søndag 13. mai 2018

Ja til el-tog, men først kortere reisetid


Tegning av Kjetil Strand

Det er mange meninger om hvorvidtTrønderbanen skal elektrifiseres eller ikke. Eller om det skal være dobbeltspor? Fint det, men hvem sørger for at allerede gjennomførte investeringer gir planlagt effekt i kortere reisetid? Ingen, ser det ut til.

Min daglige togreise fra Skatval til Trondheim tar 47 minutter. Det har den gjort i alle år til tross for at en rekke gjennomførte store investeringer skulle gi kortere reisetid. Først ble Gjevingåsen tunnel åpnet i 2011. Prisen var 644 millioner kroner. Det skulle den gang gi fem minutter kortere reisetid. Effekten har hittil vært 0,0 sekunder.
Da tunnelen var på plass og det likevel ikke ble noen endringer i tidtabellen viste Jernbaneverket til at mer måtte gjøres før reisetiden kunne kortes ned. De sa at de måtte fullføre oppgraderingen av strekningen fra Hommelvik til Stjørdal, blant annet med ny jernbanebru over Stjørdalselva.

«Først da vil vi kunne sette opp rutetabeller med kortere reisetid for passasjerene mellom Trondheim og Stjørdal», sa Jernbaneverkets informasjonsdirektør Dag Svinsås til NRK i 2011.

19. september 2016 åpnet den nye jernbanebrua på Hell. Kostnaden for det prosjektet var på 156 millioner kroner. Nå har det gått mer enn ett og et halvt år og reisetiden er fortsatt ikke redusert med et sekund. Det er skandaløst.

Toget står nå som regel og venter i fem minutter ved Ranheim stasjon, der ingen har lov å gå på eller av. Siden står det et par minutter på Trondheim S før det går videre mot Melhus eller Lerkendal. På vei nordover står toget ifølge tidtabellen mellom fire og ti minutter på Trondheim S før det kjører videre. Og på Stjørdal stasjon venter toget, ifølge samme tidtabell, opptil åtte minutter før konduktøren flagger toget videre.
Jeg har respekt for at det er et puslespill å skifte togtider, spesielt når det kun er enkeltspor. Men alt dette må jo ha vært vurdert i forkant av investeringene? Jeg vegrer meg for å tro at de satte i gang utbyggingene for å siden håpe at de kanskje kunne korte ned reisetiden.

Seriøst, noen gode programmerere burde kunne legge inn noen forutsetninger og få fram en ny tidtabell som reduserte reisetiden med ti minutter. Hvis alle de 1,4 millioner årlige reisene på Trønderbanen hadde vært ti minutter kortere så hadde vi til sammen brukt 233 333 færre timer på å komme fram! Dette uten å investere noe som helst i nye prosjekter.

Jeg er på bakgrunn av erfaringer fra Storbritannia og Sverige imot en privatisering av jernbanen i Norge. Men når man ikke klarer å ta ut effektene av store investeringer gir man i hvert fall gode argument til de som ønsker seg mer private innslag.

Togene går heller ikke oftere enn tidligere. Dette er nok en av hovedårsakene til at ikke enda flere tar toget. Det er bra frekvens i rushtiden, men ikke på kveldene. Siste toget hjem en lørdag kveld er for meg og mange andre klokken 21.10 fra Trondheim S. Det går ikke alltid et tog…

Tog er overlegent buss og bil både ut fra miljøeffekter og komfort. Jeg vil selvsagt helst ha både dobbeltspor og elektrifisering. Med dobbeltspor blir det plass til mange flere tog og færre forsinkelser. Elektriske tog har mye raskere akselerasjon enn dieseltog, hvilket gir kortere reisetid. Dessuten gir de lavere utslipp. Jeg konstaterer at nesten alle trønderske miljøer samt Jernbanedirektoratet prioriterer elektrifisering. Da er det vanskelig å forstå hvorfor enkelte folkevalgte for regjeringspartiene (jo, jeg tenker på deg stortingsrepresentant Jon Gunnes) sår tvil om det. Å utrede alternativ vil bety ytterligere utsettelser og at Østlandsområdet fortsetter å få de store investeringene til jernbane og vei.

Trønderbanen går bra. Antall reisende øker, men potensialet er mye større. Strekningen går gjennom de mest folkerike tettstedene og bygdene i Trøndelag. I tillegg kan man gå tørrskodd inn på Værnes flyplass. Toget bør gå litt oftere og litt senere på kveldene. Kjør på med elektrifisering. Og se til å ta ut gevinstene i form av kortere reisetid som er mulige med allerede gjennomførte investeringer.


tirsdag 17. april 2018

Skal vold og terror lønne seg?



Tegning av Kjetil Strand

Visste du at det fortsatt finnes kolonier? Den absolutt største, i areal og antall innbyggere, heter Vest-Sahara og er Afrikas eneste gjenværende koloni. Grunnen til at vi hører så lite om denne konflikten beror kanskje på at de kun bruker fredelige metoder. Skal Vest-Sahara straffes for det?
Koloni. Det høres veldig gammeldags ut og urettferdig. Det er det. Også i 2018 er det snakk om et folk som ikke har grunnleggende rettigheter. Fortsatt gjelder at okkupasjonsmakten som koloniserer plyndrer ett annet land for ressurser.

Som dominobrikker som falt på plass ble alle Afrikas kolonier selvstendige på 1950-, 60- og 70-tallet. Det gjaldt også for kolonien Spansk Sahara når Spania trakk seg ut i 1975. Saharawienes langvarige drøm om en selvstendig nasjon var mulig. Problemet var at nabolandene da okkuperte ørkenlandet. Marokko er fortsatt igjen. Skam over dem!
Hvorfor hører du så lite om Vest-Sahara? Jeg tror dessverre det beror på at de kun bruker fredelige metoder for å oppnå frigjøring. Fra okkupasjonen i 1975 møtte okkupasjonsmakten væpnet motstand fra frigjøringsbevegelsen Polisario. Det varte til 1991 når partene inngikk en avtale om våpenhvile.

Avtalen innebar at det i 1992 skulle bli avholdt en folkeavstemning om Vest-Sahara skulle bli selvstendig eller innlemmes i Marokko. Folkeavstemningen er fortsatt ikke avholdt. De fleste av saharawiene har flyktet til Algerie. Befolkningen bruker alle fredelige midlerl de har for å få til en folkeavstemning og for å få okkupantene fra Marokko til å reise hjem. Den internasjonale domstolen i Haag har sagt at okkupasjonen er i strid med folkeretten. FNs generalforsamling og sikkerhetsråd har i ca. 100 FN-resolusjoner krevd at saharawiene må få sin rett til selvbestemmelse. Frankrike, som er kompiser med Marokko, legger ned veto mot inngripen fra FN. Ufruktbar er den fred som gror på en jord som alltid trampes på, skrev en gang den danske fredsaktivisten Carl Scharnberg.

Saharawiene oppfører seg altså presis som vi ønsker. De har lagt ned sine våpen. Ingen voldelige frihets- eller terroraksjoner. Isteden prøver de å bruke internasjonale forum som FN. De viser til konvensjoner og internasjonale avtaler om folkerett. Til liten nytte. Burde det ikke være slik at fredelige metoder for å vinne anerkjent rett blir belønnet? Er det ikke nettopp de som ikke tyr til vold som skal vinne fram?

I mellomtiden plukker Marokko ut ressurser fra et område som er rikt på fisk og fosfater og som trolig har olje- og gassreserver. Marokkanere som flytter dit får skattelette og subsidier og de leder til en økt andel marokkaner. Kanskje avventer de en folkeavstemning til de vet at de er i flertall?

En 2000 km lang mur og sandbarriere er bygget gjennom hele landet. Den skiller den okkuperte, vestlige, rikeste og største delen fra den østlige som er kontrollert av saharawier. Det tilsvarer en barriere fra Trondheim til Sør-Frankrike. Muren og barrieren er «beskyttet» av et av verdens største minefelt.

84 land har til nå anerkjent Vest-Sahara. I tillegg har fire lands parlament, inklusive Sveriges Riksdag, anbefalt sin regjering å anerkjenne Vest-Sahara. Det kan være problematisk å anerkjenne et land som ikke har full kontroll over sitt territorium. Men her tror jeg det går fordi de har kontroll over en del av territoriet. Derfor burde også Norge anerkjenne Vest-Sahara.

Alt er ikke svart-hvitt. Mange internasjonale selskaper har trukket seg ut av det okkuperte området etter etisk press og negativ medieomtale. Oljefondet har solgt sine eierandeler i flere selskaper som har investert i Vest-Sahara. Det er også det eneste området i verden der Norges regjering fraråder norsk næringsliv å være aktiv.
Det er ikke nok. Her har vi et folk som oppfører seg skikkelig. Som ikke tar i bruk vold for å vinne sin rett. Som ikke gjør spektakulære aksjoner som noen ville ha kalt terror, andre legitim frihetskamp. Signalet som Marokko sender, med sterk støtte fra Frankrike, er at vold lønner seg.


mandag 19. mars 2018

Lykkefabrikken på Lade



Illustrasjon: Kjetil Strand

På Lade er det helt nylig startet opp en fabrikk som produserer lykke. Og ikke nok med det, den gir også helse, fellesskap og energi.

Rundt om i Trøndelag, Norge og verden finnes tusentalls slike lykkefabrikker. De produserer vel også en del frustrasjon og noen skader. Men læll. Min nye lykkefabrikk er den splitter nye hallen for tennis, bordtennis og taekwandoe på Lade. Med den har Trondheim gått fra to til seks innendørsbaner for tennis. Jeg føler meg salig over muligheten til å få spille oftere, også på vinteren.

Og jeg er ikke alene. Det er så mange slike arenaer som jeg vet gir den samme gleden. Jeg ser det på den lokale fotballbanen og ballbingen, i hallen og skisporet. Hallen på Nidarø kommer også til å gi slik lykke, selv om den for andre vil være en evig forbannelse.

Nå er eliteserien i fotball i gang og til sommeren blir det fotball-VM. Skisesongen går mot slutten. Det blir bra, men som Adresseavisen tar opp i en serie finnes det så mange andre idretter som betyr mye for mange. Det er klatring og kickboxing, golf og turn, bowling og bryting, ishockey og innebandy og så videre inn i de 54 særforbund som er medlemmer av Norges idrettsforbund. I tillegg kommer alla sporter som ikke er med der.

For å være lek står idrett veldig sentralt i manges liv. Ta alle foreldre som skal koordinere idrettsaktiviteter de fleste dager i uken. Det er hverdagenes puslespill å komme seg med barna til idrettsaktiviteter fra jobb, via skolefritidsordninger, middager og lekser. Slitsomt? Ja. Verdt det? Ja, for de aller fleste.

De største kulturopplevelsene får de som selv utfører dem. Vi som går på konserter, utstillinger og teater får noen gode timer og iblant er det fantastisk, men mest kultur får de som selv skaper, deltar i kor, band eller et av alle lokale spel.

På samme måte er de største idrettsøyeblikkene de man selv får være med på. Selv om det er i en simpel bedriftsserie eller blant kompiser. Like store kan idrettsopplevelser være når barn, nevøer eller barnebarn spiller. Det er aldri så mye folk på de lokale fotballbanene som når syvåringene skal spille sine første kamper. Da er parkeringsplassene overfylte og køene ringler seg til både vaffelsalg og toaletter. Entusiasmen er stor. Noen ganger går denne lidenskapen fra å være hjertelig og åpen til å være ekstremt selvsentrert i håp om at poden på syv år skal framstå som en Messi eller De Bruyne på banen.

Uansett, er det utrolig mye engasjement og lykke i idretten. Selv gubber på over femti for lov til å være engasjert i den lek det er. Som når vi amatører spiller tennis.

Vi slår ballen over nett. Frem og tilbake, frem og tilbake. Og prøver å treffe ruten på andre siden nett. Iblant går den inn.

Jeg prøver å treffe ballen i rett øyeblikk, og innbiller meg at det er etter spretten når ballen er på vei ned igjen. Jeg vil få til et slag med kraft som passerer lavt over nett, men likevel går langt og lander nært grunnlinjen.

Og noen ganger klarer jeg både det og å få ballen dit jeg ønsker, i hjørnet. Det er en befriende følelse av mestring som utløser lykksalige endorfiner i kroppen.

Og da klarer kanskje kompisen på andre siden nett bare så vidt å få ballen returnert så at den går høgt og kort. Da har jeg sprunget fram og står beredt å døde ballen med en smash som blir umulig å ta.

Det er et enkelt slag som vil sette punkt for ballvekslingen, men jeg klarer likevel å slå den i nettet og vi flirer og sier: Er det mulig? Men det vet vi at det er. Vi har bommet før og vi kommer til å gjøre det igjen. Og mestringsfølelsen forsvant. Så tar vi opp en ny ball.

Takk til klubbene, til Trondheim og andre kommuner som legger til rette for de perifere idrettene uten nasjonale stoltheter, men som folk elsker å utøve.

lørdag 17. februar 2018

Heia Norge – og Sverige


I alle tider har jakten etter gull fått folk til å bli gale. Ta Klondyke eller ta balanserte naboer og sindige besteforeldre som skriker til TV-en og gråter av stolthet. Hva er det som får oss til å bli så engasjerte i at en eller annen person vi ikke kjenner skal komme et tiendels sekund foran noen annen?

Vinter-OL i Norge er syttende mai hver dag, to uker i strekk. Hver dag er det nye idretter der Norge er en stormakt. Vi får liksom ikke nok av å høre om Maren Lundby og Johannes Høsflot Klæbo. Folks humør blir så påvirket av nye triumfer at sykefraværet går ned og sexlysten opp.

Det er mye nasjonalfølelse og identitet ute og går når det er OL, landskamper og mesterskap. Men den viser seg også på andre områder. Vi vil ekstra mye at norske fredsforhandlinger rundt om i verden skal gå bra eller at norske skuespillere skal få seg roller i Hollywood. Også da føler vi oss selv litt flinkere. På samme måte er det med næringslivssuksesser eller oppfinnelser. Vi kan si at bindersen er en norsk oppfinnelse og føle så stor stolthet over det at vi reiser en syv meters statue av den, slik det er gjort i Sandvika. Selv om den bindersen Johan Vaaler tok patent på ikke så slik ut og aldri kom i produksjon.

Nasjonalfølelsen kan også gjøre at vi tror mer godt om våre landsmenn enn om andre. Når nordmenn blir fengslet av andre lands myndigheter er vår refleks ofte at det beror på hvor primitive eller korrupte de andre landene er. Samtidig ligger det jo en hyggelig omsorg i dette å tro godt om «sine egne» og det bidrar til den store tillit vi har til hverandre og våre institusjoner sammenlignet med folk i de fleste andre land. Når folk føler et eierskap til sitt land er de nok mer beredt til å ta ansvar også.

I det hele tatt er omsorg for noe mer enn oss selv og flokken en fin ting. Være seg det gjelder laget, nasjonen, byen eller bygda. Nasjonalisme og patriotisme gir et felleskap der det kan være godt å være. Ille blir det først når man tror seg være overlegen fordi man tilhører en bestemt nasjon eller når man bygger forakt for andre og stenger de ute. Stort sett er den norske nasjonalismen vennlig. Vennlighet er et språk som de døve kan høre og de blinde kan se, skrev Mark Twain.

Vi velger interesse ut fra hvor det går bra. «Ingen» i Norge var interessert i sjakk før Magnus Carlsen slo igjennom. «Alle» i Sverige er opptatt av ishockey. Hvert land kan føle at de er utrolig dyktige fordi de fokuserer på sine framgangsrike idretter og tror at hele verden følger med på det samme. Akkurat den vektklassen i boksing eller den disiplinen av kunstløp. De gjør ikke det. De ser mest på de idretter der de selv har muligheten til å hanke inn medaljer. Sveitserne ser på tennis, pakistanerne på landhockey osv. I forrige OL i Rio de Janeiro var det 306 øvelser og det ville selvsagt være vanskelig å følge med på alle. Så fint at alle kan føle seg gode på noe.

For all idrett blir mer spennende å se på hvis man holder med noen. De fleste her i landet har begrenset utbytte av å se en fotballkamp mellom Watford og Brighton fordi de har så få supportere her. Men mange av oss holder med et fotballag i et annet land. Selv om det er en overbetalt og ofte arrogant gjeng som du ikke har noe til felles med er du nødt til å holde fast på det laget. Du kan skifte jobb, ektefelle og land, men ikke fotballag.
Men er det OL eller landskamp så er det gitt. Heia Norge! Eller Sverige! Selv er jeg ekstra heldig som har to hjemland og kan både tenke at vinter-OL går bra og at vi skal være med i fotball-VM.

Georg Orwell mente at sport på internasjonalt nivå ledet til så nasjonalistisk illevarslende tendenser at han karakterisert det som krig minus skyting. Det er noe helt annet enn hva Pierre de Coubertin tenkte når han tok initiativ til de olympiske leker:
“Det er barnslig å tro at man kan få mennesker til å elske hverandre. Å få dem til å respektere hverandre er ikke en fullstendig utopisk tanke. Men det fordrer først av alt at de kjenner hverandre. Måtte de Olympiske spill bidra til det»

Tegning av Kjetil Strand

P.S. Under OLs første uke var jeg i Costa Rica og der var det ingen som helst interesse for dette OL, hvis noen i det hele tatt visste at det gikk.

torsdag 18. januar 2018

Uten mat og drikke, duger Trøndelag ikke



Tegning av Kjetil Strand.


Er du klar for å spise deg friskere? Er matprodusenter på land og til havs forberedte på matens megatrender? Klarer matvareindustrien, matbutikker og restauranter i Trøndelag å møte nye matvaner?

Etter jul og nyttår blant kjøttelskere, vegetarianere, veganer, pescetarianere og fleksitarianere er det naturlig å fundere på våre forandrede matvaner.

Mat er viktig for oss alle. Trøndelag er dessuten sentral i norsk matvareproduksjon, både til lands og til havs. Så sett deg godt til rette på kjøkkenet, ved havmerden, på traktoren eller ved utviklingsavdelingen. Mye tyder på at 2018 blir et år da nye globale mattrender kommer til å ta av på alvor. Det mener i hvert fall nettstedet Food Navigator.

Framtidas mat skal sørge for at en voksende og aldrende befolkning får mat, helse og velvære. Mye av innovasjonen innenfor matindustrien må handle om å få stoppet utviklingen av diabetes 2 og andre velstandssykdommer før de tar knekken på både folk og samfunnsøkonomi. Løsningene skal helst komme før problemene har oppstått. Her er mat nøkkelen.

Verstingene skal vekk. Det er internasjonalt stort fokus på hvordan man skal kunne redusere mengden sukker i maten. Økte sukkeravgifter er ikke et særnorsk fenomen, men skjer i land etter land. Lignende angrep vil også bli satt inn mot saltinnhold og transfett. Inntaket av salt i Norge bør halveres. Når jeg kom til Norge tenkte jeg at her brukes det kun ett krydder; salt! Siden den gang har kvaliteten og variasjonen på norsk mat hatt en fantastisk utvikling. Men fortsatt et stykke å gå altså.

Men det handler ikke bare om hva vi bør ta bort fra maten. Også om hva vi kan tilføre. Her antas høyprotein-produkter være viktig for å støtte opp om god helse i alderdommen.

Ut fra forbrukernes ønske om å leve mer helseriktig forventes det også en nedgang i kjøttforbruket. Selv om de fleste ikke blir vegetarianere eller veganer så øker andelen raskt. Eller vi blir «fleksitarianere» som ikke må ha kjøtt i hvert måltid. Andelen veganer, som heller ikke spiser melk-, honning- og eggprodukter, er i Tyskland og USA oppe i respektive 18 og 17 prosent. Andelen vokser meget raskt. I UK var det firdobling fra 2014 til 2017. Iblant møter jeg folk som blir provosert av at ikke alle spiser kjøtt hele tiden. Jeg har aldri skjønt hvorfor. Og de som tror at dette kommer til å gå over tar feil. Det kommer til å bli sterkere.

Hva betyr det for Trøndelags matvareproduksjon og industri? Og for restaurantbransjen?

Det gir mange muligheter. En er makroalger, det vil si tang og tare, som er en lite utnyttet ressurs. Her kan det komme en ny akvakultursatsing med stort potensiale. I Asia er det allerede stort, men også i Europa vil de nye matvanene øke etterspørselen av slike produkt. Det er interessant at Trøndelag fylkeskommune har gitt Blått kompetansesenter på Frøya et oppdrag om å utrede potensialet for makroalger. Næringsliv og forskningsinstitusjoner er med på laget.
Kanskje vil blokkjede-teknologien bidra til en helt ny grad av åpenhet rundt matvareproduksjonen? Der vi enkelt kan spore alle deler av matvarekjeden fra gården der maten blir dyrket til hvordan industrien omvandler og tilsetter stoff. Da får vi vite hvordan pølser lages, være seg vi vil eller ikke? Kanskje kan vi også se det live? Det kan gagne norsk land- og havbruk mer enn matvareindustrien i land med annet dyrehold og stort forbruk av antibiotika.

Hvordan matvanene forandres påvirker i stor grad vår region. Er vår landsdels viktige matvareindustri forberedt på endringene? Her er det bare å håpe at Nidar, Gilde og Salmar er på banen. En av de globale megatrendene er at det er de små selskapene som kommer opp med de beste nyvinningene. Det har vi ofte sett hos gårdsmeierier og ølbryggere.

Naturens teknologi som fotosyntesen er fantastisk. Min datter bruker å si at teknologihovedstaden finnes i hver skog. Hvis vi lærer oss å benytte den enda bedre kan teknologien også ha en nøkkelrolle i gjøre matproduksjon mer miljømessig holdbar. Kan matproduksjon bli bedre på å binde opp CO2, redusere næringslekkasjer til vann og globalt redusere vannforbruket?




fredag 15. desember 2017

Troll kan temmes – også på nett


Sivilisasjonen fødtes i Vest-Asia for ca. ti tusen år siden og har sakte spredt seg over verden. Forhåpentligvis når den også snart et nettsted nær deg.

Det blir to skritt fram og ett tilbake når vi skal oppføre oss sivilisert. Vi lærer oss langsomt hva som er best for oss og for samfunnet.

I 1530 ga Erasmus av Rotterdam ut boken De civilitate morum puerilium, en håndbok om å oppdra gutter. Det skal være første gang vi møter ordet «sivilisasjon» i den betydningen det har i dag. Boken gir instruksjoner om hvordan gutter skal oppføre seg i selskap med voksne og ble en umiddelbar suksess i mange land.

Av naturlige grunner tok ikke Erasmus opp hvordan unge menn – og damer skal oppføre seg i en digital tidsalder. Han skrev intet om hvorvidt det er en god idé å spre nakenbilder av seg selv eller andre på nett.

Han skrev heller ikke noe om man bør forpeste kommentarfelt på nettet med «trollete» utsagn om hvor store feil det er med alle andre enn seg selv. Men hvis han hadde skrevet den nå hadde nok boken vært rettet mot voksne menn, mer enn mot barn.

Vi får håpe det går seg til. At vi lærer oss å håndtere også digital teknologi på en sivilisert måte. Eller for å si det med andre ord, å ha folkeskikk også på nett. Hvis vi ikke lærer det på andre måter så må det vedtas. Som kjent, fra Frostatingsloven, skal landet bygges med lov. Noen er allerede på plass og jeg tror det er gode grunner til å gjøre dem mer kjent.

Å spre falske og sjikanøse rykter om andre på nettet kan ifølge straffeloven gi inntil to års fengsel, eller mer sannsynlig, bot. Det kan være ok at mange er kjent med dette.

Det hjelper heller ikke at man er anonym på nettsted som Jodel eller har en aliasbruker i kommentarfelt. Politiet har i dagens samfunn ingen store problem med å finne ut hvem som står bak et innlegg.
Du har også rett til ditt eget bilde. I åndsverksloven framgår at fotografi av en person ikke kan gjengis eller vises offentlig uten samtykke fra den som er avbildet. Det finnes noen unntak, men dette er utgangspunktet og det er ok for vår sivilisasjon om flere er klar over det.

Loven regulerer bare de verste eksemplene. Hver og en av oss bør motarbeide digitale gapestokker og mobbearenaer. I Telenor sin årlige Foreldreundersøkelse svarer 58 prosent nå at de er bekymret for barns sikkerhet på nettet, og at de skal bli utsatt uønsket oppmerksomhet på nett eller spredning av nakenbilder. Det viser at vi har et stykke å gå før vi blir sivilisert.

Med #Metoo-kampanjen har sivilisasjonen tatt et stort skritt framover. Sjelden har så mange så plutselig blitt klar over noe så åpenbart. Det er ikke ok å tafse på, eller komme med slibrige kommentarer til, den som ikke ønsker det. Den som er i en posisjon med noen form av makt skal være ekstra klar over det. Erasmus hadde elsket #Metoo.

Det gjenstår også en del før vi kan si at vi er blitt sivilisert i vår mobilbruk, og her inkluderer jeg gjerne meg selv. Å sjekke mobilen på middager og møter er en uting som ikke sender gode signaler til de rundt oss. Må vi nødvendigvis sjekke mobilen kan vi kanskje unnskylde oss og gå ut på linje som ved et toalettbesøk.

Sivilisasjonsutvikling handler om de lange linjer. Det meste er blitt bedre etter hvert. Jeg hørte nylig at antallet drap i Trondheim i middelalderen tilsvarte situasjonen i verstingland som Honduras i dag. Kriminaliteten i Norge faller. Folk oppfører seg stort sett fint mot hverandre. Ungdom er stort sett mer oppegående og mer høflige enn hva vi var. Og vi har underbare digitale verktøy for sivilisasjonen være seg de heter Wikipedia, Ted talks eller slettmeg.no.

Samtidig finnes det jo ting som gjør at man iblant tviler. Det gjelder ikke bare vår bruk av moderne teknologi men også fenomener Black Friday, utseendefiksering, kjendiseri eller vår dårlige evne til å ta inn over oss miljøutfordringene.

Et av mine favorittsitat kommer fra Gandhi som i arbeidet for Indias selvstendighet var oppgitt over engelskmennenes maktovergrep. Fra en britisk journalist fikk han spørsmålet:
“Gandhi, what do you think of western civilization?” Han svarte bare: “I think it would be a good idea.”

lørdag 2. desember 2017

Det er mulig å skifte noen (h)julspor

Fikk melding om at det i dag er to år siden jeg hadde denne på trykk i Adresseavisen. Leste om den og synes den står seg.

"Det finnes ikke noen rett eller feil måte å feire jul. Men for de som kan tenke seg et litt annet spor deler jeg gjerne noen gode ideer som folk i min nærhet har hatt og gjennomført. Jeg synes de er befriende.

Julen er på gang og det er bare til å glede seg. Noen i min «galna släkt» er så glad i jul at de feirer den to ganger i året. 24 desember og 24 juli. Julemat, julegaver og hele konseptet.

Forventningene til jula er svært forskjellig. Hva som er rett for å skape din julefølelse vet bare du. Kanskje synes du stress er en flott juletradisjon og ser det som en kunst å hvert år finne en enda mer vellykket julegave til hver person i slekten?

Kanskje synes du at et berg av pakker til dine unger er poenget og gleder deg til å springe og bytte julegaver romjula? Hvis du egentlig ikke synes det er det viktigste med jula kan dette være noe:

Vi går rett på julegavene. Det er veldig individuelt hvilke tradisjoner man har, men noe alle kan er å redusere nivået. Kanskje kan vi droppe gavene helt for de som ikke er aller nærmest? Det gjelder bare å bli overens om det. Jeg tror de fleste av oss ønsker å jekke ned nivået på både antall julegaver og hvor dyre de er, men vi er redde for at vi skal få gave av noen vi ikke selv har kjøpt til. Dermed blir det en omvendt terrorbalanse der opptrappingen består av flere og dyrere gaver. Da kan det være på sin plass med en nedrustningspakt.

Når jeg feirer jul med «tjocka släkten» i Sverige er vi fort 20 personer. Heldigvis kom noen med ideen om julegavelotteriet. Istedenfor å kjøpe inn julegaver til alle kjøper alle inn en julegave hver. På den skrives det et lite vers som kan gi noen et hint om hva som er i, men som ikke avslører alt. Alle får et nummer og etter at versene er lest opp velger man i tur og orden en julegave som hørtes eller ser interessant ut.

Alle drar dit med en eneste julegave og alle reiser hjem med en. Det føles utrolig befriende.

I en tid før julegavelotteriets tid ble det ufattelig mange gaver, og mest leketøy. Da var det herlig å se hvordan barna, i havet av dyre og billige julegaver, hele kvelden isteden valgte å leke med en av søppelsekkene som julegavene hadde blitt båret inn i. Den var mer gøyal enn noen av de utpakkede gavene.

Julekalendergalskapen ble godt beskrevet av Adresseavisens politiske redaktør forrige uke. Det finnes alternativ. Når ungene kom et stykke opp i tenårene sluttet en klok dame i min nærhet med 3x24 innpakkede pakker. Isteden fikk de en felles kalender med et navn for hver dag. Den som fikk navnet sitt 1. desember fikk 100 kroner å gi til hvilken organisasjon en ville. Så fortsatte det i 23 dager til og hver dag fikk «vinneren» bestemme om det var Flyktninghjelpen, Røde Kors, Amnesty, Vanntanken eller noen annen som skulle få støtte. Når julen var over ble det oppsummert og betalt inn til respektive organisasjon. Null stress samtidig som ungene følte seg stolte over å være givere.

En annen måte kan jo være å uttrykke hvor glade vi er i hverandre i ord istedenfor i dyre gaver? Litt færre gaver vil redusere stressen, flytte fokus på annet og være bra for miljøet.

University of East London forsket for noen år siden på julestress og fant ut at blodtrykket hos halvparten av juleshoppere steg til farlige nivåer. Etter en 75 minutter lang shoppingrunde var dobbelt så mange menn, og tre ganger så mange kvinner, stresset.

Når det gjelder julegaver og kalendere så er det lite som skiller Norge fra mitt hjemland, Sverige. Da er det annerledes med maten. På norsk small-talks toppliste i desember troner «Hva spiser dere til jul?»
Det er store variasjoner og som innflytter oppfatter jeg dette som en viktig del av identiteten. «Jaså du er en slik kveitespiser.» «Pinnekjøtt? Har du røttene dine på Vestlandet?»

I Sverige er det ingen slik diskusjon. Svaret er gitt. Der er muligens spørsmålet, hvordan spiser dere juleskinken? «Kokt, med dopp i gryten?», «Jaså ovnsstekt, men er den varm eller kall?» Kanskje spørres det også hva mer som finnes på julebordet, men nesten alle spiser juleskinke på julaften, hvor du enn bor. Til og med vegetarianerne lager sin egen variant som ser litt ut som juleskinke, men smaker dessverre noe annet. Når jeg var barn var det selvsagt maten på julaften.

På første juledag spiste vi middag med andre, være seg slekt eller nære venner. Det var en brokete gjeng: Snekkeren med snustenner som bodde langt inne i de dype skogene, det ungarske paret der han som student flyktet i 1956, en enkemann, og flere andre som aldri hadde hatt noen familie. Det slo meg ikke før jeg ble voksen at det var en nøye utvalgt forsamling som kom. Det var de som ikke hadde så mange å feire jul med. Mine foreldre nevnte aldri det motivet, men det er et vakkert juleminne.

Det er mange som gjør mye for andre i julen. Være seg de inviterer slekt og venner hjem eller som frivillige som bidrar til at ukjente der ute skal få en hyggelig opplevelse. Takk! Dere gjør julen bedre for oss alle.

Kanskje kan vi minske litt på julens formidable forbruk og invitere noen nye inn i julen? Jeg tror det vil forsterke den gode julefølelsen."