tirsdag 19. september 2017

Sterkt vern for domstolenes uavhengighet


Samtidig som stadig flere europeiske regjeringer prøver å kneble sine domstolers uavhengighet fikk Norge forrige uke en domstolkommisjon. Det er godt timet. Norske domstolers uavhengighet bør ha et sterkere vern.

Det er ingen akutt fare. Norske domstoler er velfungerende og nyter stor tillit hos befolkningen. Politikere blander seg ikke bort i domstolenes dømmende virksomhet, men ting kan endre seg. I Italia, Nederland og USA har sterke politiske krefter forsøkt å utfordre domstolene. I Polen, Ungarn og Tyrkia har slike politikere nå makten. Det er faktisk ikke vanskelig å se for seg en framtid der Stortinget og Regjeringen er frustrert over at domstolene i sin behandling av enkeltsaker setter lover til side. Rett og slett fordi de bryter mot Grunnloven.

En del av politikkens vesen er å vise på uenighet overfor politiske motstandere. Noen går lengre og bygger opp motsetninger i samfunnet. Man kan se for seg at politikere med støtte i opinionen kan gå hardt ut mot domstolenes rettspraksis i enkeltsaker som har politisk tilknytning. Det kan gjelde straffenivå, at flere eller færre skal få asyl, at voldsomt rike folk ikke betaler skatt eller at internasjonale avtaler setter grenser for politikken. Det er mange hypotetiske muligheter for å bli irritert på domstolene.

Høyesterett har utentvil fått større makt. Frank Aarebrot har sagt at dommerne kommer til å få så mye makt at politikken blir uinteressant. Sant nok en makt de er gitt av Stortinget, men også på bekostning av dem.

Utviklingen i blant annet Polen viser at det kan skje plutselig. Den polske nasjonalforsamlingen vedtok i sommer fire nye lover som har alvorlig negative følger for domstolenes uavhengighet. Presidenten har godkjent to av dem, mens to er sendt tilbake for å forandres.

– Det betyr i praksis at regjeringen kan nøytralisere høyesterett og få sterk politisk innflytelse over hvem som kan utnevnes og avsettes som høyesterettsdommere etter hva som tjener dem, sier Nils Asbjørn Engstad, president for CCJE, et rådgivende organ for Europarådet, til Dagsavisen 21. juli.

I Sverige har mange av de høyeste dommerne nylig pekt på at Sverige «i disse urolige tider» ikke er godt nok vernet mot en autoritært regime som kanskje ønsker å montere ned grunnleggende menneskelige rettigheter.

Derfor var det ikke en dag for tidlig når Regjeringen 11. august oppnevnte en domstolkommisjon. De skal utrede en rekke forhold om domstolene. Fint det, men det kunne vært en tydeligere bestilling på at de skal utrede hvordan domstolenes og dommernes uavhengighet bedre kan vernes. Likevel er det absolutt rom for det i mandatet.

Noe de burde komme fram til er at Grunnloven tydeligere skal beskrive hvordan dommere skal utnevnes. I Norge velges de ut gjennom et uavhengig innstillingsråd. I dag kan et politisk flertall endre prosessen med et enkelt majoritetsvedtak.

Normalt tenker vi ikke på hvorfor domstolenes uavhengighet er så sentral i en rettsstat. Noen av de viktige prinsippene er:
• Dommerne skal ikke kunne instrueres i sin domsutøvelse.
• Domstolen eller dommerne skal ikke utsettes for påvirkning i retning av det ene eller andre resultatet. En rettsstat krever dommere som er uavhengige og upartiske i forhold til partene.
• Høyesteretts avgjørelser kan ikke overprøves av andre myndigheter.
• Hvis domstolene mener at en lov er i strid med Grunnloven, kan loven settes til side. For eksempel hvis retten kommer til at loven krenker en eller flere borgeres konstitusjonelle rettigheter etter Grunnloven.
• Saker de behandler fordeles tilfeldig mellom dommerne, slik at ingen skal kunne velge dommer og dommerne ikke skal kunne velge hvilke saker de skal behandle.
• Dommere har som embetsmenn et særskilt stillingsvern. De er "uavsettelige". Ingen skal kunne påvirke dem gjennom å true med avskjed.

Man kan si at domstolene og dommere skal være uavhengige fra alt, unntatt lovene. Det er for alles rettsikkerhet. Men velfungerende og uavhengige domstoler er også en viktig faktor for at næringslivet skal være velfungerende og at avtaler overholdes.

I et rettssikkert samfunn må lovene være styrende, ikke hvordan vindene blåser fra dag til dag. Grunnloven tar tid å forandre, noe som gir stabilitet. Det har Domstolkommisjonen nå anledning til å gjøre noe med.

fredag 4. august 2017

Trøndelagsmodellen for fred


Send hissige ledere på trønderfest!Fredlige signaler gang på gang på gang kan gi resultat. Illustrasjon Kjetil Strand

Nå er det på tide å lansere «Trøndelagsmodellen for fred». Den handler om å være ekstremt tydelig på at man ønsker hverandre alt godt. Om og om igjen.
Ta for eksempel et middagsselskap. I Trøndelag vil kontakten følge et nøye ritual, som skal garantere fred til evig tid.

Første trinn: Blikkene møtes og dere smiler lett til hverandre. Ikke noe morsomt er sagt, men vi ønsker å vise at vi er vennlig innstilt til den andre. Her har både Trump, Putin og IS-krigerne litt å gå på.

Andre trinn: Dere håndhilser, eller gir en lett kinnklem. Skikken med å håndhilse startet trolig for å vise at man ikke hadde våpen i hånd og ikke ønsket hverandre noe vondt. Antikke tekster og bilder viser at dette var noe man i hvert fall gjorde 5 000 år f.Kr. En svensk undersøkelse viste at i 2014 var det kun 20 prosent som håndhilset på bekjente. Jeg er sikker på at det er mer vanlig i Trøndelag. Det er en hyggelig måte å fortelle «jeg respekterer deg og ønsker å ha en god relasjon til deg». På den måten er mange kriger unngått. Å ikke ta imot en utstrakt hånd er direkte fiendtlig.

Tredje trinn: Dere sier «Takk for sist». Her forteller vi hverandre at «sist vi møttes skjedde ikke noe som skulle tilsi at vi ikke skal være vennlige mot hverandre i dag». Hvis en av dere, av en eller annen grunn, ikke skulle huske det kan jo det være en grei påminning. Det finnes verre signaler å sende ut.

Fjerde trinn: Når dere reiser dere fra middagsbordet så sier dere «Takk for skiftet» til alle andre ved bordet. Her markerer vi at gjennom middagens samtaler har det faktisk ikke skjedd noe som tilsier at vi ikke skal gå her fra som venner. Selv om du flørtet med borddama mi så er du tilgitt. Selv om du gir uttrykk for holdninger som kan minne om Frps så bærer jeg ikke nag mot deg.

Femte trinn: Når dere går fra selskapet så kan det være på tide å ta hverandre i hånda igjen. Eller kanskje klemme hverandre hardt og inderlig og si «Takk for laget. Det var hyggelig å se deg». Det er trolig sant. De aller fleste folk er hyggelige. Vi burde møtes oftere, selv om det oftest blir med tanken. Men samtidig sender dere signalet om at «vi er jo venner». Send hissige ledere på trønderfest!

Eventuelt sjette trinn: Står du utendørs eller ved et vindu så at du ser personen gå eller reise, så løfter dere hånden og vinker vennlig til hverandre. Det går ikke å misforstå at dere ikke har noe usnakket med hverandre. Et nyttig tips her kan være å ikke kjøre i vei i en bil med tonede ruter. Da mister du denne delen av ritualet.

Til sammen blir dette overdrevent mange fredssignaler, men likevel bare hyggelig. Jo, jeg vet at det ikke hindrer alle trøndere fra å krangle. Men læll!

Måtene vi hilser på hverandre er altså gamle, men forandres likevel. Fra filmer har vi sett kvinner neie og at menn i gamle dager løftet elegant på hatten. «High-five» med variasjoner er kommet inn. En slags digitale hilsener også på Facebook og Snapchat med rikt utvalg av emojier.

Jeg har alltid likt klemming best, men hvordan skal man vite hvem som ikke føler seg bekvem med det? Det er kanskje derfor den forsiktige kinn-klemmen er blitt populær. Den er forsiktig, men ikke i nærheten så herlig som en ordentlig klem med begge armene.

Jeg har derimot vært ganske klomsete, når jeg i internasjonale arbeidsgrupper ble konfrontert med kyssing på kinnet. Hvilken side starter man på? Skal det være 1,2 eller 3 ganger? Noen ganger ble det to og en halv... Er det lov for menn å kysse andre menn på kinnet? Og i hvilke kulturer kan man nærme seg kvinner? Det var bare å prøve og feile og da oppdager man at de andre også var usikre, for her er tradisjonene veldig forskjellige.

Hvis dere ikke vil gjøre de samme feilene som meg så er hovedregelen å først bøye hodet til venstre og gi et meget forsiktig nuss på hver av kinnene. Men i for eksempel Nederland, i deler av Belgia og i nær familie i arabiske land er det tre ganger som gjelder.

Klemming er en sivilisert og fredsfremmende hilsen. La oss utvikle trøndelagsmodellen videre gjennom å bruke den oftere.


torsdag 29. juni 2017

Undringer om arbeid

a

Vi går nå inn i en tid med glade utrop om «endelig ferie» og «nå skal det bli godt med fri». Samtidig går andre på arbeidsrehabilitering eller jobbsøkerkurs og lengter etter å komme seg i jobb. Synet på arbeid varierer virkelig.

Noen synes at uføretrygd er en akseptabel løsning når man sliter som 35-åring. Andre, som Stephen Hawking, lar seg ikke stoppe av å være 75 år og kun ha noen få fungerende muskler.

Pippi Langstrømpe har alltid fri, men synes det er urettferdig at hun da ikke får den minste lille sommer- og juleferie. Så hun begynner på skolen bare av den grunn. Det er ingen tvil om at alle som jobber har godt av å ha fri. Men når ferien går mot slutten er det faktisk en vanlig kommentar at det skal bli godt å komme inn i rutinene igjen.

Hvis vi hadde økonomi så at vi aldri skulle behøve å arbeide mer, skulle vi da velge det? Jeg er ikke sikker. Vi behøver å behøves. Vi liker å gjøre en god jobb for andre og å være en del av noe større. Å møte andre mennesker, få noen utfordringer og utvikle oss er godt. Jobben møter flere av disse behovene, hvor fint det enn er å ha fri. Og hvis vi var arbeidsledige ville vi vel ikke nyte av å ha all tid i verden? En forutsetning for å nyte av den frie tiden ser ut til å være at vi også har «ufri» tid.

I noens liv finnes det ikke et klart skille mellom jobb og fritid. Slik var det i jeger- og samlesamfunnet og delvis i bondesamfunnet. I dag gjelder det samme i en del frie yrker eller som gründer. Med dagens nettløsninger og oppkoblinger kan det se ut som vi alle delvis er tilbake til det. Vi svarer på jobbhenvendelser samtidig som vi er midt inne i fritidsaktiviteter, i sofaen eller på treningssenteret.

I Norge ble normal arbeidstid på 54 timer i uken innført i industrien i 1915. Siden da er den redusert fem ganger til dagens 37,5 timers normalarbeidsuke ble fastsatt i 1986. Etter 20 år her i landet synes jeg fortsatt de norske arbeidstidene er en drøm. I Sverige er normalarbeidstiden fra åtte til fem. Er det likevel slik at 37,5 timers arbeidsuke er riktig arbeidsmengde?

De siste 30 årene har vi ikke redusert daglig arbeidstid. Isteden har vi lagt alt på økt lønn og mer forbruk. Det har noen konsekvenser og en er miljømessig. For at jorden skal være et egnet sted for kommende generasjoner, kan vi ikke fortsette å øke forbruket, kjøpe eller reise mer. Så hva er alternativet? Et er nettopp at ta ut mer i redusert arbeidstid.

Jeg har prøvd det selv. I over ti år reduserte jeg min stilling og tok fri hele sommeren. Det var herlig. Ungene hadde noen hjemme hele sommerferien, det ble tid til å gjøre praktiske ting med hus og ved, samtidig som livet gikk roligere for seg. Nå er ungene så store at jeg ikke lengre kan skylde på dem for å ta fri. Så det er tilbake til hundre prosent og vanlig sommerferie.

Valgkampen kommer sikkert også til å handle om arbeid og hvem som har ansvar for 4,5 prosent arbeidsledighet. Den kommer ikke til å handle om arbeidstid, synet på arbeid eller at vi samtidig har en masse jobb som behøver å gjøres. Det behøves flere hender i omsorg og mer tid på hver trengende. Både private og offentlige bygg trenger vedlikehold. Vi burde reparere mer og kaste mindre. Norge gror igjen og ingen har tid til å rydde skog. Det vil alltid være behov for å lære mer. Hvordan kan vi organisere oss slik at de oppgavene kan bli utført?

Hvis robotisering og automatisering leder til betydelig færre jobber, hvordan skal da folk tjene til sitt opphold? Hvordan skal vi kunne opprettholde en visst nivå av utjevning mellom de som har mye og de som ikke har? Å holde folk utenfor ren fattigdom er avgjørende for velfungerende samfunn basert på tillit. Samtidig må det finnes insitament for utvikling, entreprenørskap og en god arbeidsinnsats.

Hvordan bør arbeidslivet se ut for å passe både Stephen Hawking, Pippi og alle oss et sted der imellom?

tirsdag 30. mai 2017

En byråkrats forsvarstale



Billedtekst: «Du er så herlig ubyråkratisk som gir meg byggelov for garasje når naboen ikke fikk» Illustrasjon: Kjetil Strand

Vi kan ikke leve av det, men offentlig forvaltning bidrar til at Norge er et av verdens mest velfungerende land.

Tegneserier som Lunch og Dilbert gjør daglig befriende narr av byråkratiet, være seg det er i offentlig eller privat sektor. Atle Antonsen ga oss den tafatte avdelingssjefen Tor i tv-serien «Etaten». En gammel sketsj av Wesensteen har gitt navn til selve symbolet for unødvendig byråkrati her til lands. Lederen av Norsk Supperåd forteller om det offentlige rådets store nytteverdi og legger stolt fram statistikk over de siste trendene for blomkålsuppe og tomatsuppe.

Få vil kalle seg byråkrat. Det gir ikke statushøyende og er heller ikke et vellykket sjekketriks. Men jeg er altså en av dem. Selv om yrkestittelen min ikke er «byråkrat» er det vanskelig å komme seg unna. Slik er det når man arbeider i offentlig sektor, men ikke direkte med tjenester som en lærer, sykepleier eller veiutbygger.

Byråkrati betyr egentlig kontorstyre og er en måte å drive en organisasjon på. Den tyske sosiologen Max Weber beskrev byråkratiets idealform. Hovedpoenget med byråkratiet er å oppnå likebehandling. Avgjørelser skal ikke påvirkes av borgeres samfunnsstatus eller humøret til saksbehandleren. Avgjørelser og korrespondanse skal dokumenteres. Åpenheten er viktig for at andre skal kunne se hvordan en sak er behandlet og kunne kreve å få likebehandling.

Åpenheten er med på å gjøre arbeidet tungrodd, da alt skal journalføres og borgere kan be om innsyn i dokument. Dette tar tid fra kjerneoppgavene, men i det lange løp gjør det organisasjonen mer velfungerende. Dessuten er det en selvfølge at borgerne skal kunne se hvordan forvaltningen håndterer både ressurser og avgjørelser.

Norsk forvaltning er velfungerende. Det bidrar til at Norge kommer på 6. plass i Verdensbankens rangering over hvor det er enklest å gjøre business. Det bidrar også til at Norge kommer høyt på målinger om tiltro til institusjoner og medmennesker, om lykke og livskvalitet.

Dette beror langt fra alene på offentlig sektor, men det bidrar. At samfunnet er velfungerende og forutsigbart, at det er lav korrupsjon og stor grad av åpenhet, hjelper til.

Jeg er en domstolbyråkrat og stolt av det. Jeg og mine kollegaer har et stort engasjement for å bidra til å støtte og utvikle domstolene. Det er utrolig motiverende å arbeidet for en velfungerende rettsstat, selv om det ikke er vi som dømmer.

Likevel, byråkratiet bør ikke vokse. Vi bør isteden bli flinkere i jobben vår. Hver sløst krone er tyveri fra folket. Hos oss, som i alle virksomheter, finnes stort forbedringspotensial. Innbyggerne og vi selv må kreve stadig mer av oss. Vi må lære av næringslivets innovasjon og av de flinkeste på kontinuerlig forbedringsarbeid. Vi må bli bedre på å tenke på brukernes og borgernes beste.
I et leserinnlegg i Brønnøysunds avis 17. februar i år skrev Christina Dahl Naustbukta noen visdomsord som alle oss i offentlig sektor godt kunne lese en gang i uken.
«Du er satt til å forvalte noen ressurser, det kan være for eksempel penger, eller kompetanse. Du er gitt mandat fra samfunnet, som vil at du skal forvalte disse ressursene på best mulig måte, for hele samfunnet.
På den ene siden har du et høyere forvaltningsnivå, som vil ha mest mulig igjen for disse ressursene du skal styre med. Det er tross alt begrensede midler som finnes til disposisjon, og det er mange som har rett på dem.
På den andre siden har du «brukerne», de som har rett på disse ressursene. Det kan være en bonde, eller dyra til vedkommende, det kan være skoleelever, en entreprenør, en bokleser, en matkonsument, en syk person, i det hele tatt, veldig, veldig mange.
Det er disse brukerne du jobber for. Du skal tjene disse. Gjøre ditt beste for at de får best mulig resultat ut av ressursene»

Næringslivet, frivilligheten, offentlig sektor med tjenester og forvaltning bidrar alle til at Norge er velfungerende. Vi behøver hverandre, og vi behøver respekt for hverandre. Heldigvis gjør folk narr av byråkratiet. Humor, og konstruktiv kritikk gjør at vi, som alle andre, skjerper oss.


torsdag 11. mai 2017

Avsporing for Trønderbanen


Regjeringen Solberg vil at Trønderbanen skal settes ut på anbud. Forslaget kan være gjennomført allerede neste år. Erfaringene fra de land som har delt opp og privatisert togstrekninger er riktig dårlige. Regjeringen bør derfor velge et annet spor.

Trønderbanen er en suksess som tar oss punktlig og behagelig til og fra studier, arbeid, møter og opplevelser hver dag. Kundetilfredsheten er høyest i landet, hvilket også resulterer i at stadig flere tar toget. Bare i 2016 var det en økning i antall reisende med 7,5 prosent. Til sammen ble det 1,26 millioner reiser med Trønderbanen mot 1,17 millioner året før. Det avlaster de trønderske veier og gater for betydelig med trafikk og reduserer utslippene av svevestøv, NOx og klimagasser. Det er grunn til å rose regjeringen for at de i Nasjonal Transportplan legger opp til økt satsing på jernbanen. Blant mye annet til elektrifisering av jernbanen nord for Trondheim.

Men nå skal altså blant annet Trønderbanen, Meråkerbanen og Dovrebanen legges ut på anbud. Joda, private løsninger kan ofte bidra til smartere, rimeligere og mer kundevennlige løsninger. Men ikke alltid. Erfaringene viser at oppdeling og privatisering av togtrafikk fungerer dårlig. Også fra land som er tett befolket med korte avstander.

I 1993 gjennomførte Storbritannia en privatisering og i dag er det ca. 30 ulike selskaper som kjører trafikken. Den som har prøvd å reise med tog i Storbritannia vet at det blir en del springende fram og tilbake mellom de ulike selskaps billettautomater og uklarhet om hvordan man skal kombinere togstrekninger. Noen eier jernbanesporet, noen stasjonene, en tredje, fjerde og femte kjører togene som trafikkerer sporene. Meningsmålingene viser at britene ønsker at jernbanen igjen blir statlig. Noen ganger har staten også vært nødt til å ta tilbake togstrekninger når private selskapene har tapt penger og lagt ned togtilbud.

Det samme skjedde i New Zealand der en storstilt privatisering ledet til at selskap ikke klarte å drive videre og der det statlig eide selskapet KiwiRail nå har tatt over banene igjen.
I Sverige har de også lagt ut ulike togstrekninger på anbud. Det har ikke vært noen suksess. Det svenske Forbrukerrådet konkludert med at avregulering og konkurranse ikke har løst noe, men heller ført til kaos.

Nettopp oppdelingen, fragmenteringen av ansvar ser ut til å være en del av problemet. Istedenfor å forenkle blir det mer komplisert og de tenkte gevinstene spises opp av problemene med å koordinere virksomheten. Mengder av folk må regne på anbud overfor alle de ulike operatørene. Alle eventualiteter skal forhandles fram i avtaler og deretter må tvister og uenigheter løses gjennom rettsaker. Her er det mye mat for konsulenter og advokater. Hvordan håndtere at et selskaps tog står i veien for et annet? Hvordan skal slitasjen beregnes?

De som har den best velfungerende togtrafikken er land som Sveits, Tyskland, Canada og Frankrike. Der er de stort sett offentlig drivet av statlige selskaper. I følge RPI, et system som måler servicekvalitet i form av punktlighet, pris, sikkerhet og hvor mye folk og bedrifter bruker jernbanen så har Sveits Europas beste jernbane. Den tidligere direktøren for det sveitsiske jernbaneselskapet SSB, Benedikt Weibel, er nå leder for den internasjonale bransjeforeningen International Union of Railways. I et intervju til Manifest forteller Weibel om sine studier av organisering av jernbanen verden rundt. Ifølge ham er det bare i Europa man er opptatt av å splitte jernbanen ved å ha et skille mellom infrastruktur og togdrift.

– Dette er en fiks idé noen EU-byråkrater i Brüssel har kommet på. Ingenting annet. En fiks idé om at konkurranse vil styrke effektiviteten, sier Weibel til Manifest.
Denne erfaringen skal vi altså bruke til å følge de dårlige eksemplene i Storbritannia og Sverige. Eller som regjeringen skriver, vi skal ta i bruk «konkurranse for å få et bedre tilbud til de reisende.» Tro det den som vil.

(Publisert som signert i Adresseavisen 23. april)

lørdag 1. april 2017

Seks spørsmål, svar og synspunkt om Tyrkia

Ungene spurte hvorfor det er blitt så mange konflikter rundt Tyrkia? Jeg er langt fra noen ekspert, men er like glad i landet som jeg nå er bekymret. Og europeiske ledere er ganske tyste om at Tyrkia er på vei mot enevelde. Da tar de heller en krangel om valgmøter.

29. mars hadde jeg en kronikk om det i Adresseavisen

søndag 26. mars 2017

Så var det oss igjen da, Sentrum og Periferi


Helt siden den franske revolusjonen har høyre og venstre dominert det politiske kartet. Noen spørsmål lar seg vanskelig plassere på akkurat denne politiske aksen. Det kan gjelde økonomisk vekst eller et økologisk holdbart samfunn og etiske spørsmål om hva man kan gjøre med menneskekroppen eller med dyr? Det gjelder ikke minst konfliktlinjen mellom sentrum og periferi.

Norge er et velfungerende land og når sant skal sies har vi ikke så mange politiske konflikter. Det meste går seg til som i et gammeldags kommunestyre der man diskuterte seg fram til den mest fornuftige løsningen. Alle partier er for en nordisk velferdsmodell, selv om det er noen nyanser.

Høyre-regjeringen, inklusive det som var «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep», slår rekord i bruk av offentlige utgifter. Den tror jeg ikke Lange så komme.
Når vi i åtte år hadde rød-grønn regjering ble det lite skattehøyninger.

Ikke en gang KrF er noe særlig mer for innskrenkninger i abortlovgivingen, mot homofili eller kvinnelige prester enn hva de andre partiene er.

Ting går seg til. Når noe blir sett på som et tilstrekkelig stort problem så settes det ned et utvalg og det kommer fram kloke standpunkt. Det er litt kjedelig for den politiske debatten at alle er så like. Men det har også gitt et ekstremt velfungerende samfunn som vi alle nyter godt av.
Likevel er vi ikke alltid overens og da skjer det ting i opinionen. Det har skjedd i miljøspørsmål til gagn for SV og MDG. FrP har fått framgang når folk synes innvandringen føles truende eller Mullah Krekar jevnlig var på TV. (Og FrP ikke satt i en regjering som ikke fikk ham ut av landet).

I disse dager holder Senterpartiet landsmøte i Trondheim. De surfer på en medgangsbølge som kommer fra motstand til både kommunesammenslåinger og noe som kunne ha blitt kalt for her- og der-politireformen.
Ovenpå dette er det noen som ikke lengre får lørdagsavisen etter postens omlegginger. Det er sikkert ikke så mange, men det er symptom på at hele landet ikke teller. Vil vi at det skal være folk ”der ingen skulle tru at nokon kunne bu”?

Ulvedebatten er også trukket fram og den har skapt engasjement. Men etter hva jeg forstår er stort sett et samlet Storting enig både om at det skal finnes ulv i Norge, og at noen ulv skal skytes. At regjeringen har klart å få til opprør må bero på dårlig håndverk.

Jeg tror også periferivinden henter kraft fra alle de bygder som vet at for å nå resultat må det dugnad til. Det er de samme menneskene som ikke får plass i VIP-loungene, fylte av folk som ikke har betalt billetten selv. De opplever en arroganse når de som sitter med makten, nær pengene, gjør gigantiske satsinger i Oslo, samtidig som nedskjæringer og nedlegginger alltid kommer på de mindre stedene.
Til sammen har det ført med seg at de ikke føler seg sett og verdsatt. Du trenger ikke å bo på bygda for å oppleve det.

Mange misliker at beslutninger fattes langt fra de mennesker de berører og at alle tjenester skal bli sentralisert. Ved siden av stordriftsfordeler finnes også en effektivitet i nærhet. Å vite hvor landet ligger, å kjenne folket man skal jobbe for. At noe av det unike som gir oss fortrinn, som gjensidig tillit, blir ødelagt.

Andre mister muligheten til den største valgfriheten av alle, å kunne velge hvor man ønsker å bo. Når arbeidsplasser og tjenester mangler forsvinner den valgfriheten.

Digitalisering burde kunne gi rom for en storstilt desentralisering. På et område leverer Høyre bedre enn den rød-grønne regjeringen. Det gjelder utflytting av statlige arbeidsplasser. En stor del av de statlige arbeidsplassene, og en mye høyere andel av de med høy lønn, ligger i Oslo. Victor Nordman fikk i sin tid som høyrestatsråd flyttet ut en rekke tilsyn. Nå har regjeringen bestemt at 630 nye arbeidsplasser skal ut og ytterligere 1800 vil bli vurdert. Men jeg tror faktisk ikke det hadde kommet, hvis ikke Senterpartiet nå hadde fosset fram i meningsmålingene. Uansett er det verdt en applaus.