fredag 15. desember 2017

Troll kan temmes – også på nett


Sivilisasjonen fødtes i Vest-Asia for ca. ti tusen år siden og har sakte spredt seg over verden. Forhåpentligvis når den også snart et nettsted nær deg.

Det blir to skritt fram og ett tilbake når vi skal oppføre oss sivilisert. Vi lærer oss langsomt hva som er best for oss og for samfunnet.

I 1530 ga Erasmus av Rotterdam ut boken De civilitate morum puerilium, en håndbok om å oppdra gutter. Det skal være første gang vi møter ordet «sivilisasjon» i den betydningen det har i dag. Boken gir instruksjoner om hvordan gutter skal oppføre seg i selskap med voksne og ble en umiddelbar suksess i mange land.

Av naturlige grunner tok ikke Erasmus opp hvordan unge menn – og damer skal oppføre seg i en digital tidsalder. Han skrev intet om hvorvidt det er en god idé å spre nakenbilder av seg selv eller andre på nett.

Han skrev heller ikke noe om man bør forpeste kommentarfelt på nettet med «trollete» utsagn om hvor store feil det er med alle andre enn seg selv. Men hvis han hadde skrevet den nå hadde nok boken vært rettet mot voksne menn, mer enn mot barn.

Vi får håpe det går seg til. At vi lærer oss å håndtere også digital teknologi på en sivilisert måte. Eller for å si det med andre ord, å ha folkeskikk også på nett. Hvis vi ikke lærer det på andre måter så må det vedtas. Som kjent, fra Frostatingsloven, skal landet bygges med lov. Noen er allerede på plass og jeg tror det er gode grunner til å gjøre dem mer kjent.

Å spre falske og sjikanøse rykter om andre på nettet kan ifølge straffeloven gi inntil to års fengsel, eller mer sannsynlig, bot. Det kan være ok at mange er kjent med dette.

Det hjelper heller ikke at man er anonym på nettsted som Jodel eller har en aliasbruker i kommentarfelt. Politiet har i dagens samfunn ingen store problem med å finne ut hvem som står bak et innlegg.
Du har også rett til ditt eget bilde. I åndsverksloven framgår at fotografi av en person ikke kan gjengis eller vises offentlig uten samtykke fra den som er avbildet. Det finnes noen unntak, men dette er utgangspunktet og det er ok for vår sivilisasjon om flere er klar over det.

Loven regulerer bare de verste eksemplene. Hver og en av oss bør motarbeide digitale gapestokker og mobbearenaer. I Telenor sin årlige Foreldreundersøkelse svarer 58 prosent nå at de er bekymret for barns sikkerhet på nettet, og at de skal bli utsatt uønsket oppmerksomhet på nett eller spredning av nakenbilder. Det viser at vi har et stykke å gå før vi blir sivilisert.

Med #Metoo-kampanjen har sivilisasjonen tatt et stort skritt framover. Sjelden har så mange så plutselig blitt klar over noe så åpenbart. Det er ikke ok å tafse på, eller komme med slibrige kommentarer til, den som ikke ønsker det. Den som er i en posisjon med noen form av makt skal være ekstra klar over det. Erasmus hadde elsket #Metoo.

Det gjenstår også en del før vi kan si at vi er blitt sivilisert i vår mobilbruk, og her inkluderer jeg gjerne meg selv. Å sjekke mobilen på middager og møter er en uting som ikke sender gode signaler til de rundt oss. Må vi nødvendigvis sjekke mobilen kan vi kanskje unnskylde oss og gå ut på linje som ved et toalettbesøk.

Sivilisasjonsutvikling handler om de lange linjer. Det meste er blitt bedre etter hvert. Jeg hørte nylig at antallet drap i Trondheim i middelalderen tilsvarte situasjonen i verstingland som Honduras i dag. Kriminaliteten i Norge faller. Folk oppfører seg stort sett fint mot hverandre. Ungdom er stort sett mer oppegående og mer høflige enn hva vi var. Og vi har underbare digitale verktøy for sivilisasjonen være seg de heter Wikipedia, Ted talks eller slettmeg.no.

Samtidig finnes det jo ting som gjør at man iblant tviler. Det gjelder ikke bare vår bruk av moderne teknologi men også fenomener Black Friday, utseendefiksering, kjendiseri eller vår dårlige evne til å ta inn over oss miljøutfordringene.

Et av mine favorittsitat kommer fra Gandhi som i arbeidet for Indias selvstendighet var oppgitt over engelskmennenes maktovergrep. Fra en britisk journalist fikk han spørsmålet:
“Gandhi, what do you think of western civilization?” Han svarte bare: “I think it would be a good idea.”

lørdag 2. desember 2017

Det er mulig å skifte noen (h)julspor

Fikk melding om at det i dag er to år siden jeg hadde denne på trykk i Adresseavisen. Leste om den og synes den står seg.

"Det finnes ikke noen rett eller feil måte å feire jul. Men for de som kan tenke seg et litt annet spor deler jeg gjerne noen gode ideer som folk i min nærhet har hatt og gjennomført. Jeg synes de er befriende.

Julen er på gang og det er bare til å glede seg. Noen i min «galna släkt» er så glad i jul at de feirer den to ganger i året. 24 desember og 24 juli. Julemat, julegaver og hele konseptet.

Forventningene til jula er svært forskjellig. Hva som er rett for å skape din julefølelse vet bare du. Kanskje synes du stress er en flott juletradisjon og ser det som en kunst å hvert år finne en enda mer vellykket julegave til hver person i slekten?

Kanskje synes du at et berg av pakker til dine unger er poenget og gleder deg til å springe og bytte julegaver romjula? Hvis du egentlig ikke synes det er det viktigste med jula kan dette være noe:

Vi går rett på julegavene. Det er veldig individuelt hvilke tradisjoner man har, men noe alle kan er å redusere nivået. Kanskje kan vi droppe gavene helt for de som ikke er aller nærmest? Det gjelder bare å bli overens om det. Jeg tror de fleste av oss ønsker å jekke ned nivået på både antall julegaver og hvor dyre de er, men vi er redde for at vi skal få gave av noen vi ikke selv har kjøpt til. Dermed blir det en omvendt terrorbalanse der opptrappingen består av flere og dyrere gaver. Da kan det være på sin plass med en nedrustningspakt.

Når jeg feirer jul med «tjocka släkten» i Sverige er vi fort 20 personer. Heldigvis kom noen med ideen om julegavelotteriet. Istedenfor å kjøpe inn julegaver til alle kjøper alle inn en julegave hver. På den skrives det et lite vers som kan gi noen et hint om hva som er i, men som ikke avslører alt. Alle får et nummer og etter at versene er lest opp velger man i tur og orden en julegave som hørtes eller ser interessant ut.

Alle drar dit med en eneste julegave og alle reiser hjem med en. Det føles utrolig befriende.

I en tid før julegavelotteriets tid ble det ufattelig mange gaver, og mest leketøy. Da var det herlig å se hvordan barna, i havet av dyre og billige julegaver, hele kvelden isteden valgte å leke med en av søppelsekkene som julegavene hadde blitt båret inn i. Den var mer gøyal enn noen av de utpakkede gavene.

Julekalendergalskapen ble godt beskrevet av Adresseavisens politiske redaktør forrige uke. Det finnes alternativ. Når ungene kom et stykke opp i tenårene sluttet en klok dame i min nærhet med 3x24 innpakkede pakker. Isteden fikk de en felles kalender med et navn for hver dag. Den som fikk navnet sitt 1. desember fikk 100 kroner å gi til hvilken organisasjon en ville. Så fortsatte det i 23 dager til og hver dag fikk «vinneren» bestemme om det var Flyktninghjelpen, Røde Kors, Amnesty, Vanntanken eller noen annen som skulle få støtte. Når julen var over ble det oppsummert og betalt inn til respektive organisasjon. Null stress samtidig som ungene følte seg stolte over å være givere.

En annen måte kan jo være å uttrykke hvor glade vi er i hverandre i ord istedenfor i dyre gaver? Litt færre gaver vil redusere stressen, flytte fokus på annet og være bra for miljøet.

University of East London forsket for noen år siden på julestress og fant ut at blodtrykket hos halvparten av juleshoppere steg til farlige nivåer. Etter en 75 minutter lang shoppingrunde var dobbelt så mange menn, og tre ganger så mange kvinner, stresset.

Når det gjelder julegaver og kalendere så er det lite som skiller Norge fra mitt hjemland, Sverige. Da er det annerledes med maten. På norsk small-talks toppliste i desember troner «Hva spiser dere til jul?»
Det er store variasjoner og som innflytter oppfatter jeg dette som en viktig del av identiteten. «Jaså du er en slik kveitespiser.» «Pinnekjøtt? Har du røttene dine på Vestlandet?»

I Sverige er det ingen slik diskusjon. Svaret er gitt. Der er muligens spørsmålet, hvordan spiser dere juleskinken? «Kokt, med dopp i gryten?», «Jaså ovnsstekt, men er den varm eller kall?» Kanskje spørres det også hva mer som finnes på julebordet, men nesten alle spiser juleskinke på julaften, hvor du enn bor. Til og med vegetarianerne lager sin egen variant som ser litt ut som juleskinke, men smaker dessverre noe annet. Når jeg var barn var det selvsagt maten på julaften.

På første juledag spiste vi middag med andre, være seg slekt eller nære venner. Det var en brokete gjeng: Snekkeren med snustenner som bodde langt inne i de dype skogene, det ungarske paret der han som student flyktet i 1956, en enkemann, og flere andre som aldri hadde hatt noen familie. Det slo meg ikke før jeg ble voksen at det var en nøye utvalgt forsamling som kom. Det var de som ikke hadde så mange å feire jul med. Mine foreldre nevnte aldri det motivet, men det er et vakkert juleminne.

Det er mange som gjør mye for andre i julen. Være seg de inviterer slekt og venner hjem eller som frivillige som bidrar til at ukjente der ute skal få en hyggelig opplevelse. Takk! Dere gjør julen bedre for oss alle.

Kanskje kan vi minske litt på julens formidable forbruk og invitere noen nye inn i julen? Jeg tror det vil forsterke den gode julefølelsen."

onsdag 15. november 2017

Ingen «Sadistisk sentralbyrå»


Den seneste tidens debatt om vår viktigste felles analyseinstitusjon er blitt så opphetet at det kanskje er på tide å skifte navn til «Sadistisk sentralbyrå« ?

Som kjent finnes det tre typer løgner: Løgn, forbannet løgn og statistikk. Men statistikken gir oss verdifull kunnskap når noen skal legge strategier, bedrifter skal investere eller foreldre velge navn på barn.

Hans Rosling viste med sin entusiastiske formidling hvordan statistikk kan brukes konstruktivt. Vi behøver god statistikk for at vi i fellesskap skal bli klokere.
Dere har kanskje lagt merke til at det krangles i og om Statistisk sentralbyrå (SSB). Ledelsen ønsker å redusere antallet forskere. Bare de som får sin forskning publisert i de mest anerkjente tidsskriftene skal få drive på med dette. Resten, ca. 25 ansatte, skal over i analyseavdelinger. En av dem har drevet med litt kontroversiell forskning, blant annet på innvandrerregnskap. Det er tolket som at alle endringene skjer fordi ledelsen vil kneble ham.

Debatten burde isteden handle om hva SSB skal være og skal gi tilbake til samfunnet. Finansdepartementet og en haug med økonomer synes forskning er en kjernevirksomhet i deres oppdrag. Selv mener jeg at de i større grad skal konsentrere seg om statistikk og analyse. Norge er også et av få land der det statistiske sentralbyrået har egen forskningsavdeling. Forskere ved universitet og høgskoler kan gjøre den jobben. Vi trenger ikke SSB til internasjonal toppforskning.

Vi lever i en tid der vi har ekstremt stort behov for nettopp analyse. Verden forandrer seg så raskt. SSB burde kunne kombinere tradisjonell statistikk med Big Data og gi alle oss andre grunnlag for å finne ut hvor verden, og Norge, er på vei. La derfor ikke SSBs viktige veivalg handle om enkeltforskere.

Derimot illustrerer debatten at det kanskje ikke er så veldig klokt å ansatte politikere i rollen som ledere for SSB. Christine Meyer har som høyrepolitiker vært tydelig på noen områder som nå gjorde at det ble satt spørsmål ved hennes hensikter og kunne gå ut over tilliten til SSBs kjernevirksomhet.

La oss samtidig bli fascinert over den skattkisten til kunnskap som SSB er, mange ganger om dagen, hele året. Når jeg går inn på deres nettside kan jeg regne til at det bare de siste 30 dagene er kommet ny statistikk ca. 150 ganger. Her kan vi finne svar på de viktigste og rareste ting.

• At ordrereservene i industrien falt med 9,9 prosent fra kvartal 3 i 2016 til samme kvartal i år.
• Status for arbeidsulykker i Norge.
• At norske ikke-finansielle stiftelser i 2016 hadde en verdi på mer enn 162 milliarder.
• At foretak innenfor vannforsyning, avløps- og renovasjonsvirksomhet i 2016 hadde en omsetning på 23,7 milliarder.
• At eksportprisen på fersk laks sank med 3,9 prosent fra uke 42 til 43. Til 53,17 kroner per kilo.
• At 67 prosent av mennene og 53 prosent av kvinnene, i aldersgruppen 15-34 år fikk fast ansettelse i sin første jobb etter avsluttet utdanning.
• At omsettingen for overnatting og serveringsvirksomheter på ett år økte med 5,7 prosent.
• At lastebilene fraktet 2,3 prosent mindre gods mellom Norge og utlandet enn for et år siden.
• At 55 prosent av den voksne befolkningen i fjor gikk på kurs eller seminar i arbeidstiden.
• At skogeierne solgte 2,4 millioner kubikkmeter tømmer til industrien i 3. kvartal 2017. Prisen økte med åtte prosent på ett år.
• At kroatiske menn og kypriotiske kvinner er de mest overvektige i Europa.
• At 16 prosent av de ferdigutdannede sykepleierne arbeider utenfor helsesektoren.

SSB uuttømmelige skattkiste av kunnskap har vi mer eller mindre nytte av. Jeg elsker slikt. Mye av det burde ha betydelig større nyhetsinteresse, men blir ikke formidlet fordi journalister ofte er jålete når det gjelder å skrive om slikt som andre medier også er kjent med.

Så vårt elskede SSB, konsentrer dere om statistikk og analyse. Og se til at en del av statistikken kommer raskere enn i dag. To år gamle data gir lite veiledning i vår tid.

tirsdag 17. oktober 2017

Alternativ trontale



Fikk du ikke med deg ukens trontale? Uansett, dette er hva kongen burde ha lest opp på vegne av Erna Solberg.

Ærede President, Folkets representanter.
Jeg hilser Stortinget velkommen til ansvarsfullt arbeid og har tenkt at det må bli til gagn for fedrelandet.

Deler av vårt samfunn ser ut som når noen har vært på en alt for lang fest med både vorspiel og nachspiel. Etter slike kvelder oppdager mange at ganske mye er i uorden og ikke helt i balanse. Kontoen har fått seg et stort innhugg. I rommene der man har vært må det ryddes. Kanskje det også er kommet en eller annen kebabsausflekk på besteskjorta, eller er en flekk på selvbildet? Da vet man at man har en jobb foran seg, med å få orden på kontoen, rydde på kjøkkenet og i stua og lære av sine feil.

I denne perioden skal regjeringen derfor sette kommende generasjoner først. Det er jo helt latterlig at vi i så lang tid kun har vært opptatt av oss selv. For å være ærlig, så har vi ikke tenkt lengre enn nesen rekker, for å ikke si navlen.

Bare siden denne regjeringen startet opp for fire år siden har statens utgifter økt med 25 prosent. Det er ansvarsløst og viser at vi ikke har hatt styring. Enhver bedriftsleder, som ikke er i en oppstartsfase, ville blitt sparket rett ut. Det vil jeg unngå. Vi skal derfor ta ned driftsutgiftene i staten til et nivå som er holdbart over tid.

Det skal bli slutt på at de statsråder som får tildelt, og bruker, mest penger lanseres som vinnere. Isteden skal den som klarer å få ut mer av mindre være vår største helt.

Det er jo også vanvittig at vi har hatt for oss at vår generasjon skal kunne bruke så mye penger akkurat nå bare fordi vi tilfeldigvis satt ved makten i de få årene oljeinntektene var som størst.
Når vi nå først snakker olje så blir en av regjeringens viktigste oppgaver å legge om politikken slik at kommende generasjoner ikke skal være nødt til å rydde opp etter vårt party på bekostning av planetens økologiske systemer.

Den viktigste oppgaven for verdens ledere er å se til at vi ikke ødelegger for våre barn og barnebarns muligheter å leve gode liv på denne fantastiske planeten. I dag bruker vi på jorden ressurser i et tempo som det ville kreves 1,6 jordkloder for å opprettholde. Norge er blant de 20 verste landene med økologisk fotavtrykk som langt overgår jordens tåleevne. Regjeringen skal ta initiativ til å få Norge nedover på den listen.

Vi kan ikke heller lengre late som at vi gjør fremtidige generasjoner en stor tjeneste når akkurat vi i Norge i høyt tempo henter opp de petroleumsreservene som naturen har brukt millioner av år på å bygge opp. Norsk olje og gass er ikke mer miljøvennlig enn hva fri bar er sunt for en tørrlagt alkoholiker.
For regjeringen er det generelt en hovedoppgave å bidra til balanse. Det gjelder ikke bare i økonomi og økologi. Vi vil også rette opp noen andre ubalanser. Det gjelder balansen mellom landsdeler og innad i byer. Det skal finnes gode oppvekstsvilkår, bra skole og omsorg med mulighet for å påvirke uansett om man bor i Snillfjord eller ved Slottet, i Saupstad eller på Singsaker.

Og for å være ærlig så må vi vel innse at vi og de som er eldre oss nyter uendelig mye bedre pensjonsbetingelser enn våre barn og barnebarn noen gang kommer til å kunne få. Dette ønsker vi å rette opp i lag med opposisjonen.

Vi må få justert ubalansen der vi bruker store ressurser på tradisjonelt militært forsvar, men mindre på et forsvar mot digitale angrep, økologiske trusler og informasjonskrig.

Dette betyr at statsråder må opptre balansert. Ingen skal prøve å skape kløfter mellom borgere. En integreringsminister skal konsentrere seg om oppgaven med å nettopp integrere. Ikke å skape motstand til integrering. Istedenfor å komme med enkle overfladiske utsagn skal de tvinges å ta fatt i de vanskelige sakene. Hva gjør vi for de som er 17 år og i Norge uten foreldre og penger.

Jeg ber Gud velsigne stortingets arbeid, og erklærer Norges 162. Storting for åpnet.


tirsdag 19. september 2017

Sterkt vern for domstolenes uavhengighet


Samtidig som stadig flere europeiske regjeringer prøver å kneble sine domstolers uavhengighet fikk Norge forrige uke en domstolkommisjon. Det er godt timet. Norske domstolers uavhengighet bør ha et sterkere vern.

Det er ingen akutt fare. Norske domstoler er velfungerende og nyter stor tillit hos befolkningen. Politikere blander seg ikke bort i domstolenes dømmende virksomhet, men ting kan endre seg. I Italia, Nederland og USA har sterke politiske krefter forsøkt å utfordre domstolene. I Polen, Ungarn og Tyrkia har slike politikere nå makten. Det er faktisk ikke vanskelig å se for seg en framtid der Stortinget og Regjeringen er frustrert over at domstolene i sin behandling av enkeltsaker setter lover til side. Rett og slett fordi de bryter mot Grunnloven.

En del av politikkens vesen er å vise på uenighet overfor politiske motstandere. Noen går lengre og bygger opp motsetninger i samfunnet. Man kan se for seg at politikere med støtte i opinionen kan gå hardt ut mot domstolenes rettspraksis i enkeltsaker som har politisk tilknytning. Det kan gjelde straffenivå, at flere eller færre skal få asyl, at voldsomt rike folk ikke betaler skatt eller at internasjonale avtaler setter grenser for politikken. Det er mange hypotetiske muligheter for å bli irritert på domstolene.

Høyesterett har utentvil fått større makt. Frank Aarebrot har sagt at dommerne kommer til å få så mye makt at politikken blir uinteressant. Sant nok en makt de er gitt av Stortinget, men også på bekostning av dem.

Utviklingen i blant annet Polen viser at det kan skje plutselig. Den polske nasjonalforsamlingen vedtok i sommer fire nye lover som har alvorlig negative følger for domstolenes uavhengighet. Presidenten har godkjent to av dem, mens to er sendt tilbake for å forandres.

– Det betyr i praksis at regjeringen kan nøytralisere høyesterett og få sterk politisk innflytelse over hvem som kan utnevnes og avsettes som høyesterettsdommere etter hva som tjener dem, sier Nils Asbjørn Engstad, president for CCJE, et rådgivende organ for Europarådet, til Dagsavisen 21. juli.

I Sverige har mange av de høyeste dommerne nylig pekt på at Sverige «i disse urolige tider» ikke er godt nok vernet mot en autoritært regime som kanskje ønsker å montere ned grunnleggende menneskelige rettigheter.

Derfor var det ikke en dag for tidlig når Regjeringen 11. august oppnevnte en domstolkommisjon. De skal utrede en rekke forhold om domstolene. Fint det, men det kunne vært en tydeligere bestilling på at de skal utrede hvordan domstolenes og dommernes uavhengighet bedre kan vernes. Likevel er det absolutt rom for det i mandatet.

Noe de burde komme fram til er at Grunnloven tydeligere skal beskrive hvordan dommere skal utnevnes. I Norge velges de ut gjennom et uavhengig innstillingsråd. I dag kan et politisk flertall endre prosessen med et enkelt majoritetsvedtak.

Normalt tenker vi ikke på hvorfor domstolenes uavhengighet er så sentral i en rettsstat. Noen av de viktige prinsippene er:
• Dommerne skal ikke kunne instrueres i sin domsutøvelse.
• Domstolen eller dommerne skal ikke utsettes for påvirkning i retning av det ene eller andre resultatet. En rettsstat krever dommere som er uavhengige og upartiske i forhold til partene.
• Høyesteretts avgjørelser kan ikke overprøves av andre myndigheter.
• Hvis domstolene mener at en lov er i strid med Grunnloven, kan loven settes til side. For eksempel hvis retten kommer til at loven krenker en eller flere borgeres konstitusjonelle rettigheter etter Grunnloven.
• Saker de behandler fordeles tilfeldig mellom dommerne, slik at ingen skal kunne velge dommer og dommerne ikke skal kunne velge hvilke saker de skal behandle.
• Dommere har som embetsmenn et særskilt stillingsvern. De er "uavsettelige". Ingen skal kunne påvirke dem gjennom å true med avskjed.

Man kan si at domstolene og dommere skal være uavhengige fra alt, unntatt lovene. Det er for alles rettsikkerhet. Men velfungerende og uavhengige domstoler er også en viktig faktor for at næringslivet skal være velfungerende og at avtaler overholdes.

I et rettssikkert samfunn må lovene være styrende, ikke hvordan vindene blåser fra dag til dag. Grunnloven tar tid å forandre, noe som gir stabilitet. Det har Domstolkommisjonen nå anledning til å gjøre noe med.

fredag 4. august 2017

Trøndelagsmodellen for fred


Send hissige ledere på trønderfest!Fredlige signaler gang på gang på gang kan gi resultat. Illustrasjon Kjetil Strand

Nå er det på tide å lansere «Trøndelagsmodellen for fred». Den handler om å være ekstremt tydelig på at man ønsker hverandre alt godt. Om og om igjen.
Ta for eksempel et middagsselskap. I Trøndelag vil kontakten følge et nøye ritual, som skal garantere fred til evig tid.

Første trinn: Blikkene møtes og dere smiler lett til hverandre. Ikke noe morsomt er sagt, men vi ønsker å vise at vi er vennlig innstilt til den andre. Her har både Trump, Putin og IS-krigerne litt å gå på.

Andre trinn: Dere håndhilser, eller gir en lett kinnklem. Skikken med å håndhilse startet trolig for å vise at man ikke hadde våpen i hånd og ikke ønsket hverandre noe vondt. Antikke tekster og bilder viser at dette var noe man i hvert fall gjorde 5 000 år f.Kr. En svensk undersøkelse viste at i 2014 var det kun 20 prosent som håndhilset på bekjente. Jeg er sikker på at det er mer vanlig i Trøndelag. Det er en hyggelig måte å fortelle «jeg respekterer deg og ønsker å ha en god relasjon til deg». På den måten er mange kriger unngått. Å ikke ta imot en utstrakt hånd er direkte fiendtlig.

Tredje trinn: Dere sier «Takk for sist». Her forteller vi hverandre at «sist vi møttes skjedde ikke noe som skulle tilsi at vi ikke skal være vennlige mot hverandre i dag». Hvis en av dere, av en eller annen grunn, ikke skulle huske det kan jo det være en grei påminning. Det finnes verre signaler å sende ut.

Fjerde trinn: Når dere reiser dere fra middagsbordet så sier dere «Takk for skiftet» til alle andre ved bordet. Her markerer vi at gjennom middagens samtaler har det faktisk ikke skjedd noe som tilsier at vi ikke skal gå her fra som venner. Selv om du flørtet med borddama mi så er du tilgitt. Selv om du gir uttrykk for holdninger som kan minne om Frps så bærer jeg ikke nag mot deg.

Femte trinn: Når dere går fra selskapet så kan det være på tide å ta hverandre i hånda igjen. Eller kanskje klemme hverandre hardt og inderlig og si «Takk for laget. Det var hyggelig å se deg». Det er trolig sant. De aller fleste folk er hyggelige. Vi burde møtes oftere, selv om det oftest blir med tanken. Men samtidig sender dere signalet om at «vi er jo venner». Send hissige ledere på trønderfest!

Eventuelt sjette trinn: Står du utendørs eller ved et vindu så at du ser personen gå eller reise, så løfter dere hånden og vinker vennlig til hverandre. Det går ikke å misforstå at dere ikke har noe usnakket med hverandre. Et nyttig tips her kan være å ikke kjøre i vei i en bil med tonede ruter. Da mister du denne delen av ritualet.

Til sammen blir dette overdrevent mange fredssignaler, men likevel bare hyggelig. Jo, jeg vet at det ikke hindrer alle trøndere fra å krangle. Men læll!

Måtene vi hilser på hverandre er altså gamle, men forandres likevel. Fra filmer har vi sett kvinner neie og at menn i gamle dager løftet elegant på hatten. «High-five» med variasjoner er kommet inn. En slags digitale hilsener også på Facebook og Snapchat med rikt utvalg av emojier.

Jeg har alltid likt klemming best, men hvordan skal man vite hvem som ikke føler seg bekvem med det? Det er kanskje derfor den forsiktige kinn-klemmen er blitt populær. Den er forsiktig, men ikke i nærheten så herlig som en ordentlig klem med begge armene.

Jeg har derimot vært ganske klomsete, når jeg i internasjonale arbeidsgrupper ble konfrontert med kyssing på kinnet. Hvilken side starter man på? Skal det være 1,2 eller 3 ganger? Noen ganger ble det to og en halv... Er det lov for menn å kysse andre menn på kinnet? Og i hvilke kulturer kan man nærme seg kvinner? Det var bare å prøve og feile og da oppdager man at de andre også var usikre, for her er tradisjonene veldig forskjellige.

Hvis dere ikke vil gjøre de samme feilene som meg så er hovedregelen å først bøye hodet til venstre og gi et meget forsiktig nuss på hver av kinnene. Men i for eksempel Nederland, i deler av Belgia og i nær familie i arabiske land er det tre ganger som gjelder.

Klemming er en sivilisert og fredsfremmende hilsen. La oss utvikle trøndelagsmodellen videre gjennom å bruke den oftere.


torsdag 29. juni 2017

Undringer om arbeid

a

Vi går nå inn i en tid med glade utrop om «endelig ferie» og «nå skal det bli godt med fri». Samtidig går andre på arbeidsrehabilitering eller jobbsøkerkurs og lengter etter å komme seg i jobb. Synet på arbeid varierer virkelig.

Noen synes at uføretrygd er en akseptabel løsning når man sliter som 35-åring. Andre, som Stephen Hawking, lar seg ikke stoppe av å være 75 år og kun ha noen få fungerende muskler.

Pippi Langstrømpe har alltid fri, men synes det er urettferdig at hun da ikke får den minste lille sommer- og juleferie. Så hun begynner på skolen bare av den grunn. Det er ingen tvil om at alle som jobber har godt av å ha fri. Men når ferien går mot slutten er det faktisk en vanlig kommentar at det skal bli godt å komme inn i rutinene igjen.

Hvis vi hadde økonomi så at vi aldri skulle behøve å arbeide mer, skulle vi da velge det? Jeg er ikke sikker. Vi behøver å behøves. Vi liker å gjøre en god jobb for andre og å være en del av noe større. Å møte andre mennesker, få noen utfordringer og utvikle oss er godt. Jobben møter flere av disse behovene, hvor fint det enn er å ha fri. Og hvis vi var arbeidsledige ville vi vel ikke nyte av å ha all tid i verden? En forutsetning for å nyte av den frie tiden ser ut til å være at vi også har «ufri» tid.

I noens liv finnes det ikke et klart skille mellom jobb og fritid. Slik var det i jeger- og samlesamfunnet og delvis i bondesamfunnet. I dag gjelder det samme i en del frie yrker eller som gründer. Med dagens nettløsninger og oppkoblinger kan det se ut som vi alle delvis er tilbake til det. Vi svarer på jobbhenvendelser samtidig som vi er midt inne i fritidsaktiviteter, i sofaen eller på treningssenteret.

I Norge ble normal arbeidstid på 54 timer i uken innført i industrien i 1915. Siden da er den redusert fem ganger til dagens 37,5 timers normalarbeidsuke ble fastsatt i 1986. Etter 20 år her i landet synes jeg fortsatt de norske arbeidstidene er en drøm. I Sverige er normalarbeidstiden fra åtte til fem. Er det likevel slik at 37,5 timers arbeidsuke er riktig arbeidsmengde?

De siste 30 årene har vi ikke redusert daglig arbeidstid. Isteden har vi lagt alt på økt lønn og mer forbruk. Det har noen konsekvenser og en er miljømessig. For at jorden skal være et egnet sted for kommende generasjoner, kan vi ikke fortsette å øke forbruket, kjøpe eller reise mer. Så hva er alternativet? Et er nettopp at ta ut mer i redusert arbeidstid.

Jeg har prøvd det selv. I over ti år reduserte jeg min stilling og tok fri hele sommeren. Det var herlig. Ungene hadde noen hjemme hele sommerferien, det ble tid til å gjøre praktiske ting med hus og ved, samtidig som livet gikk roligere for seg. Nå er ungene så store at jeg ikke lengre kan skylde på dem for å ta fri. Så det er tilbake til hundre prosent og vanlig sommerferie.

Valgkampen kommer sikkert også til å handle om arbeid og hvem som har ansvar for 4,5 prosent arbeidsledighet. Den kommer ikke til å handle om arbeidstid, synet på arbeid eller at vi samtidig har en masse jobb som behøver å gjøres. Det behøves flere hender i omsorg og mer tid på hver trengende. Både private og offentlige bygg trenger vedlikehold. Vi burde reparere mer og kaste mindre. Norge gror igjen og ingen har tid til å rydde skog. Det vil alltid være behov for å lære mer. Hvordan kan vi organisere oss slik at de oppgavene kan bli utført?

Hvis robotisering og automatisering leder til betydelig færre jobber, hvordan skal da folk tjene til sitt opphold? Hvordan skal vi kunne opprettholde en visst nivå av utjevning mellom de som har mye og de som ikke har? Å holde folk utenfor ren fattigdom er avgjørende for velfungerende samfunn basert på tillit. Samtidig må det finnes insitament for utvikling, entreprenørskap og en god arbeidsinnsats.

Hvordan bør arbeidslivet se ut for å passe både Stephen Hawking, Pippi og alle oss et sted der imellom?