstolene i sin behandling av enkeltsaker setter lover til side. Rett og slett fordi de bryter mot Grunnloven.

En del av politikkens vesen er å vise på uenighet overfor politiske motstandere. Noen går lengre og bygger opp motsetninger i samfunnet. Man kan se for seg at politikere med støtte i opinionen kan gå hardt ut mot domstolenes rettspraksis i enkeltsaker som har politisk tilknytning. Det kan gjelde straffenivå, at flere eller færre skal få asyl, at voldsomt rike folk ikke betaler skatt eller at internasjonale avtaler setter grenser for politikken. Det er mange hypotetiske muligheter for å bli irritert på domstolene.

Høyesterett har utentvil fått større makt. Frank Aarebrot har sagt at dommerne kommer til å få så mye makt at politikken blir uinteressant. Sant nok en makt de er gitt av Stortinget, men også på bekostning av dem.

Utviklingen i blant annet Polen viser at det kan skje plutselig. Den polske nasjonalforsamlingen vedtok i sommer fire nye lover som har alvorlig negative følger for domstolenes uavhengighet. Presidenten har godkjent to av dem, mens to er sendt tilbake for å forandres.

– Det betyr i praksis at regjeringen kan nøytralisere høyesterett og få sterk politisk innflytelse over hvem som kan utnevnes og avsettes som høyesterettsdommere etter hva som tjener dem, sier Nils Asbjørn Engstad, president for CCJE, et rådgivende organ for Europarådet, til Dagsavisen 21. juli.

I Sverige har mange av de høyeste dommerne nylig pekt på at Sverige «i disse urolige tider» ikke er godt nok vernet mot en autoritært regime som kanskje ønsker å montere ned grunnleggende menneskelige rettigheter.

Derfor var det ikke en dag for tidlig når Regjeringen 11. august oppnevnte en domstolkommisjon. De skal utrede en rekke forhold om domstolene. Fint det, men det kunne vært en tydeligere bestilling på at de skal utrede hvordan domstolenes og dommernes uavhengighet bedre kan vernes. Likevel er det absolutt rom for det i mandatet.

Noe de burde komme fram til er at Grunnloven tydeligere skal beskrive hvordan dommere skal utnevnes. I Norge velges de ut gjennom et uavhengig innstillingsråd. I dag kan et politisk flertall endre prosessen med et enkelt majoritetsvedtak.

Normalt tenker vi ikke på hvorfor domstolenes uavhengighet er så sentral i en rettsstat. Noen av de viktige prinsippene er:
• Dommerne skal ikke kunne instrueres i sin domsutøvelse.
• Domstolen eller dommerne skal ikke utsettes for påvirkning i retning av det ene eller andre resultatet. En rettsstat krever dommere som er uavhengige og upartiske i forhold til partene.
• Høyesteretts avgjørelser kan ikke overprøves av andre myndigheter.
• Hvis domstolene mener at en lov er i strid med Grunnloven, kan loven settes til side. For eksempel hvis retten kommer til at loven krenker en eller flere borgeres konstitusjonelle rettigheter etter Grunnloven.
• Saker de behandler fordeles tilfeldig mellom dommerne, slik at ingen skal kunne velge dommer og dommerne ikke skal kunne velge hvilke saker de skal behandle.
• Dommere har som embetsmenn et særskilt stillingsvern. De er "uavsettelige". Ingen skal kunne påvirke dem gjennom å true med avskjed.

Man kan si at domstolene og dommere skal være uavhengige fra alt, unntatt lovene. Det er for alles rettsikkerhet. Men velfungerende og uavhengige domstoler er også en viktig faktor for at næringslivet skal være velfungerende og at avtaler overholdes.

I et rettssikkert samfunn må lovene være styrende, ikke hvordan vindene blåser fra dag til dag. Grunnloven tar tid å forandre, noe som gir stabilitet. Det har Domstolkommisjonen nå anledning til å gjøre noe med.