Illustrasjon: Kjetil Strand
På Lade er det helt nylig startet opp en fabrikk som produserer lykke. Og ikke nok med det, den gir også helse, fellesskap og energi.
Rundt om i Trøndelag, Norge og verden finnes tusentalls slike lykkefabrikker. De produserer vel også en del frustrasjon og noen skader. Men læll. Min nye lykkefabrikk er den splitter nye hallen for tennis, bordtennis og taekwandoe på Lade. Med den har Trondheim gått fra to til seks innendørsbaner for tennis. Jeg føler meg salig over muligheten til å få spille oftere, også på vinteren.
Og jeg er ikke alene. Det er så mange slike arenaer som jeg vet gir den samme gleden. Jeg ser det på den lokale fotballbanen og ballbingen, i hallen og skisporet. Hallen på Nidarø kommer også til å gi slik lykke, selv om den for andre vil være en evig forbannelse.
Nå er eliteserien i fotball i gang og til sommeren blir det fotball-VM. Skisesongen går mot slutten. Det blir bra, men som Adresseavisen tar opp i en serie finnes det så mange andre idretter som betyr mye for mange. Det er klatring og kickboxing, golf og turn, bowling og bryting, ishockey og innebandy og så videre inn i de 54 særforbund som er medlemmer av Norges idrettsforbund. I tillegg kommer alla sporter som ikke er med der.
For å være lek står idrett veldig sentralt i manges liv. Ta alle foreldre som skal koordinere idrettsaktiviteter de fleste dager i uken. Det er hverdagenes puslespill å komme seg med barna til idrettsaktiviteter fra jobb, via skolefritidsordninger, middager og lekser. Slitsomt? Ja. Verdt det? Ja, for de aller fleste.
De største kulturopplevelsene får de som selv utfører dem. Vi som går på konserter, utstillinger og teater får noen gode timer og iblant er det fantastisk, men mest kultur får de som selv skaper, deltar i kor, band eller et av alle lokale spel.
På samme måte er de største idrettsøyeblikkene de man selv får være med på. Selv om det er i en simpel bedriftsserie eller blant kompiser. Like store kan idrettsopplevelser være når barn, nevøer eller barnebarn spiller. Det er aldri så mye folk på de lokale fotballbanene som når syvåringene skal spille sine første kamper. Da er parkeringsplassene overfylte og køene ringler seg til både vaffelsalg og toaletter. Entusiasmen er stor. Noen ganger går denne lidenskapen fra å være hjertelig og åpen til å være ekstremt selvsentrert i håp om at poden på syv år skal framstå som en Messi eller De Bruyne på banen.
Uansett, er det utrolig mye engasjement og lykke i idretten. Selv gubber på over femti for lov til å være engasjert i den lek det er. Som når vi amatører spiller tennis.
Vi slår ballen over nett. Frem og tilbake, frem og tilbake. Og prøver å treffe ruten på andre siden nett. Iblant går den inn.
Jeg prøver å treffe ballen i rett øyeblikk, og innbiller meg at det er etter spretten når ballen er på vei ned igjen. Jeg vil få til et slag med kraft som passerer lavt over nett, men likevel går langt og lander nært grunnlinjen.
Og noen ganger klarer jeg både det og å få ballen dit jeg ønsker, i hjørnet. Det er en befriende følelse av mestring som utløser lykksalige endorfiner i kroppen.
Og da klarer kanskje kompisen på andre siden nett bare så vidt å få ballen returnert så at den går høgt og kort. Da har jeg sprunget fram og står beredt å døde ballen med en smash som blir umulig å ta.
Det er et enkelt slag som vil sette punkt for ballvekslingen, men jeg klarer likevel å slå den i nettet og vi flirer og sier: Er det mulig? Men det vet vi at det er. Vi har bommet før og vi kommer til å gjøre det igjen. Og mestringsfølelsen forsvant. Så tar vi opp en ny ball.
Takk til klubbene, til Trondheim og andre kommuner som legger til rette for de perifere idrettene uten nasjonale stoltheter, men som folk elsker å utøve.
