Kortere togstrekning – like lang reisetid

Jeg tar toget til og fra jobb hver dag. Strekningen Skatval-Trondheim tar ca. 45 minutt. Og med mine 15 år som togpendler har det blitt noen minutt, noen timer, noen dager, uker og måneder. Toget er i rute hver dag. Jeg tror det er 1,5 år siden jeg opplevet å være 15 minutt forsinket. Imponerenede NSB og Jernbaneverket!

Så ble det bestemt at man skulle bygge tunnel gjennom Gjevingåsen. Hovedårsaken var å spare reisetid. Fem minutt kortere ville reisen bli.
Det har den ikke blitt. Reisetiden er eksakt den samme. Jernbaneverket erkjente at man ikke kunne ta ut effekten før i 2012. Nå er 2012 snart slutt og nye tidtabeller kommer fra 9. desember.
Hvor mye kortere reisetiden vil bli? 0,0 sekunder!

Den eneste effekten tunnelen har hatt så langt er at vi får misser noe av den fantastiske vyen som er på strekningen Værnes-Trondheim. Dette er en av landets absolutt vakreste togstrekninger med utsikt mot Fjorden nesten hele veien.

Nå er det ikke det minste synd på meg. Jeg har det godt på toget med lesing, søvn og nett. Men kanskje ikke en helt suveren bruk av ressurser?

En annen sak er det også at det opplagt burde vært dobbelspor slik at man kunne hatt et enda bedre flytog Trondheim-Værnes. Det er utrolig godt lagt til rette for det med en jernbanestasjon helt inne på flyplassen. Men med et spor gjennom Gjevingåsen drøier det.

Hver sløst skattekrone er tyveri fra folket

I Aftenposten i dag tar en avdelingsdirektør i Kulturdepartementet et knusende oppgjør med byråkratiet på sin arbeidsplass.

Han peker på at redsel for å få kritikk innebærer at lite blir gjort. Han peker på at for mye tid går til rapportering, møter, opplæring og annet.

Jeg jobber selv i staten og synes det er et viktig innlegg i debatten om hvordan vi skal få ut mer av skattepengene. Jeg har en uredd toppsjef så det er ikke noe større problem hos oss, men jeg tror han har rett i at det er det hos andre. Negative medieoppslag, Riksrevisjonen og andre kan skape en kultur der det er best å ikke gjøre for mye.

En sterk offentlig sektor er viktig, men pengene skal brukes på en god måte. Varje förslösad skattekrona är en stöld från folket" sa en tidligere svensk sosialminister. Det gjelder fortsatt.

Det går å få ut mer av offentlig sektor. 22.julikommisjonen viser på en del brister som jeg tror ikke bare gjelder for politi og regjeringskontorer.

En annen sak som kan bli bedre er innstillingen til å gjøre ting bedre og mer effektivt. At det ikke alltid er viktigst å arbeide for økte anslag. Både hos ledelse og hos ansatte.

Jeg er en stolt byråkrat, men det betyr ikke at ting ikke kan gjøres mye bedre.

Dagens musikkvalg blir Jack Johnsons "Better together"

Statsrådsfylt Dagsnytt 18

Nå hører jeg på Dagsnytt 18 på radio og allerede etter 34 minutt hadde fire forskjellige statsråder vært innom studioen. Her må det etterlyses litt større fantasi hos programlederne, men ikke bare det.

Når statsrådene i en viktig og travel hverdag prioriterer Dagsnytt 18 foran andre ting så kunne man tro at dette var den viktigste kanalen for å kommunisere med folket. Men det er jo ganske tvilsomt.

Vi er en liten sær gruppe som mener at P2 er Norges beste radiokanal. Fra Nyhetstimen på morgonen via Ekko og Radioselskapet til Dagsnytt 18 og litt mer sære program. Variert, opplysende og innimellom morsomt (I hvert fall Radioselskapet).

Også Statsministeren er ganske ofte innom Dagsnytt 18 eller Politisk kvarter. Flott det, men er det rett bruk av tid? Det er vanskelig å tenke seg at David Cameron eller Fredrik Reinfeldts med ministre skulle prioritere tilsvarende.

Jeg anbefaler alle til å lytte mer på P2. Men statsrådene oppfordrer jeg til å kutte ned antallet besøk til en tredjedel og isteden bruke tiden på å styre landet.

Nå er spørsmålet hva du mener?

This is Radio nowhere, is there anybody alive out there?

Når noe vedtas så gjennomføres det - kanskje

Den manglende evnen til å gjennomføre vedtak og planer gjennomsyret konklusjonene fra 22. juli-kommisjonen. Det er nok riktig. Men jeg vil påstå at det kunne gjelde store deler av offentlig sektor, og for såvidt også i privat sektor.

Min erfaring er at når noe vedtas her i landet så gjennomføres det - kanskje. Svakhetene med det kommer tydelig fram når viktige vedtak fastner i systemet som i spørsmålene om sikkerhet og beredskap.

Slik jeg opplever det så blir vedtak i Sverige i større grad gjennomført.
Norsk offentlig og privat sektor er noe mer fleksibel. Det har sine fordeler det også når man i større grad tilpasser vedtak til hvordan terrenget ser ut. Men det er vanskeligere å vite hva som gjelder.

Det er jo bra at Stoltenberg beklager den manglende beredskapen som massedrapsmannen benyttet seg av 22. juli i fjor. Mange vil ha mer og ønsker å se at folk blir sparket fra sine posisjoner. Det er vel ingen grunn til å gi generell amnesti, men hvis mange må gå tror jeg samfunnet vil tape på det.

De som leder institusjoner som nå har fått sterk kritikk vil ikke oppleve noe lignende. Jeg tror de faktisk kommer til å lære av 22.juli-kommisjonens kritikk. De vil være sannsynligvis være bedre rustede enn nye som blir rekruttert inn.

Det finnes noen historie om en som har gjort en gigantisk feilinvestering og årsaket titalls millioner i tap for sin bedrift. Når han går opp til sjefen sier han til denne at:
- Jeg skjønner godt om jeg får sparken etter dette.
- Sparken, sier sjefen. Vi har jo nettopp investert mange millioner i opplæring på deg.

Noe ligger det i dette, eller hva mener du?

Låtval til innlegget kommer fra Talking Heads:

När Springsteen kom och spelade för mig

Vi har inte många levande gemensamma hjältar. Det är förstås Nelson Mandela och så är det Bruce Springsteen. Det var fler förr.

Det var så jag tänkte på Ullevi när Springsteen kom och spelade för mig - och 70 000 till. Det är många andra som kan göra bra rockmusik, men det finns ändå ingen som The Boss. Grejen är ju att han kan göra folk glada och upprymda samtidigt som han har klara och tydliga budskap om att världen är orättvis, att finansfolkena leker med arbetarnas liv och han berättar om dagens "småfolk"i USA. Bara det är unikt vackert.

Att 62-åringen fortfarande kan göra riktigt bra rockmusik gör honom speciell. Det nya albumet Wrecking Ball är faktiskt ett av hans bästa och det säger inte lite.

När han i nästan fyra timmar spelar, showar, kommunicerar och ger allt lyfter det publiken. Ljudet var inte bra under hela konserten, men det gör inte så mycket. Han ville att var och en av oss skulle sjunga med lite högre, klappa takten lite hårdare och det gjorde vi. Hela familjen älskade dt och runt oss var allt från 5 till 75-åringar som verkade göra detsamma. Är inte det stilgt? 

Konserten var inte till för artisterna, men för oss. Så är det inte allt för ofta. Det händer, också med bra band, att jag tänker att det hade varit lika bra att sitta hemma och höra på cd:n. Nu gick vi därifrån lyckligare och mer medvetna. Det är skillnad. 

Det var min tredje konsert med honom och E Street Band på Ullevi. Det var lika bra som 1985 och 2003. Jag tror alla tre konserterna kommer med på mina fem bästa konsertupplevelser någonsin. 

Det är ganska skönt att det finns några gemensamma hjältar för oss. 
Spellistan ser du här.


Lyssna på ett smakprov här:

Blomster og bier

Det er stille og sommer. Plenen er hvit av hvitkløver. En ensom bie er det eneste som høres. Noe er galt. Det skulle vært flere.

Verdens bier og humler minker i rekordtempo. Fenomenet kalles for CCD (Colony Collapse Disorder) og rammer nå land over hele verden. Biene forlater kubene og dør uten at forskere er sikre på hvorfor. Det rapporteres at i USA har antallet homler blitt redusert med 96 prosent på 20 år. I flere europeiske land skal antallet ha blitt halvert.

Det er usikkert om fenoment har kommet til Skandinavien, men jeg mener at vi brukte å være forsiktige når vi gikk barfote over hvitkløver fordi risikoen var stor for å bli stukket av en bie. Nå skal det godt gjøres å treffe på den ensomme bien.

Alle som vet noe om blomster og bier skjønner sikkert at dette er alvorlig. Matvareproduksjonen rammes og tapene er allerede enorme. Store avlinger av frukt og grønnsaker verden over er avhengig av importerte bier for å bli bestøvet. Hvis de fort

Aftenposten forteller at vetenskapen har fremsatt ulike hypoteser som virus, parasitter, bruken av insektsmidler i landbruk, feilernæring, til og med mobilbestråling. I vår kom to studier som viser at noen av de vanligste sprøytemidlene dreper bier og humler ved at navigasjonsevnen ødelegges og dronningene dør ut.

At det blir mindre honning å få er det minste problemet. Frukter, grønnsaker, vin, matolje og alle som lever av dette er helt avnhengige av bier og homler. CCD er ikke noen bisak. Det er en alvorlig påminning om at vi må leve innenfor noen form av økologisk balanse for å overleve.

Hva hver og en av oss kan gjøre vet ikke jeg. Kanskje gjør du? I hvert fall sier det vel noe om at økologisk mat har noe for seg. Den viktigste effekten er ikke om slik mat smaker bedre, eller er sunnere for den som spiser den, men fordi at i det økologiske samspillet er det viktig å tilføre så lite giftige kjemikalier som mulig.

Musikk til dagens innlegg er The flight of the Bumble-bee, framført av Yuya Wang:

Bondeopprør og patent på liv

Så har vi fått et bondeopprør i Norge. Ikke fordi Regjeringen har gitt et spesielt dårlig bud til bøndene, men fordi forventningene etter landbruksmeldingen var større. Greit nok. Hvem mener at bøndene ikke skal ha samme inntektsutvikling som andre?

Men nylig kom også en helt annen meget spennende nyhet – fra Brasil.

En domstol i Rio Grande do Sul i Brasil beordret i april det multinasjonale selskapet Monsanto til å slutte å kreve inn avgift (royalties) fra bønder som planter patentert, genmodifisert soya, Domstolen mente at avgiften var i strid med brasiliansk lov. Domstolen mente videre at bøndene hadde krav på refusjon.
Monsanto har hatt dette royaltie-systemet siden sesongen 2003/ 2004
 
Her snakker vi om forhold med store etiske og økonomiske dimensjoner.
 
Monsanto krever ikke bare at bøndene betaler hvis de kjøper frø fra selskapet. De skal også betale for frø de har tatt fra egen skørd! Dette er i strid med alle eldre prinsipper for jordbruk. Monsanto ønsker å sikre seg at alle, til enhver tid, er avhengig av dem.

Grunnen til at de har kunnet gjøre det er at de har tatt patent på frø de har utviklet med genmanipulasjon. Jeg synes det er en helt absurd greie at de kan ta patent på liv.
 
De har tatt soyafrø fra naturen og endret egenskapene noe og sier at de har oppfunnet frøet. Uavhengig av om man tror, eller ikke tror på en skapelse så er det litt drøyt å si at Monsanto er skaperen av frøet.
 
De økonomiske effektene er gigantiske. Bonden som i generasjoner har tatt fram bedre og bedre sorter, i senere desennier med hjelp av forskere, skal ikke lengre ha rett til frøene. Isteden skal de betale provisjon, eller royalty på en ”oppfinnelse” til et selskap som har tatt patent på planten.
 
For dette gjelder ikke bare soya, men mais, ris, hvete og alt hva du kan tenke deg å tjene penger på.

Hva gjør Norge? Ikke mye. Nationen skrev i 2010 at ”I EU kjemper både regjeringer og landbruket mot patent på liv. Norge står på sidelinja og ser på.”

Dagens musikvalg: Neil Youngs fra Farm Aid, men telefonnummeret for å gi penger, virker nok ikke så bra...

 

Det merklige Italia

Egentlig er Italia et utrolig merkelig land. De har mye av det vi setter mest pris på livet.

Samtidig er det et land som aldri har hatt en fornuftig stabil regjering og som fortsatt er preget av økonomisk svineri og snusk.

Forrige uke var jeg tilbake i Roma, et av mine absolutte favoritreisemål. Det som slo meg var at Italia har mistet noe med den økonomiske krisen, og det er selvtilliten.

Italienerne har jo virkelig mye å være stolte av. Historien og et utrolig vakkert land som vi elsker å reise til. De har den utsøkte maten, men også det som blitt hverdagsmat hos oss som pasta, pizza og de er verdens største vineksportør. De har den mest eksklusive designen på både biler og klær. Og de har verdens vakreste språk.

Men nå har de økonomisk krise og det er gått inn på italienerne. De italienere jeg snakket med var sterkt preget av liten fremtidstro. Det kom spontant fra flere. De vet at de må igjennom en økonomisk snuoperasjon, men de vet ikke hvordan.

Og man kan jo spørre seg hvordan de har gått brukbart så lenge. Siden 1945 har de hatt 61 forskjellige regjeringer. De har normalt vært i posisjon i mindre enn et år før de har vært nødt til å avgå. Når de først fikk en regjering som satt lengre enn et år så var det Berlusconi som siden 1994 har preget italiensk politikk, og der var det mer design enn innhold.

Nå sitter Montis regjering ved makten og han er ikke en gang folkevalgt.

Min erfaring fra å jobbe med italienere er begrenset, men jeg kan si at det også her er mer elegant design enn hardt, effektivt arbeid.

Når jeg forrige mandag sitter på Piazza Independienza og leser på nettet kommer en nyhetsmelding fra BBC. Ca. 60 personer er siktet i forbindelse med en razzia mot mafiaen i Napoli. 16 av de siktede er dommere. Herregud!

Hva er din erfaring med Italia?

Dagens musikkvalg blir Beiruts Postcards from Italy:

Mindre valgfrihet i skolen!

Det var noe som falt på plass denne uken. Det var skolepolitikken og det var Finland.

Det er ikke sikkert at du har fått det med deg, men forskjellen mellom finsk og svensk skole har vært et hett tema denne uken, og det har betydning også for Norge.

Pasi Sahlberg har gitt ut boken "Finnish lessons" som beskriver finsk skolepolitikk. Det som gjør dette interessant er:
1. Finland havner på de fleste topplister i Europa når det gjelder elevenes resultater.

2. Finland har satsar på enhetsskoler. Ikke privatisering, ikke valgfrihet. De har bevisst lagt opp til at alle skal gå i de samme skolene, følge de samme læreplanene, ikke ha sentrale prov og målinger og lærerne skal ikke ha noen form av prestasjonslønn.

I lørdagens Dagens Nyheter er det en god debattartikkel fra en sentral skoleplanlegger som ber Sverige snu. Saken er at Sverige har gått for valgfrihet, mangfold og privatiseringsideologi og det ser ikke ut til å funke.

Dette var på gang også i Norge. Men med den rød-grønne regjeringen ble det stanset. Hvis det hadde vært det eneste de hadde fått till så hadde det vært verdt det bare for dette. Det var kjempeviktig.

Jeg hadde noen år på 80-tallet når jeg var så fristet av de danske friskolene at jeg ønsket noe lignende i Sverige og Norge. Det gikk fort over når jeg begynte å se hva det ville lede til.

Det går ikke å sammenligne land helt og fullt. Kanskje finnes det en annen motivasjon hos finske elever? De har en betydelig lavere andel med et annet morsmål enn hva fallet er i Sverige og Norge, men likevel...

Look to Finland, mener jeg. Men hva mener du?

Denne gang står Jean Sibelius for musikken:

Kontinentets største popstjerne får ikke bli president

I serien av presidentvalg 2012 er det på søndag Senegals tur. Det mest oppsiktsvekkende er at dagens president stiller til gjenvalg for en tredje periode.

Til å begynne med er han 85 år, og mandatperioden er for syv år. Aktiv seniorpolitikk kan man si. Men værre er at han gjør det når konstitusjonen sier at de bare kan sitte i to perioder.

Det har utløst voldsomme protester, ikke minst i Dakar der det er daglige demonstrasjoner. Les artikkel her.

I vår lille del av verden er ikke Senegal noe vi vet mye om. Det har noen gode fotballspillere og gikk til kvartfinale i VM 2002. Jeg tror de slo ut Sverige i åttendelsfinelen. Så vet vi kanskje at rallyet Paris-Dakar slutter der.

Men i tillegg kommer Afrikas største popstjerne, Youssou N'Dour, fra Senegal. Han har sunget med Sting, Springsteen, Peter Gabriel og mange andre. Seven seconds away i lag med svenske Nena Cherry ble i hvert fall en stor hit i vår del av verden.

Han har tidligere engasjert seg for Mandela, for Amnesty og nå har han tatt opp kampen med den sittende presidenten Wade. n' Dour stiller rett og slett i presidentvalget. Nå har en konstitusjonsdomstol forbudt han til å være presidentkandidat. Men han fortsetter likevel kampanjen.

Det er modig. Det er kanskje vanskelig å tenke seg at en stort musikkgeni også vil være en dyktig president? Men det er bra at noen utfordrer en president som bryter med landets konstitusjon.

At presidentvalget i Senegal ikke får så mye oppmerksomhet i Norden er nok naturlig, men jeg har tidligere blogget om medienes rare prioritering når det gjelder valg.

Musikkvalget til dette blogginlegget er ganske opplagt.

När blir de fyra friheterna införda?

Vi satt och prata på lunchen i dag om pass.

Jag har ingenting emot pass, men de är bäst med stämplar i. Så var det detta med den fria rörligheten i delar av Europa.

Om jag kommer i håg rätt så skulle Sverige få denna fria rörligheten för personer i Väst-Europa första gången 1992 när EES-avtalet blev inngått.

Men det funka inte helt. Vi behövde fortfarande pass på våra resor. Så skulle vi få denna fria rörlighet, för bland annat folk, när Sverige blev medlemmer av EU.

Men, inte helt. Passen behövde fortfarande vara med. Så 1999 blev Schengen-fördraget en del av Europeiska Unionen. Schengen-samarbetet kallas Den Europeiska Unionens passunion. Äntligen kan man tycka för de som inte villa bära med sig pass inne i EU.

Men här sitter vi i 2011 och jag tycker att jag måste ha med passet på flygresor nästan överallt. Och inte bara där. Starkast minne har jag av tyska tullare som väckte oss på nattåget en bit innanför Danmark för att de skulle se våra pass.

Stämmer detta? Har du blivit en del av passunionen, eller måste du passa på att ta passet med dig för att inte få ditt pass påskrivit?

Dagens musik:Passport med Gogol Bordello

Når markedet ikke gjelder

Noen ganger ser det ut til at hvis bare beløpene er store nok så gjelder ikke vanlige regler og lover. Da forsvinner alle vanlige argument om hvordan markedet skal fungere og at stater ikke skal forstyrre sunn konkurranse. Her kommer to eksempel:

1. Når Norwegian nylig fortalte om sin giganthandel av 222 nye fly til en listepris på 127 milliarder så er jo det en både spennende og dristig satsing. Det kan gjøre Norwegian til et av de større europeiske flyselskapene. De har vært flinke på utvikle gode løsninger for kundene. Kanskje har de funnet en modell som funker for mange flere? Suksessen kan komme til å fortsette.

Men selvsagt kan det også være slik at det ikke var en god idé. Hvis flytraffiken generelt går ned, skatter forandres, den økonomiske krisen blir varig etc. då kan dette være handelen som får Norwegian til å brekke nakken.

Satsingen er åpenlyst et risikoprosjekt. Normalt vil derfor de banker som låner ut penger til handelen ta seg ekstra godt betalt. De må sette renten til et nivå som oppveier risikoen for at kunden ikke kan betale.

Men det viser seg at så fungerer ikke markedet. Isteden viser det seg at Norwegian får statsgarantier for lån på 60 milliarder kroner av dette. Dermed kan de låne til 1,5 prosents rente. Hvorfor skal en stat, jeg utgår fra at det er den amerikanske, gjøre noe slikt? Og hvorfor er det viktigere, og riktigere, for dem å subisidere lån til flyselskap enn til amerikanske huskjøpere, forskningssatsinger eller for den saks skull togselskaper? Her ser det ut til at vanlige fornuftige prinsipper ikke gjelder.

Et annet merkelig fenomen i vestlig handel er gjenkjøpsavtalene. Hvis stat A kjøper dyre forsvarssystemer, som fly, båter, kanoner, så er det regel at selgeren inngår en gjenkjøpsavtale. Denne avtalen betyr at de må handle, ikke der det er rimligst, men av noen som kjøperen vil at de skal handle av. Som regel er dette en bedrift i landet som kjøper varene.

Når Norge kjøpte fregatter sist så var gjenkjøpsverdien slik at selgeren var forpliktet til å handle for 11 milliarder kroner i Norge. Ingen små beløp direkte. Dette finnes det uendelige eksempler på. Hvis de ikke inngår gjenkjøpsavtaler så blir det ingen handel. Hvorfor gjelder ikke sunn markedsøkonomi her?

Man kan ju også, og det har jeg gjort før, lure på hvorfor viktige saker ikke blir blåst opp som store nyhetssaker? Mens det virker å være uendelige med rom for kjendisstoff i A-, B- , C- og D-kategorien.

En annen ting er at Forsvaret kan bruke - og sløse - med penger som ingen annen kan.

Låtvalg til dette innlegget:

Finns det bara en president?

Presidentvalet får ingen uppmärksamhet. I alla fall inte här i Norge.

Jo,den amerikanske nomineringsprocessen hos det republikanska partiet får enorm uppmärksamhet. Här beskrivs detaljer om personer som aldrig kommer att vara i närheten av ett ens bli kandidater. Mer eller mindre alla kan namnet på de 3-4 mest aktuella republikanska kandidaterna, och vem som har vunnit i vilka delstater. Men presidentvalet där är ju inte förrän till hösten.

Men i morgon är det ju faktiskt ett spännande presidentval, i grannlandet Finland. Pinsamt nog kom jag på att jag inte en gång visste namnet på de två kandidater som nu har chansen i andra valomgången. Så jag var tvungen att repetera med hjälp av nätet.

Samlingspartiets Saulo Niinistö och utmanaren från De gröna, Pekka Haavisto, var det ja.

Vad kommer det sig att vi inte bryr oss om ett riktigt val i grannlandet, men följer detaljer på några partimöten i USA? De har ju en spännande ordning over there, men ändå. Här behöver vi absolut hjälp av våra medier. Rapportera mer från Norden. Rapportera mer från Finland. Skriv gärna något om Island som inte bara handlar om krisen.

Eller vad med det kommande presidentvalet i Kina? De flesta vet inte att presidenten i världens folkrikaste nation heter Hu Jintao. Och det har heller inte skrivits så himla mycket om att han slutar och en ny skall väljas.

Nu är inte alltid val så väldigt spännande i diktaturer, så lite grann får väl kineserna skylla sig själva. Länge innan det kinesiska kommunistpartiet har sin 18:e kongress är det klart att Xi Jinping kommer att bli vald. Borde vi inte få veta lite mer om han som skall styra det extremt viktiga landet Kina?

Ett annat viktigt presidentval kommer att gå av stapeln i Frankrike.

Det är möjligt att rapporteringen är bättre i Sverige än i Norge? Men kära medier, det finns mer än ett land som skall välja president 2012.

Eller är det vi läsare som inte bryr oss. Vad tror du?

Under tiden kan vi ju lyssna på Imperiet:

Kampen om kampfly

I deler av Forsvars-Norge samt i Trøndelag og Bodø er det stenhard debatt om hvor basen for de norske kampflyene skal være. Ørland eller Bodø, det er spørsmålet.

Noen ganger slår NIMBY-effekten (Not In My Back-Yard) inn i lokaliseringsdebatter. Men da er det som regel smutsige virksomheter med relativt få arbeidsplasser.

I kampen om kampfly er det motsatt. Trønderne slåss vilt for Ørland og nordlendingene for Bodø.

Innleggene oven er bare to meget tilfeldig utvalgte eksempler. De lager utredninger og filmer og møtevirksomheten er stor.

Personlig synes jeg disse lokaliseringsdebatten er kjedelige fordi de er så forutsigbare. De lokale heltene er forpliktet til å gå for sine arbeidsplasser. Alle argument for den egne favoritten brukes, motpartens argument blir aldri noe verdt. Troverdigheten blir ikke så stor.

Derimot er det for lite debatt om lokaliseringspolitikken generelt. Nå bygges det museum og infrastruktur som aldri før i Oslo. Skattekronene sentraliserer landet.

Alt for mange statlige arbeidsplasser ligger i Oslo. Hvis de ble desentralisert ville det skape ny vekstkraft andre steder. Samtidig så ville en del av Oslos problem løses. Kortere køer og lavere prisvekst, ikke minst på boliger.

Jeg unner både fosninger og nordlendinger arbeidsplassene fra kampflyene og jeg klarer ikke å engasjere meg i den debatten. Nå vil jeg høre trøndere slåss for utflytting av statlige arbeidsplasser til Bodø og nordlendingene argumentere for nye utdanningsplasser, ikke bare i nord, men også på Vestlandet.

Vil det være mulig?

P.S. en helt annen ting er kostnadene for disse kampfly og Forsvarets generelle regnestykker.

Musikkvalg til denne blogg: Paper Airplane med Alison Krauss & Union Station

Kanskje finnes det alternativ til EØS?

En Europautredning har i uken lagt fram en analys av Norges merklige forhold til EU. Det er jo en merklig ordning at denne så viktige avtalen har medført så lite debatt. Jeg tror at forskjellen mellom EØS-avtale og EU-medlemskap er mindre enn forskjellen mellom en frihandelsavtale og EØS-avtale.

At det er så lite debatt om at andre vedtar sentrale lover for Norge beror nok på at vi har så vanvittig god økonomi her i landet. Vi velger isteden å ha evigvarende debatter om Plumbo-uttalelser og sms-trafikk mellom statsråd og en styreleder. Og da nevnte jeg nesten ikke lav-karbo...

Vi kan bare håpe på at det nå blir litt mer debatt.

Sven Egil Omdal er min favoritt blant skribenter. I dagens regionaviser har han kronikken "Det fjernstyrte folket". I vanlig ordning er han velformulert om et viktig tema. Han skriver:

"Siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 er 6000 EU-rettssakter inkorporert i norsk lovverk. Det har vært debatt om 17 av dem. 287 ganger har Stortinget forpliktet Norge overfor EU på nye felt. I 265 av tilfellene skjedde det enstemmig, de 22 siste gangene med klart flertall. I nesten hver tredje av Norges rundt 600 lover er regler fra EU bygget inn. EU er i alt vi gjør.
Men vi vil ikke snakke om det. Det står ingenting i norske lærebøker om EØS-avtalen. Norske elever lærer ikke at våre lover vedtas i Brussel og sanksjoneres i Oslo. På nær sagt ethvert samfunnsområde øker EUs innflytelse over norske virkelighet, men medieomtalen avtar og politikerne lister seg på tå forbi elefanten i rommet."

Han peker på at det ikke ser ut til å finnes noen alternativ til EØS-avtale da "ingen" er for norsk EU-medlemskap. (Høyre og Ap tør ikke å dra i gang en slik debatt for da mister de mengder av velgere.)

Det er velkjent at Sveits har frihandelsavtale med EU, uten å ha de samme forpliktelsene som EØS-avtalen fører med seg.

Omdal peker på at Sveits er et unntak som aldri vil gjenta seg. Kanskje det? Det jeg ikke visste før nylig var at Tyrkia også har en omfattende avtale med EU.

Tyrkia har siden 1995 en velfungerende tullunion med EU. Varer kan transporteres fritt over grensen, men jordbruksprodukter omfattes ikke av denne. Der er det likevel laget flere overenskommelser for handel.

Kanskje kjenner du til om flere land har lignende avtaler. Kanskje finnes det alternativ til EØS-avtalen, som samtidig ikke gjør det norske Storting til en ekspedisjon for å si ja til lover fra Bryssel?

Ellers kan du i hvert fall lytte til Carlos Santana:

Jeg har aldri vært i Syden

Derimot har jeg mange ganger vært i store kulturnasjoner som Spania, Hellas, Italia, Tyrkia og Egypt. Land som for 5 000 år siden hade rike kulturer. Land som levde i bronsealderen 1 000 år før oss oppe i Nord-Europa. Land som bedrev handel når vi var samlere og jegere, land som i århundrede hentet ny teknologi til Europa, land som utviklet demokrati og laget systemer vi har utviklet på vår egen måte.

Alle disse er land som det er fantastisk å feriere i. Der man kan kombinere sol, bad med opplevelser og herlig mat.

Charterturer har jeg også prøvd, og har ikke så mange dårlige erfaringer med det. Jeg har solet, badet og belget i meg vin i for store mengder. Dessverre har jeg aldri fått med meg noen grise-fest... Nå har jeg også prøvd "all-inclusive", selv om det ikke inkluderte mitt ønske.

Jeg har vandret turistløyper på gater uten sjel. Men også mange som lever og heldigvis fortsatt har sitt lokale særpreg.

Syden er et sted som ikke finnes og da blir det ganske naturlig at man ikke reiser dit.

P.S. Till svenska läsare som inte förstår något av detta; I Norge säger folk ofta att de reser till Syden. Ett begrep som används för att beskriva att man reser till värme, bad etc. Tabloidavisen Dagbladet har naturligtvis ett eget menypunkt för Syden. Man kan lugnt säga att det inte är mitt norska favorit-ord.

Musik till detta innlägg; Jukka Tolonen Band med Charterflight

Til støtte for gode nyttårsforsetter

Churchill sa at han fikk ut mer av alkoholen enn hva alkoholen fikk ut av ham. Likevel... Mellom jul og nyttår går det mye øl, vin og sterkere varer. Jeg stoler aldri helt på meg selv - og tror egentlig ikke noen går sikker. Jeg har sett mennesker utvikle alkoholisme i de fleste aldre. Fra 17 år til 70.

Alkoholisme er jo aldri planlagt. Ingen har slått neven i bordet og sagt at: Nå skal jeg bli alkoholiker. Enda skjer det ofte.

Spørreundersøkelser og forskning tyder på at det er mellom 80 000 og 120 000 stordrikkere i Norge.

Til støtte for alle nyttårsløfter om et roligere liv, mindre alkohol og bedre omsorg for andre anbefales forfattaren Ingvar Ambjørnsens gode blogginnlegg.