lørdag 11. august 2018

Syv ønskede standardiseringer og en uønsket


Illustrasjon av Kjetil Strand

Hvis du har reist en del og tatt inn på hotell så har du sikkert opplevd dusjmysteriet. Det er på tide med en dusj, du klær deg av og hopper opp i et badekar og prøver å finne ut hvordan akkurat denne dusjen funker.

Det er ikke så alltid så enkelt. Badekarsdusjene, i hvert fall utenfor Norden, har som regel sine individuelle og helt egne konstruksjoner. En designer og en ingeniør har slått sine kloke hoder sammen og funnet ut en særegen måte for noe som burde vært ganske enkelt: Å få passe varmt vann fra oven.

Så da gjelder det å prøve seg fram. Vri litt her, trykke inn eller trekke i noe som skal styre hvor vannstrålen kommer. Det er stort sett umulig å vite om vannet kommer til å komme fra dusjhodet, takdusjen eller noe annet sted. Eller om det vil være et slags bakhold der strålen med overraskende kraft kommer fra bunnen for å skadeskyte dine edlere deler?

Det kan være smertefullt for du vet aldri om det kommer iskaldt vann eller om du vil bli skåldet.

Hotelldusj i badekar er bare et område som er overmodent for standardisering. Det finnes mange flere.

Betalingsterminaler for eksempel. Skal kortet settes inn ovenfra eller på siden? Eller skal vi legge det ovenpå og satse på at det skjer en magisk overføring av penger i luften?

Alle som har kaffebrygger har sikkert noen gang kjøpt feil type papirfilter som du likevel ikke kan kaste. De blir derfor liggende i skuffen og hånflirer.

For å ikke snakke om støvsugerpose-helvetet. Det finnes over 150 ulike typer og de fleste hjem har noen varianter liggende. Det er både fra den forrige støvsugeren og de gangene du kjøpte feil type. Den du trenger til din nåværende støvsuger er som regel den typen du ikke finner.

Skal vi snakke om batterier? Ja, det skal vi. Siden Alessandro Volta i år 1800 tok fram noe som kunne påminne om et batteri har det skjedd utrolig mye. Ikke minst lagringskapasiteten er forbedret. Er det derfor nødvendig å ha alle disse batteritypene i vanlige produkter som veggklokker, lommelykter, røykvarslere, fjernkontroller osv.? Er det AAA eller AAAA eller AAAAA som skal settes inn? Rette meg gjerne hvis jeg tar feil, men med den fantastiske utviklingen som har vært på batterier så kunne vi vel strengt tatt ha faset ut de ulike typene og brukt en eneste, mindre, type i alle våre enklere husholdningsutstyr?

Og hvis vi fortsetter innenfor batteriverden så begynner jeg å bli desperat lei av alle mobilladere som fyller skuffer og skap. I mobilens barndom aksepterte vi at hver mobilmodell skulle ha sin egen løsning for ladning. Så ble det heldigvis mer standardisering slik at en mobilladder faktisk kunne brukes også til neste modell. Halleluja!

I 2014 fulgte EU-parlamentet opp og bestemte en standard for mobilladere, en som allerede var i bruk på de fleste Android-telefoner. Strålende og det funket i noen år, men når jeg nå sist skiftet telefon så var det tydelig ikke standard lengre for nå passer ikke de eldre laderne. Lagret av ubrukbare ladere i skuffen vokste betydelig.

Det er ikke bare i hjemmene de er til besvær. Mengden med elektronisk avfall på grunn av manglende standardisering av mobilladere beregnes til 51 000 tonn i EU. Det er frustrerende og dyrt for oss individer, men utgjør også et miljøproblem.

Hva med toalettringer som ikke er universale fordi en eller annen designer synes det ikke blir morsomt å ha eksakt samme form på doskålen som andre. Kjedelig kanskje, men veldig praktisk når man desperat skal finne rett modell. Kunne vi samtidig bedt om en standard for holderne til malerruller? Ja, det gjør vi.

Kunne jeg også, av rent egoistiske grunner, be om å få vekk en standardisering? Takk, da vil jeg be om at beregnet benavstand per passasjerer på buss eller fly blir noe mer variert. Kanskje justerbart som i en bil? Jeg svever 1,96 over havet og da blir det ofte brutalt trangt. Ikke sjelden starter jeg flyturen med å ta ut flyselskapets magasin i lommen foran for å frigjør en halv centimeter for mine knær. Knærne går likevel ofte inn en bit i setet foran og gir passasjerene foran en ubehagelig reise.

Det var all klaging for i dag. Vi har behov for mer standardisering for å gjøre livet enklere samt redusere kostnader og miljøavfall.


onsdag 11. juli 2018

Døm selv


Det får holde at man i VM har tatt i bruk VAR (Video Assistent Referee. Illustrasjon av Kjetil Strand

Kanskje du kjenner en som jobber som dommer i en domstol? Kanskje ikke. Det er tross alt ikke mer enn 650 embetsdommere her i landet. I tillegg har domstolene ca. 150 dommerfullmektiger som i noen år får prøve seg i rollen som dommere. Men høyst sannsynlig kjenner du en meddommer. Vi har ca. 40 000 av dem og det er i særklasse flest i Europa.

De kan være alt fra bussjåfører, sykepleiere, bønder, professorer og elektrikere til kommunale rådgivere. Noen ganger får de en innkalling som meddommere og skal avgjøre rettssaker i lag med juridiske dommere. I hver rettssak der skyld skal avgjøres er de i flertall. Her skal de finne ut om noen har gjort noe straffbart. Iblant skal de også avgjøre saker mellom parter for å dømme i en sivil tvist. Det handler om – ut fra lovene – å bestemme hva som er rett og hva som er galt. For å være tabloid kan vi si at det handler om å skille det onde fra det gode og på den måten blir det litt «Ringenes herre» over oppdraget.

Heldigvis har de mer tid på seg enn de fotballdommerne vi følger i VM i disse dager. Takk og lov. Det hadde vært ille om de juridiske dommerne hadde noen tiendels sekunder på å avgjøre om det skal være straff eller ikke. I rolige former får de tid til å høre aktor, forsvarere, tiltalte og vitner om hva som har skjedd. De får ulike versjoner og argumenter før de bestemmer seg. Det hadde blitt kjedelig hvis vi skulle hatt så lange høringer under fotballkampene for å avgjøre om gult kort er riktig. Det får holde at man i VM har tatt i bruk VAR (Video Assistent Referee). Heldigvis er rettssikkerheten større i våre rettssaler.

Meddommerne gjør en kjempejobb for oss alle. Ingen av dem gjør det for penger. Godtgjøringen er ikke blitt hevet på over 30 år, hvilket rett og slett er for dårlig. Grunnen til at folk stiller er isteden at det er et interessant oppdrag og at man bidrar til noe viktig. 85 prosent av meddommerne svarer at de er helt enige i påstanden at de gjør en samfunnsnyttig innsats. Ytterligere ti prosent er ganske enig i påstanden.

Domstoladministrasjonen, der jeg arbeider, har i vår spurt meddommerne selv om hvem de er, hvilken bakgrunn de har og hvordan de ser på oppdraget sitt. 15 000 har svart, noe som gjør det til den største undersøkelsen av meddommere som noensinne er gjennomført.

Tanken er at de som blir valgt til lekdommere skal være som oss andre, at vi skal dømmes av likemenn. Når den enkelte sak skal avgjøres trekkes meddommerne digitalt og helt tilfeldig fra et utvalg. Men til sammen skal de altså ideelt være representative for befolkningen som helhet.

Meddommerne er representative på flere områder. Kjønnsbalansen er løst gjennom at det velges like mange kvinner som menn. Undersøkelsen viser at like mange arbeider i offentlig sektor som i privat.
Når det gjelder alder er det ubalanse. 60 prosent av meddommere i Norge er 50 år eller eldre og kun 2,8 prosent er under 30 år. Kun ca. syv prosent er som meg født utenlands eller har minst en forelder som er det. For befolkningen som helhet regnes innvandrerbefolkningen til 16,7 prosent.

Det er kommunestyrene som velger meddommere for perioder på fire år. Derfor blir det en oppfordring til alle kommuner om å prøve å finne flere ungdommer og innvandrere. Og er du ung, eller som meg har innvandrerbakgrunn, så bør du i hvert fall melde deg til tjeneste slik at representasjonen blir enda bedre. Det er bare å ta kontakt med kommunen der du bor.

Meddommerordningen er bra i den enkelte sak, men gjør også at innbyggerne får et unik innsyn i rettssystemet. Det er positivt og bidrar til at tilliten til domstolene i Norge er på Europa-toppen. I følge siste tiltroundersøkelse svarer ni av ti nordmenn at de har svært eller ganske stor tiltro til domstolene.

At vi stoler på domstolene er utrolig viktig. Vi vet at hvis vi gjør noe ulovlig kan vi bli tatt, hvis noen ikke betaler for en vare, eller vi ikke får en vare som er god nok, så kan vi faktisk ta saken til en uavhengig domstol med høy grad av rettssikkerhet. Det er et samfunnsgode mange, mange i andre land bare kan drømme om.

torsdag 14. juni 2018

EU sliter, men skal helst ikke bryte sammen


Tegning av Kjetil Strand

Jeg har reist 400 mil fra en utkant av Europa til en annen. Etter noen møtedager i et EU-nettverk setter jeg meg i en park i Lisboa og tenker på Europa og EU.

Igjen har jeg fått spørsmålet om Norge kommer til å bli medlemmer i EU? Det er enkelt å svare at det ikke ligger i løypa, for hvem kan i dag se for seg noe slikt de kommende ti årene? Ikke en gang de som egentlig er sterkt for norsk EU-medlemskap tør for tiden å si noe som helst.

Mer nærliggende er spørsmålet om hvordan det kommer til å gå med EU? I mange land, som Polen og Ungarn, er folk så kritiske og skeptiske til EU at de velger regjeringer som gjør hva de kan for å terge på seg EU. I Italia har det blitt midlertidig stopp for en slik regjering, men opinionen har ikke snudd. Da snakker vi om et av samarbeidets seks opprinnelige medlemmer. Så har vi Storbritannia som har vedtatt at de skal ut. Egentlig er det ganske få land der EU-medlemskap har sterk folkelig støtte.

EU har noen klare fordeler. Den viktigste er at når man er avhengig av hverandre så reduserer det risikoen for konflikter. Det er i så fall verdt mye, men vi får aldri vite hvordan det ville vært uten EU. Og det er vanskelig å se for seg at risikoen for krig vil øke fordi Norge står utenfor og Storbritannia skal ut av EU.
Det meste av handelsavtaler var på plass før det ble en union, men EU har også klart å få til en del gode standardiseringer. Euroen er bra for oss som reiser og de som handler. Samtidig har det vist seg at en felles valuta for et så stort område, med så forskjellige økonomier, mildt sagt er krevende. Med nasjonale valutaer ville konkurransekraften automatisk ha blitt korrigert gjennom at valutakursen sank i økonomier som sliter. Det skjer ikke med en felles valuta. Spør grekerne.

Andre spørsmål bør åpenbart løses på tvers av landegrensene. Miljø- og klimaspørsmålene hører til disse og her har ofte EU vært bedre enn jeg fryktet. Så er det bra at EU, i lag med Canada og Mexico tar striden med Trump om tollbarrierer.

Et aktuelt spørsmål er personvernreglene, GDPR, som har fått mye kritikk. Vi synes det er slitsomt med alle e-postene, men her har EU gjort noe bra. Det hadde vært krevende, både for det enkelte land å lage slike regler, og ikke minst for næringslivet å forholde seg til mange forskjellige regler. Om ikke annet har vi fått et overblikk over hvor mange som vet noe om oss.

Likevel er dette ting som vi nok hadde fått til uten EU. Det skjer mye godt samarbeid i mellomstatlige organisasjoner.

I spørsmålet om hvordan kontinentet skal møte nye migrasjonsstrømmer fra Afrika og Asia så kan vi bare konstatere at EU ikke har klart oppgaven. Det finnes ingen enkle løsninger, men hvis der er noe slikt som felles positive europeiske verdier så er det vanskelig å se dem blant alle patruljerende båter i Middelhavet, stengte grenser og miserable flyktningleirer.

Og om demokrati og menneskerettigheter er slike europeiske verdier, vokst fram etter erfaringer fra brutale kriger og etniske rensninger, så er det vakkert. Men når til og med medlemsland i EU åpenlyst bryter med dem ser det ikke ut til å få noen konsekvenser. I flere land går nå regjeringer og parlament aktivt inn og styrer domstoler som skal være uavhengige i velfungerende demokratier. Og i Polen er det nylig vedtatt en lov som kan gi opptil tre års fengsel for å anklage det polske folket for delaktighet i holocaust. EU får ikke gjort noe med det.

De som bestemmer i EU er vanskelig å stille til politisk ansvar. Og de er usynlige ikke bare for oss i Norge. Få vet hvem som styrer butikken. Hvem er president i EU- kommisjonen? Eller var det presidenten for det Europeiske rådet som har mest makt? Få vet. Samtidig blir hver rap fra Mr. Trump nøye rapportert. Her bør vi også få en bedre mediedekning.

Jeg vil ikke at EU skal falle sammen. Men jeg sliter fortsatt med å være positiv. Konfrontert med store spørsmål som flyktningkrisen, rettssikkerheten i medlemsland og den manglende legitimiteten hos innbyggerne virker EU å være handlingslammet. Hvis de ser, hører eller sier noe, så får de i hvert fall ikke gjort mye.


søndag 13. mai 2018

Ja til el-tog, men først kortere reisetid


Tegning av Kjetil Strand

Det er mange meninger om hvorvidtTrønderbanen skal elektrifiseres eller ikke. Eller om det skal være dobbeltspor? Fint det, men hvem sørger for at allerede gjennomførte investeringer gir planlagt effekt i kortere reisetid? Ingen, ser det ut til.

Min daglige togreise fra Skatval til Trondheim tar 47 minutter. Det har den gjort i alle år til tross for at en rekke gjennomførte store investeringer skulle gi kortere reisetid. Først ble Gjevingåsen tunnel åpnet i 2011. Prisen var 644 millioner kroner. Det skulle den gang gi fem minutter kortere reisetid. Effekten har hittil vært 0,0 sekunder.
Da tunnelen var på plass og det likevel ikke ble noen endringer i tidtabellen viste Jernbaneverket til at mer måtte gjøres før reisetiden kunne kortes ned. De sa at de måtte fullføre oppgraderingen av strekningen fra Hommelvik til Stjørdal, blant annet med ny jernbanebru over Stjørdalselva.

«Først da vil vi kunne sette opp rutetabeller med kortere reisetid for passasjerene mellom Trondheim og Stjørdal», sa Jernbaneverkets informasjonsdirektør Dag Svinsås til NRK i 2011.

19. september 2016 åpnet den nye jernbanebrua på Hell. Kostnaden for det prosjektet var på 156 millioner kroner. Nå har det gått mer enn ett og et halvt år og reisetiden er fortsatt ikke redusert med et sekund. Det er skandaløst.

Toget står nå som regel og venter i fem minutter ved Ranheim stasjon, der ingen har lov å gå på eller av. Siden står det et par minutter på Trondheim S før det går videre mot Melhus eller Lerkendal. På vei nordover står toget ifølge tidtabellen mellom fire og ti minutter på Trondheim S før det kjører videre. Og på Stjørdal stasjon venter toget, ifølge samme tidtabell, opptil åtte minutter før konduktøren flagger toget videre.
Jeg har respekt for at det er et puslespill å skifte togtider, spesielt når det kun er enkeltspor. Men alt dette må jo ha vært vurdert i forkant av investeringene? Jeg vegrer meg for å tro at de satte i gang utbyggingene for å siden håpe at de kanskje kunne korte ned reisetiden.

Seriøst, noen gode programmerere burde kunne legge inn noen forutsetninger og få fram en ny tidtabell som reduserte reisetiden med ti minutter. Hvis alle de 1,4 millioner årlige reisene på Trønderbanen hadde vært ti minutter kortere så hadde vi til sammen brukt 233 333 færre timer på å komme fram! Dette uten å investere noe som helst i nye prosjekter.

Jeg er på bakgrunn av erfaringer fra Storbritannia og Sverige imot en privatisering av jernbanen i Norge. Men når man ikke klarer å ta ut effektene av store investeringer gir man i hvert fall gode argument til de som ønsker seg mer private innslag.

Togene går heller ikke oftere enn tidligere. Dette er nok en av hovedårsakene til at ikke enda flere tar toget. Det er bra frekvens i rushtiden, men ikke på kveldene. Siste toget hjem en lørdag kveld er for meg og mange andre klokken 21.10 fra Trondheim S. Det går ikke alltid et tog…

Tog er overlegent buss og bil både ut fra miljøeffekter og komfort. Jeg vil selvsagt helst ha både dobbeltspor og elektrifisering. Med dobbeltspor blir det plass til mange flere tog og færre forsinkelser. Elektriske tog har mye raskere akselerasjon enn dieseltog, hvilket gir kortere reisetid. Dessuten gir de lavere utslipp. Jeg konstaterer at nesten alle trønderske miljøer samt Jernbanedirektoratet prioriterer elektrifisering. Da er det vanskelig å forstå hvorfor enkelte folkevalgte for regjeringspartiene (jo, jeg tenker på deg stortingsrepresentant Jon Gunnes) sår tvil om det. Å utrede alternativ vil bety ytterligere utsettelser og at Østlandsområdet fortsetter å få de store investeringene til jernbane og vei.

Trønderbanen går bra. Antall reisende øker, men potensialet er mye større. Strekningen går gjennom de mest folkerike tettstedene og bygdene i Trøndelag. I tillegg kan man gå tørrskodd inn på Værnes flyplass. Toget bør gå litt oftere og litt senere på kveldene. Kjør på med elektrifisering. Og se til å ta ut gevinstene i form av kortere reisetid som er mulige med allerede gjennomførte investeringer.


tirsdag 17. april 2018

Skal vold og terror lønne seg?



Tegning av Kjetil Strand

Visste du at det fortsatt finnes kolonier? Den absolutt største, i areal og antall innbyggere, heter Vest-Sahara og er Afrikas eneste gjenværende koloni. Grunnen til at vi hører så lite om denne konflikten beror kanskje på at de kun bruker fredelige metoder. Skal Vest-Sahara straffes for det?
Koloni. Det høres veldig gammeldags ut og urettferdig. Det er det. Også i 2018 er det snakk om et folk som ikke har grunnleggende rettigheter. Fortsatt gjelder at okkupasjonsmakten som koloniserer plyndrer ett annet land for ressurser.

Som dominobrikker som falt på plass ble alle Afrikas kolonier selvstendige på 1950-, 60- og 70-tallet. Det gjaldt også for kolonien Spansk Sahara når Spania trakk seg ut i 1975. Saharawienes langvarige drøm om en selvstendig nasjon var mulig. Problemet var at nabolandene da okkuperte ørkenlandet. Marokko er fortsatt igjen. Skam over dem!
Hvorfor hører du så lite om Vest-Sahara? Jeg tror dessverre det beror på at de kun bruker fredelige metoder for å oppnå frigjøring. Fra okkupasjonen i 1975 møtte okkupasjonsmakten væpnet motstand fra frigjøringsbevegelsen Polisario. Det varte til 1991 når partene inngikk en avtale om våpenhvile.

Avtalen innebar at det i 1992 skulle bli avholdt en folkeavstemning om Vest-Sahara skulle bli selvstendig eller innlemmes i Marokko. Folkeavstemningen er fortsatt ikke avholdt. De fleste av saharawiene har flyktet til Algerie. Befolkningen bruker alle fredelige midlerl de har for å få til en folkeavstemning og for å få okkupantene fra Marokko til å reise hjem. Den internasjonale domstolen i Haag har sagt at okkupasjonen er i strid med folkeretten. FNs generalforsamling og sikkerhetsråd har i ca. 100 FN-resolusjoner krevd at saharawiene må få sin rett til selvbestemmelse. Frankrike, som er kompiser med Marokko, legger ned veto mot inngripen fra FN. Ufruktbar er den fred som gror på en jord som alltid trampes på, skrev en gang den danske fredsaktivisten Carl Scharnberg.

Saharawiene oppfører seg altså presis som vi ønsker. De har lagt ned sine våpen. Ingen voldelige frihets- eller terroraksjoner. Isteden prøver de å bruke internasjonale forum som FN. De viser til konvensjoner og internasjonale avtaler om folkerett. Til liten nytte. Burde det ikke være slik at fredelige metoder for å vinne anerkjent rett blir belønnet? Er det ikke nettopp de som ikke tyr til vold som skal vinne fram?

I mellomtiden plukker Marokko ut ressurser fra et område som er rikt på fisk og fosfater og som trolig har olje- og gassreserver. Marokkanere som flytter dit får skattelette og subsidier og de leder til en økt andel marokkaner. Kanskje avventer de en folkeavstemning til de vet at de er i flertall?

En 2000 km lang mur og sandbarriere er bygget gjennom hele landet. Den skiller den okkuperte, vestlige, rikeste og største delen fra den østlige som er kontrollert av saharawier. Det tilsvarer en barriere fra Trondheim til Sør-Frankrike. Muren og barrieren er «beskyttet» av et av verdens største minefelt.

84 land har til nå anerkjent Vest-Sahara. I tillegg har fire lands parlament, inklusive Sveriges Riksdag, anbefalt sin regjering å anerkjenne Vest-Sahara. Det kan være problematisk å anerkjenne et land som ikke har full kontroll over sitt territorium. Men her tror jeg det går fordi de har kontroll over en del av territoriet. Derfor burde også Norge anerkjenne Vest-Sahara.

Alt er ikke svart-hvitt. Mange internasjonale selskaper har trukket seg ut av det okkuperte området etter etisk press og negativ medieomtale. Oljefondet har solgt sine eierandeler i flere selskaper som har investert i Vest-Sahara. Det er også det eneste området i verden der Norges regjering fraråder norsk næringsliv å være aktiv.
Det er ikke nok. Her har vi et folk som oppfører seg skikkelig. Som ikke tar i bruk vold for å vinne sin rett. Som ikke gjør spektakulære aksjoner som noen ville ha kalt terror, andre legitim frihetskamp. Signalet som Marokko sender, med sterk støtte fra Frankrike, er at vold lønner seg.


mandag 19. mars 2018

Lykkefabrikken på Lade



Illustrasjon: Kjetil Strand

På Lade er det helt nylig startet opp en fabrikk som produserer lykke. Og ikke nok med det, den gir også helse, fellesskap og energi.

Rundt om i Trøndelag, Norge og verden finnes tusentalls slike lykkefabrikker. De produserer vel også en del frustrasjon og noen skader. Men læll. Min nye lykkefabrikk er den splitter nye hallen for tennis, bordtennis og taekwandoe på Lade. Med den har Trondheim gått fra to til seks innendørsbaner for tennis. Jeg føler meg salig over muligheten til å få spille oftere, også på vinteren.

Og jeg er ikke alene. Det er så mange slike arenaer som jeg vet gir den samme gleden. Jeg ser det på den lokale fotballbanen og ballbingen, i hallen og skisporet. Hallen på Nidarø kommer også til å gi slik lykke, selv om den for andre vil være en evig forbannelse.

Nå er eliteserien i fotball i gang og til sommeren blir det fotball-VM. Skisesongen går mot slutten. Det blir bra, men som Adresseavisen tar opp i en serie finnes det så mange andre idretter som betyr mye for mange. Det er klatring og kickboxing, golf og turn, bowling og bryting, ishockey og innebandy og så videre inn i de 54 særforbund som er medlemmer av Norges idrettsforbund. I tillegg kommer alla sporter som ikke er med der.

For å være lek står idrett veldig sentralt i manges liv. Ta alle foreldre som skal koordinere idrettsaktiviteter de fleste dager i uken. Det er hverdagenes puslespill å komme seg med barna til idrettsaktiviteter fra jobb, via skolefritidsordninger, middager og lekser. Slitsomt? Ja. Verdt det? Ja, for de aller fleste.

De største kulturopplevelsene får de som selv utfører dem. Vi som går på konserter, utstillinger og teater får noen gode timer og iblant er det fantastisk, men mest kultur får de som selv skaper, deltar i kor, band eller et av alle lokale spel.

På samme måte er de største idrettsøyeblikkene de man selv får være med på. Selv om det er i en simpel bedriftsserie eller blant kompiser. Like store kan idrettsopplevelser være når barn, nevøer eller barnebarn spiller. Det er aldri så mye folk på de lokale fotballbanene som når syvåringene skal spille sine første kamper. Da er parkeringsplassene overfylte og køene ringler seg til både vaffelsalg og toaletter. Entusiasmen er stor. Noen ganger går denne lidenskapen fra å være hjertelig og åpen til å være ekstremt selvsentrert i håp om at poden på syv år skal framstå som en Messi eller De Bruyne på banen.

Uansett, er det utrolig mye engasjement og lykke i idretten. Selv gubber på over femti for lov til å være engasjert i den lek det er. Som når vi amatører spiller tennis.

Vi slår ballen over nett. Frem og tilbake, frem og tilbake. Og prøver å treffe ruten på andre siden nett. Iblant går den inn.

Jeg prøver å treffe ballen i rett øyeblikk, og innbiller meg at det er etter spretten når ballen er på vei ned igjen. Jeg vil få til et slag med kraft som passerer lavt over nett, men likevel går langt og lander nært grunnlinjen.

Og noen ganger klarer jeg både det og å få ballen dit jeg ønsker, i hjørnet. Det er en befriende følelse av mestring som utløser lykksalige endorfiner i kroppen.

Og da klarer kanskje kompisen på andre siden nett bare så vidt å få ballen returnert så at den går høgt og kort. Da har jeg sprunget fram og står beredt å døde ballen med en smash som blir umulig å ta.

Det er et enkelt slag som vil sette punkt for ballvekslingen, men jeg klarer likevel å slå den i nettet og vi flirer og sier: Er det mulig? Men det vet vi at det er. Vi har bommet før og vi kommer til å gjøre det igjen. Og mestringsfølelsen forsvant. Så tar vi opp en ny ball.

Takk til klubbene, til Trondheim og andre kommuner som legger til rette for de perifere idrettene uten nasjonale stoltheter, men som folk elsker å utøve.

lørdag 17. februar 2018

Heia Norge – og Sverige


I alle tider har jakten etter gull fått folk til å bli gale. Ta Klondyke eller ta balanserte naboer og sindige besteforeldre som skriker til TV-en og gråter av stolthet. Hva er det som får oss til å bli så engasjerte i at en eller annen person vi ikke kjenner skal komme et tiendels sekund foran noen annen?

Vinter-OL i Norge er syttende mai hver dag, to uker i strekk. Hver dag er det nye idretter der Norge er en stormakt. Vi får liksom ikke nok av å høre om Maren Lundby og Johannes Høsflot Klæbo. Folks humør blir så påvirket av nye triumfer at sykefraværet går ned og sexlysten opp.

Det er mye nasjonalfølelse og identitet ute og går når det er OL, landskamper og mesterskap. Men den viser seg også på andre områder. Vi vil ekstra mye at norske fredsforhandlinger rundt om i verden skal gå bra eller at norske skuespillere skal få seg roller i Hollywood. Også da føler vi oss selv litt flinkere. På samme måte er det med næringslivssuksesser eller oppfinnelser. Vi kan si at bindersen er en norsk oppfinnelse og føle så stor stolthet over det at vi reiser en syv meters statue av den, slik det er gjort i Sandvika. Selv om den bindersen Johan Vaaler tok patent på ikke så slik ut og aldri kom i produksjon.

Nasjonalfølelsen kan også gjøre at vi tror mer godt om våre landsmenn enn om andre. Når nordmenn blir fengslet av andre lands myndigheter er vår refleks ofte at det beror på hvor primitive eller korrupte de andre landene er. Samtidig ligger det jo en hyggelig omsorg i dette å tro godt om «sine egne» og det bidrar til den store tillit vi har til hverandre og våre institusjoner sammenlignet med folk i de fleste andre land. Når folk føler et eierskap til sitt land er de nok mer beredt til å ta ansvar også.

I det hele tatt er omsorg for noe mer enn oss selv og flokken en fin ting. Være seg det gjelder laget, nasjonen, byen eller bygda. Nasjonalisme og patriotisme gir et felleskap der det kan være godt å være. Ille blir det først når man tror seg være overlegen fordi man tilhører en bestemt nasjon eller når man bygger forakt for andre og stenger de ute. Stort sett er den norske nasjonalismen vennlig. Vennlighet er et språk som de døve kan høre og de blinde kan se, skrev Mark Twain.

Vi velger interesse ut fra hvor det går bra. «Ingen» i Norge var interessert i sjakk før Magnus Carlsen slo igjennom. «Alle» i Sverige er opptatt av ishockey. Hvert land kan føle at de er utrolig dyktige fordi de fokuserer på sine framgangsrike idretter og tror at hele verden følger med på det samme. Akkurat den vektklassen i boksing eller den disiplinen av kunstløp. De gjør ikke det. De ser mest på de idretter der de selv har muligheten til å hanke inn medaljer. Sveitserne ser på tennis, pakistanerne på landhockey osv. I forrige OL i Rio de Janeiro var det 306 øvelser og det ville selvsagt være vanskelig å følge med på alle. Så fint at alle kan føle seg gode på noe.

For all idrett blir mer spennende å se på hvis man holder med noen. De fleste her i landet har begrenset utbytte av å se en fotballkamp mellom Watford og Brighton fordi de har så få supportere her. Men mange av oss holder med et fotballag i et annet land. Selv om det er en overbetalt og ofte arrogant gjeng som du ikke har noe til felles med er du nødt til å holde fast på det laget. Du kan skifte jobb, ektefelle og land, men ikke fotballag.
Men er det OL eller landskamp så er det gitt. Heia Norge! Eller Sverige! Selv er jeg ekstra heldig som har to hjemland og kan både tenke at vinter-OL går bra og at vi skal være med i fotball-VM.

Georg Orwell mente at sport på internasjonalt nivå ledet til så nasjonalistisk illevarslende tendenser at han karakterisert det som krig minus skyting. Det er noe helt annet enn hva Pierre de Coubertin tenkte når han tok initiativ til de olympiske leker:
“Det er barnslig å tro at man kan få mennesker til å elske hverandre. Å få dem til å respektere hverandre er ikke en fullstendig utopisk tanke. Men det fordrer først av alt at de kjenner hverandre. Måtte de Olympiske spill bidra til det»

Tegning av Kjetil Strand

P.S. Under OLs første uke var jeg i Costa Rica og der var det ingen som helst interesse for dette OL, hvis noen i det hele tatt visste at det gikk.