onsdag 3. oktober 2018

Forskjellene er et felles problem for fattige og rike



Illustrasjon av Kjetil Strand
Når spenningene i en nasjon har blitt for store har det enten kommet en revolusjon eller reformer. Hva skjer når spenningene ikke oppstår i en nasjon, men i en globalisert verden?

Åtte menn eier like mye som halvparten av jordens befolkning, ifølge den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam. Skillet mellom fattig og rik har aldri vært større enn i dag. Verdien verdens 3,6 milliarder fattigste eier tilsvarer de samlede rikdommen seks amerikanere, en spanjol og en mexicaner sitter på.

De åtte rikeste er Microsoft-grunnlegger Bill Gates, Facebook-gründer Mark Zuckerberg, Inditex-grunnlegger Amancio Ortega, investor Warren Buffett, Mexicos Carlos Slim, Oracles Larry Ellison, tidligere New York-ordfører Michael Bloomberg og Jeff Bezos, som startet Amazon.

På listen over de rikeste landene i verden topper Qatar, Macao og Luxembourg. Norge er også høyt oppe på en syvende plass med 597.948 kr i BNP per person. Det er nesten 100 ganger mer enn i Liberia, Burundi, Kongo og Den sentralafrikanske republikk.

Her er ikke plass for å diskutere hvorfor det er blitt slik. Men forskjellene er et felles problem for fattige og rike.
Når urettferdigheten i et land er stor blir det store spenninger. Når svaret ikke er blitt reformer for å jevne ut helt urimelige forskjeller har det oppstått revolusjoner. Som den franske, den russiske, den tyske novemberrevolusjonen eller den cubanske. Hva skjer når vi isteden lever i en globalisert verden? Der alle vet at mange andre er veldig rike? Og ønsker eller krever sin del av kaken.

I en globalisert verden er det vi nordmenn som er som Marie-Antoinette og de andre som trigget fram den franske revolusjonen. Globalt sett bader de fleste av oss i penger. I følge Credit Suisse, er 310.000 nordmenn blant den rikeste prosenten i verden. Alle vi andre i Norge ligger ikke så langt etter.

Når urettferdigheten og fattigdommen blir for stor er mange beredte til å forlate alt for å prøve lykken i en annen verdensdel. De tar sine siste eiendeler for å betale andre for å frakte dem på livsfarlige reiser gjennom ørkener og over hav. Store folkemasser vil ta del av velstanden, av medisiner, av trygghet. Av en fremtid og et håp.

De som kommer fra fattige områder, fra krig, terror og undertrykkelse, blir avvist av oss i Europa. Nå blir de også avvist i Tyrkia, Algerie og andre land EU har sluttet avtaler med. På kort sikt er det forståelig. Problemer oppstår ofte når mange flytter til annerledes kulturer. Det er enklere å ikke slippe dem inn. Så vi møter dem isteden med armeer og murer.

Vi vil trolig helst ikke dele med dem, og når vi gjør det i form av bistand har det ikke alltid vært treffsikkert. Men hva skjer hvis vi ikke gjør det? Selv om vi bare skal være egoistiske og tenke på oss selv så må vi være klar over at dette også er et problem for oss.

Verdens økonomiske forum (WEF) advarer om at den økende ulikheten kan føre til større ustabilitet. Det er nok dessverre en underdrivelse. Andre kan være beredte til å gjøre noe mindre hyggelig enn å søke lykken i andre land. Men når deres håp i tillegg blir stoppet ved grensene så vil det etterhvert koke. I en globalisert verden er revolusjon ikke noe svar. Hva gjenstår for de som er desperate og er beredt til å ta til våpen? Det er ikke utenkelig med terror mot migrasjonsstopp og ulikhet.

Ideen om å begå terror i religionens navn er latterlig. Hvis man mener at det finnes en Gud og et liv etter døden, der man får som fortjent, burde alle la Gud få gjøre jobben. Da er det jo ikke noe poeng å drepe urene, eller syndige som likevel vil få sin straff. Blasfemien ligger vel i at de selv skal leke Gud og dømme levende og døde. Men kan det vokse fram en ny politisk eller økonomisk terrorisme så føles det betydelig mer seriøst og skremmende.

Når lederne har vært kloke har det isteden blitt reformer for å utjevne forskjellene. De fleste av oss har nok ment at slike reformer har vært nødvendige og at de som har gjennomført dem har vært fornuftige. Verden, både fattige og rike, trenger globale reformer.


onsdag 5. september 2018

Når det brenner i Sverige



Det er en ting jeg ikke vil lese om i forbindelse med det svenske valget. Det er hvorfor Sverigedemokraterna går fram. Læll, det er nettopp det som presser seg fram.

Noen ganger havner man i rare politiske dilemmaer. Et er dette: 9. september er det valg og jeg skal stemme. Hvem vil jeg skal styre i Sveriges riksdag? På den ene siden er det viktigste for meg at Sverigedemokraterna (SD) får så liten innflytelse som mulig i svensk politikk. På den andre siden er det en holdning som kommer til å gagne dem. Det passer SD perfekt når valget blir en slags folkeavstemning for eller imot dem.

Hvis den politiske debatten isteden ville handle om de viktige spørsmålene vil det gå dårlig for dem. De fleste vet at SD ikke har noen gode svar på klimatrusselen eller hvordan folk skal kunne få seg en jobb og ha orden på økonomien. Høyreavisen Svenska Dagbladets økonomireporter har gått til bunns i SDs rotete og vanskelige budsjett. Hun skriver at forslagene på en rekke punkter ikke henger sammen. Sluttresultatet blir et hull på over 30 milliarder kroner.

SD har heller ingen svar på hvordan man skal unngå at Sverige blir et splittet land. Tvert imot er de her ofte en del av problemet. Deres polariserende retorikk blir enda mer ubehagelig da partiet historisk har klare koblinger til nazistiske bevegelser. Selv om svært få av de som kommer til å stemme på dem er nazister. De som vil lese hva ulike representanter for partiet har uttalt kan gå inn på sd-citat.nu

Ofte hører jeg nordmenn si at det ikke har vært lov til å diskutere flykting- og innvandringsspørsmål i Sverige. Det er feil. I tretti år har det vært et vanlig tema. Derimot hadde vi lenge ikke noe parti i Riksdagen som var tydelig på at de mente det er et onde å ta imot flyktninger.

Motstand mot asylsøkere og mistillit mot alt som ikke er svensk er en forklaring på at SD kommer til å bli valgnattens største vinner. En annen er at Sverige holder på å splittes. En god del står utenfor VIP-losjene, en godt betalt jobb og de blir ofte sett ned på av de som sitter nærmest kjøttgrytene.

John Olav Egeland formulerte det godt i Dagbladet 18.8.18, selv om han ikke nevnte Sverige:
«Det handler om å anerkjenne andre som verdige mennesker, som likemenn som har krav på alminnelig aktelse. Uansett om det er forskjeller i inntekt, formue, utdannelse eller sosial status. Denne type respekt - som er folkestyrets grunnmur - er på vikende front. De som rammes kjenner det på kroppen, og mange tar det ut i opprør mot elitene og i tilliten til de politiske institusjonene. Det er ingen tilfeldighet at sosialdemokratiet over alt i Europa er hardest rammet. Der oppleves sviket som størst.»

Hver valgkamp lever sitt eget liv og har ulike spørsmål som dominerer. De som får privilegiet å bestemme hvilke spørsmål valgkampen skal handle om har langt på vei vunnet valget. For SD er det mest perfekte når problem i innvandringsmiljøer blir diskutert. Denne sommeren fikk de hjelp av galninger som satte i gang med bilbranner og noen gang med gateskyting.

Men hele Sverige har ikke blitt galt. Denne varme sommeren med mange skogbranner ble alle minnet om det viktige klimaspørsmålet.

Det spørsmål de fleste synes er i særklasse viktigst er ifølge en fersk meningsmåling likevel helsepolitikken. Deretter kommer skole og utdanning. Så kommer innvandring, kriminalitet, lov og orden samt miljø. I helsespørsmål er det ikke så enkelt å se forskjeller på partiene så uansett hvor viktig det er tror jeg ikke det kommer til å avgjøre valget.

Generelt burde politisk debatt handle mindre om hvem som vil leke med hvem, om meningsmålinger og hva man misliker med ulike partier. Mer om ideer, saksspørsmål og lederskap. Beklager, jeg fikk ikke til det denne gangen.

Det meste er fortsatt bra i Sverige og demokrati er noe fint. Sammen blir ordene til et parti som dyrker splittelse og bygger opp om hat. Når Sverigedemokratene gjør et sterkt valg så skjemmes jeg.

lørdag 11. august 2018

Syv ønskede standardiseringer og en uønsket


Illustrasjon av Kjetil Strand

Hvis du har reist en del og tatt inn på hotell så har du sikkert opplevd dusjmysteriet. Det er på tide med en dusj, du klær deg av og hopper opp i et badekar og prøver å finne ut hvordan akkurat denne dusjen funker.

Det er ikke så alltid så enkelt. Badekarsdusjene, i hvert fall utenfor Norden, har som regel sine individuelle og helt egne konstruksjoner. En designer og en ingeniør har slått sine kloke hoder sammen og funnet ut en særegen måte for noe som burde vært ganske enkelt: Å få passe varmt vann fra oven.

Så da gjelder det å prøve seg fram. Vri litt her, trykke inn eller trekke i noe som skal styre hvor vannstrålen kommer. Det er stort sett umulig å vite om vannet kommer til å komme fra dusjhodet, takdusjen eller noe annet sted. Eller om det vil være et slags bakhold der strålen med overraskende kraft kommer fra bunnen for å skadeskyte dine edlere deler?

Det kan være smertefullt for du vet aldri om det kommer iskaldt vann eller om du vil bli skåldet.

Hotelldusj i badekar er bare et område som er overmodent for standardisering. Det finnes mange flere.

Betalingsterminaler for eksempel. Skal kortet settes inn ovenfra eller på siden? Eller skal vi legge det ovenpå og satse på at det skjer en magisk overføring av penger i luften?

Alle som har kaffebrygger har sikkert noen gang kjøpt feil type papirfilter som du likevel ikke kan kaste. De blir derfor liggende i skuffen og hånflirer.

For å ikke snakke om støvsugerpose-helvetet. Det finnes over 150 ulike typer og de fleste hjem har noen varianter liggende. Det er både fra den forrige støvsugeren og de gangene du kjøpte feil type. Den du trenger til din nåværende støvsuger er som regel den typen du ikke finner.

Skal vi snakke om batterier? Ja, det skal vi. Siden Alessandro Volta i år 1800 tok fram noe som kunne påminne om et batteri har det skjedd utrolig mye. Ikke minst lagringskapasiteten er forbedret. Er det derfor nødvendig å ha alle disse batteritypene i vanlige produkter som veggklokker, lommelykter, røykvarslere, fjernkontroller osv.? Er det AAA eller AAAA eller AAAAA som skal settes inn? Rette meg gjerne hvis jeg tar feil, men med den fantastiske utviklingen som har vært på batterier så kunne vi vel strengt tatt ha faset ut de ulike typene og brukt en eneste, mindre, type i alle våre enklere husholdningsutstyr?

Og hvis vi fortsetter innenfor batteriverden så begynner jeg å bli desperat lei av alle mobilladere som fyller skuffer og skap. I mobilens barndom aksepterte vi at hver mobilmodell skulle ha sin egen løsning for ladning. Så ble det heldigvis mer standardisering slik at en mobilladder faktisk kunne brukes også til neste modell. Halleluja!

I 2014 fulgte EU-parlamentet opp og bestemte en standard for mobilladere, en som allerede var i bruk på de fleste Android-telefoner. Strålende og det funket i noen år, men når jeg nå sist skiftet telefon så var det tydelig ikke standard lengre for nå passer ikke de eldre laderne. Lagret av ubrukbare ladere i skuffen vokste betydelig.

Det er ikke bare i hjemmene de er til besvær. Mengden med elektronisk avfall på grunn av manglende standardisering av mobilladere beregnes til 51 000 tonn i EU. Det er frustrerende og dyrt for oss individer, men utgjør også et miljøproblem.

Hva med toalettringer som ikke er universale fordi en eller annen designer synes det ikke blir morsomt å ha eksakt samme form på doskålen som andre. Kjedelig kanskje, men veldig praktisk når man desperat skal finne rett modell. Kunne vi samtidig bedt om en standard for holderne til malerruller? Ja, det gjør vi.

Kunne jeg også, av rent egoistiske grunner, be om å få vekk en standardisering? Takk, da vil jeg be om at beregnet benavstand per passasjerer på buss eller fly blir noe mer variert. Kanskje justerbart som i en bil? Jeg svever 1,96 over havet og da blir det ofte brutalt trangt. Ikke sjelden starter jeg flyturen med å ta ut flyselskapets magasin i lommen foran for å frigjør en halv centimeter for mine knær. Knærne går likevel ofte inn en bit i setet foran og gir passasjerene foran en ubehagelig reise.

Det var all klaging for i dag. Vi har behov for mer standardisering for å gjøre livet enklere samt redusere kostnader og miljøavfall.


onsdag 11. juli 2018

Døm selv


Det får holde at man i VM har tatt i bruk VAR (Video Assistent Referee. Illustrasjon av Kjetil Strand

Kanskje du kjenner en som jobber som dommer i en domstol? Kanskje ikke. Det er tross alt ikke mer enn 650 embetsdommere her i landet. I tillegg har domstolene ca. 150 dommerfullmektiger som i noen år får prøve seg i rollen som dommere. Men høyst sannsynlig kjenner du en meddommer. Vi har ca. 40 000 av dem og det er i særklasse flest i Europa.

De kan være alt fra bussjåfører, sykepleiere, bønder, professorer og elektrikere til kommunale rådgivere. Noen ganger får de en innkalling som meddommere og skal avgjøre rettssaker i lag med juridiske dommere. I hver rettssak der skyld skal avgjøres er de i flertall. Her skal de finne ut om noen har gjort noe straffbart. Iblant skal de også avgjøre saker mellom parter for å dømme i en sivil tvist. Det handler om – ut fra lovene – å bestemme hva som er rett og hva som er galt. For å være tabloid kan vi si at det handler om å skille det onde fra det gode og på den måten blir det litt «Ringenes herre» over oppdraget.

Heldigvis har de mer tid på seg enn de fotballdommerne vi følger i VM i disse dager. Takk og lov. Det hadde vært ille om de juridiske dommerne hadde noen tiendels sekunder på å avgjøre om det skal være straff eller ikke. I rolige former får de tid til å høre aktor, forsvarere, tiltalte og vitner om hva som har skjedd. De får ulike versjoner og argumenter før de bestemmer seg. Det hadde blitt kjedelig hvis vi skulle hatt så lange høringer under fotballkampene for å avgjøre om gult kort er riktig. Det får holde at man i VM har tatt i bruk VAR (Video Assistent Referee). Heldigvis er rettssikkerheten større i våre rettssaler.

Meddommerne gjør en kjempejobb for oss alle. Ingen av dem gjør det for penger. Godtgjøringen er ikke blitt hevet på over 30 år, hvilket rett og slett er for dårlig. Grunnen til at folk stiller er isteden at det er et interessant oppdrag og at man bidrar til noe viktig. 85 prosent av meddommerne svarer at de er helt enige i påstanden at de gjør en samfunnsnyttig innsats. Ytterligere ti prosent er ganske enig i påstanden.

Domstoladministrasjonen, der jeg arbeider, har i vår spurt meddommerne selv om hvem de er, hvilken bakgrunn de har og hvordan de ser på oppdraget sitt. 15 000 har svart, noe som gjør det til den største undersøkelsen av meddommere som noensinne er gjennomført.

Tanken er at de som blir valgt til lekdommere skal være som oss andre, at vi skal dømmes av likemenn. Når den enkelte sak skal avgjøres trekkes meddommerne digitalt og helt tilfeldig fra et utvalg. Men til sammen skal de altså ideelt være representative for befolkningen som helhet.

Meddommerne er representative på flere områder. Kjønnsbalansen er løst gjennom at det velges like mange kvinner som menn. Undersøkelsen viser at like mange arbeider i offentlig sektor som i privat.
Når det gjelder alder er det ubalanse. 60 prosent av meddommere i Norge er 50 år eller eldre og kun 2,8 prosent er under 30 år. Kun ca. syv prosent er som meg født utenlands eller har minst en forelder som er det. For befolkningen som helhet regnes innvandrerbefolkningen til 16,7 prosent.

Det er kommunestyrene som velger meddommere for perioder på fire år. Derfor blir det en oppfordring til alle kommuner om å prøve å finne flere ungdommer og innvandrere. Og er du ung, eller som meg har innvandrerbakgrunn, så bør du i hvert fall melde deg til tjeneste slik at representasjonen blir enda bedre. Det er bare å ta kontakt med kommunen der du bor.

Meddommerordningen er bra i den enkelte sak, men gjør også at innbyggerne får et unik innsyn i rettssystemet. Det er positivt og bidrar til at tilliten til domstolene i Norge er på Europa-toppen. I følge siste tiltroundersøkelse svarer ni av ti nordmenn at de har svært eller ganske stor tiltro til domstolene.

At vi stoler på domstolene er utrolig viktig. Vi vet at hvis vi gjør noe ulovlig kan vi bli tatt, hvis noen ikke betaler for en vare, eller vi ikke får en vare som er god nok, så kan vi faktisk ta saken til en uavhengig domstol med høy grad av rettssikkerhet. Det er et samfunnsgode mange, mange i andre land bare kan drømme om.

torsdag 14. juni 2018

EU sliter, men skal helst ikke bryte sammen


Tegning av Kjetil Strand

Jeg har reist 400 mil fra en utkant av Europa til en annen. Etter noen møtedager i et EU-nettverk setter jeg meg i en park i Lisboa og tenker på Europa og EU.

Igjen har jeg fått spørsmålet om Norge kommer til å bli medlemmer i EU? Det er enkelt å svare at det ikke ligger i løypa, for hvem kan i dag se for seg noe slikt de kommende ti årene? Ikke en gang de som egentlig er sterkt for norsk EU-medlemskap tør for tiden å si noe som helst.

Mer nærliggende er spørsmålet om hvordan det kommer til å gå med EU? I mange land, som Polen og Ungarn, er folk så kritiske og skeptiske til EU at de velger regjeringer som gjør hva de kan for å terge på seg EU. I Italia har det blitt midlertidig stopp for en slik regjering, men opinionen har ikke snudd. Da snakker vi om et av samarbeidets seks opprinnelige medlemmer. Så har vi Storbritannia som har vedtatt at de skal ut. Egentlig er det ganske få land der EU-medlemskap har sterk folkelig støtte.

EU har noen klare fordeler. Den viktigste er at når man er avhengig av hverandre så reduserer det risikoen for konflikter. Det er i så fall verdt mye, men vi får aldri vite hvordan det ville vært uten EU. Og det er vanskelig å se for seg at risikoen for krig vil øke fordi Norge står utenfor og Storbritannia skal ut av EU.
Det meste av handelsavtaler var på plass før det ble en union, men EU har også klart å få til en del gode standardiseringer. Euroen er bra for oss som reiser og de som handler. Samtidig har det vist seg at en felles valuta for et så stort område, med så forskjellige økonomier, mildt sagt er krevende. Med nasjonale valutaer ville konkurransekraften automatisk ha blitt korrigert gjennom at valutakursen sank i økonomier som sliter. Det skjer ikke med en felles valuta. Spør grekerne.

Andre spørsmål bør åpenbart løses på tvers av landegrensene. Miljø- og klimaspørsmålene hører til disse og her har ofte EU vært bedre enn jeg fryktet. Så er det bra at EU, i lag med Canada og Mexico tar striden med Trump om tollbarrierer.

Et aktuelt spørsmål er personvernreglene, GDPR, som har fått mye kritikk. Vi synes det er slitsomt med alle e-postene, men her har EU gjort noe bra. Det hadde vært krevende, både for det enkelte land å lage slike regler, og ikke minst for næringslivet å forholde seg til mange forskjellige regler. Om ikke annet har vi fått et overblikk over hvor mange som vet noe om oss.

Likevel er dette ting som vi nok hadde fått til uten EU. Det skjer mye godt samarbeid i mellomstatlige organisasjoner.

I spørsmålet om hvordan kontinentet skal møte nye migrasjonsstrømmer fra Afrika og Asia så kan vi bare konstatere at EU ikke har klart oppgaven. Det finnes ingen enkle løsninger, men hvis der er noe slikt som felles positive europeiske verdier så er det vanskelig å se dem blant alle patruljerende båter i Middelhavet, stengte grenser og miserable flyktningleirer.

Og om demokrati og menneskerettigheter er slike europeiske verdier, vokst fram etter erfaringer fra brutale kriger og etniske rensninger, så er det vakkert. Men når til og med medlemsland i EU åpenlyst bryter med dem ser det ikke ut til å få noen konsekvenser. I flere land går nå regjeringer og parlament aktivt inn og styrer domstoler som skal være uavhengige i velfungerende demokratier. Og i Polen er det nylig vedtatt en lov som kan gi opptil tre års fengsel for å anklage det polske folket for delaktighet i holocaust. EU får ikke gjort noe med det.

De som bestemmer i EU er vanskelig å stille til politisk ansvar. Og de er usynlige ikke bare for oss i Norge. Få vet hvem som styrer butikken. Hvem er president i EU- kommisjonen? Eller var det presidenten for det Europeiske rådet som har mest makt? Få vet. Samtidig blir hver rap fra Mr. Trump nøye rapportert. Her bør vi også få en bedre mediedekning.

Jeg vil ikke at EU skal falle sammen. Men jeg sliter fortsatt med å være positiv. Konfrontert med store spørsmål som flyktningkrisen, rettssikkerheten i medlemsland og den manglende legitimiteten hos innbyggerne virker EU å være handlingslammet. Hvis de ser, hører eller sier noe, så får de i hvert fall ikke gjort mye.


søndag 13. mai 2018

Ja til el-tog, men først kortere reisetid


Tegning av Kjetil Strand

Det er mange meninger om hvorvidtTrønderbanen skal elektrifiseres eller ikke. Eller om det skal være dobbeltspor? Fint det, men hvem sørger for at allerede gjennomførte investeringer gir planlagt effekt i kortere reisetid? Ingen, ser det ut til.

Min daglige togreise fra Skatval til Trondheim tar 47 minutter. Det har den gjort i alle år til tross for at en rekke gjennomførte store investeringer skulle gi kortere reisetid. Først ble Gjevingåsen tunnel åpnet i 2011. Prisen var 644 millioner kroner. Det skulle den gang gi fem minutter kortere reisetid. Effekten har hittil vært 0,0 sekunder.
Da tunnelen var på plass og det likevel ikke ble noen endringer i tidtabellen viste Jernbaneverket til at mer måtte gjøres før reisetiden kunne kortes ned. De sa at de måtte fullføre oppgraderingen av strekningen fra Hommelvik til Stjørdal, blant annet med ny jernbanebru over Stjørdalselva.

«Først da vil vi kunne sette opp rutetabeller med kortere reisetid for passasjerene mellom Trondheim og Stjørdal», sa Jernbaneverkets informasjonsdirektør Dag Svinsås til NRK i 2011.

19. september 2016 åpnet den nye jernbanebrua på Hell. Kostnaden for det prosjektet var på 156 millioner kroner. Nå har det gått mer enn ett og et halvt år og reisetiden er fortsatt ikke redusert med et sekund. Det er skandaløst.

Toget står nå som regel og venter i fem minutter ved Ranheim stasjon, der ingen har lov å gå på eller av. Siden står det et par minutter på Trondheim S før det går videre mot Melhus eller Lerkendal. På vei nordover står toget ifølge tidtabellen mellom fire og ti minutter på Trondheim S før det kjører videre. Og på Stjørdal stasjon venter toget, ifølge samme tidtabell, opptil åtte minutter før konduktøren flagger toget videre.
Jeg har respekt for at det er et puslespill å skifte togtider, spesielt når det kun er enkeltspor. Men alt dette må jo ha vært vurdert i forkant av investeringene? Jeg vegrer meg for å tro at de satte i gang utbyggingene for å siden håpe at de kanskje kunne korte ned reisetiden.

Seriøst, noen gode programmerere burde kunne legge inn noen forutsetninger og få fram en ny tidtabell som reduserte reisetiden med ti minutter. Hvis alle de 1,4 millioner årlige reisene på Trønderbanen hadde vært ti minutter kortere så hadde vi til sammen brukt 233 333 færre timer på å komme fram! Dette uten å investere noe som helst i nye prosjekter.

Jeg er på bakgrunn av erfaringer fra Storbritannia og Sverige imot en privatisering av jernbanen i Norge. Men når man ikke klarer å ta ut effektene av store investeringer gir man i hvert fall gode argument til de som ønsker seg mer private innslag.

Togene går heller ikke oftere enn tidligere. Dette er nok en av hovedårsakene til at ikke enda flere tar toget. Det er bra frekvens i rushtiden, men ikke på kveldene. Siste toget hjem en lørdag kveld er for meg og mange andre klokken 21.10 fra Trondheim S. Det går ikke alltid et tog…

Tog er overlegent buss og bil både ut fra miljøeffekter og komfort. Jeg vil selvsagt helst ha både dobbeltspor og elektrifisering. Med dobbeltspor blir det plass til mange flere tog og færre forsinkelser. Elektriske tog har mye raskere akselerasjon enn dieseltog, hvilket gir kortere reisetid. Dessuten gir de lavere utslipp. Jeg konstaterer at nesten alle trønderske miljøer samt Jernbanedirektoratet prioriterer elektrifisering. Da er det vanskelig å forstå hvorfor enkelte folkevalgte for regjeringspartiene (jo, jeg tenker på deg stortingsrepresentant Jon Gunnes) sår tvil om det. Å utrede alternativ vil bety ytterligere utsettelser og at Østlandsområdet fortsetter å få de store investeringene til jernbane og vei.

Trønderbanen går bra. Antall reisende øker, men potensialet er mye større. Strekningen går gjennom de mest folkerike tettstedene og bygdene i Trøndelag. I tillegg kan man gå tørrskodd inn på Værnes flyplass. Toget bør gå litt oftere og litt senere på kveldene. Kjør på med elektrifisering. Og se til å ta ut gevinstene i form av kortere reisetid som er mulige med allerede gjennomførte investeringer.


tirsdag 17. april 2018

Skal vold og terror lønne seg?



Tegning av Kjetil Strand

Visste du at det fortsatt finnes kolonier? Den absolutt største, i areal og antall innbyggere, heter Vest-Sahara og er Afrikas eneste gjenværende koloni. Grunnen til at vi hører så lite om denne konflikten beror kanskje på at de kun bruker fredelige metoder. Skal Vest-Sahara straffes for det?
Koloni. Det høres veldig gammeldags ut og urettferdig. Det er det. Også i 2018 er det snakk om et folk som ikke har grunnleggende rettigheter. Fortsatt gjelder at okkupasjonsmakten som koloniserer plyndrer ett annet land for ressurser.

Som dominobrikker som falt på plass ble alle Afrikas kolonier selvstendige på 1950-, 60- og 70-tallet. Det gjaldt også for kolonien Spansk Sahara når Spania trakk seg ut i 1975. Saharawienes langvarige drøm om en selvstendig nasjon var mulig. Problemet var at nabolandene da okkuperte ørkenlandet. Marokko er fortsatt igjen. Skam over dem!
Hvorfor hører du så lite om Vest-Sahara? Jeg tror dessverre det beror på at de kun bruker fredelige metoder for å oppnå frigjøring. Fra okkupasjonen i 1975 møtte okkupasjonsmakten væpnet motstand fra frigjøringsbevegelsen Polisario. Det varte til 1991 når partene inngikk en avtale om våpenhvile.

Avtalen innebar at det i 1992 skulle bli avholdt en folkeavstemning om Vest-Sahara skulle bli selvstendig eller innlemmes i Marokko. Folkeavstemningen er fortsatt ikke avholdt. De fleste av saharawiene har flyktet til Algerie. Befolkningen bruker alle fredelige midlerl de har for å få til en folkeavstemning og for å få okkupantene fra Marokko til å reise hjem. Den internasjonale domstolen i Haag har sagt at okkupasjonen er i strid med folkeretten. FNs generalforsamling og sikkerhetsråd har i ca. 100 FN-resolusjoner krevd at saharawiene må få sin rett til selvbestemmelse. Frankrike, som er kompiser med Marokko, legger ned veto mot inngripen fra FN. Ufruktbar er den fred som gror på en jord som alltid trampes på, skrev en gang den danske fredsaktivisten Carl Scharnberg.

Saharawiene oppfører seg altså presis som vi ønsker. De har lagt ned sine våpen. Ingen voldelige frihets- eller terroraksjoner. Isteden prøver de å bruke internasjonale forum som FN. De viser til konvensjoner og internasjonale avtaler om folkerett. Til liten nytte. Burde det ikke være slik at fredelige metoder for å vinne anerkjent rett blir belønnet? Er det ikke nettopp de som ikke tyr til vold som skal vinne fram?

I mellomtiden plukker Marokko ut ressurser fra et område som er rikt på fisk og fosfater og som trolig har olje- og gassreserver. Marokkanere som flytter dit får skattelette og subsidier og de leder til en økt andel marokkaner. Kanskje avventer de en folkeavstemning til de vet at de er i flertall?

En 2000 km lang mur og sandbarriere er bygget gjennom hele landet. Den skiller den okkuperte, vestlige, rikeste og største delen fra den østlige som er kontrollert av saharawier. Det tilsvarer en barriere fra Trondheim til Sør-Frankrike. Muren og barrieren er «beskyttet» av et av verdens største minefelt.

84 land har til nå anerkjent Vest-Sahara. I tillegg har fire lands parlament, inklusive Sveriges Riksdag, anbefalt sin regjering å anerkjenne Vest-Sahara. Det kan være problematisk å anerkjenne et land som ikke har full kontroll over sitt territorium. Men her tror jeg det går fordi de har kontroll over en del av territoriet. Derfor burde også Norge anerkjenne Vest-Sahara.

Alt er ikke svart-hvitt. Mange internasjonale selskaper har trukket seg ut av det okkuperte området etter etisk press og negativ medieomtale. Oljefondet har solgt sine eierandeler i flere selskaper som har investert i Vest-Sahara. Det er også det eneste området i verden der Norges regjering fraråder norsk næringsliv å være aktiv.
Det er ikke nok. Her har vi et folk som oppfører seg skikkelig. Som ikke tar i bruk vold for å vinne sin rett. Som ikke gjør spektakulære aksjoner som noen ville ha kalt terror, andre legitim frihetskamp. Signalet som Marokko sender, med sterk støtte fra Frankrike, er at vold lønner seg.