En byråkrats forsvarstale

Billedtekst: «Du er så herlig ubyråkratisk som gir meg byggelov for garasje når naboen ikke fikk» Illustrasjon: Kjetil Strand

Vi kan ikke leve av det, men offentlig forvaltning bidrar til at Norge er et av verdens mest velfungerende land.

Tegneserier som Lunch og Dilbert gjør daglig befriende narr av byråkratiet, være seg det er i offentlig eller privat sektor. Atle Antonsen ga oss den tafatte avdelingssjefen Tor i tv-serien «Etaten». En gammel sketsj av Wesensteen har gitt navn til selve symbolet for unødvendig byråkrati her til lands. Lederen av Norsk Supperåd forteller om det offentlige rådets store nytteverdi og legger stolt fram statistikk over de siste trendene for blomkålsuppe og tomatsuppe.

Få vil kalle seg byråkrat. Det gir ikke statushøyende og er heller ikke et vellykket sjekketriks. Men jeg er altså en av dem. Selv om yrkestittelen min ikke er «byråkrat» er det vanskelig å komme seg unna. Slik er det når man arbeider i offentlig sektor, men ikke direkte med tjenester som en lærer, sykepleier eller veiutbygger.

Byråkrati betyr egentlig kontorstyre og er en måte å drive en organisasjon på. Den tyske sosiologen Max Weber beskrev byråkratiets idealform. Hovedpoenget med byråkratiet er å oppnå likebehandling. Avgjørelser skal ikke påvirkes av borgeres samfunnsstatus eller humøret til saksbehandleren. Avgjørelser og korrespondanse skal dokumenteres. Åpenheten er viktig for at andre skal kunne se hvordan en sak er behandlet og kunne kreve å få likebehandling.

Åpenheten er med på å gjøre arbeidet tungrodd, da alt skal journalføres og borgere kan be om innsyn i dokument. Dette tar tid fra kjerneoppgavene, men i det lange løp gjør det organisasjonen mer velfungerende. Dessuten er det en selvfølge at borgerne skal kunne se hvordan forvaltningen håndterer både ressurser og avgjørelser.

Norsk forvaltning er velfungerende. Det bidrar til at Norge kommer på 6. plass i Verdensbankens rangering over hvor det er enklest å gjøre business. Det bidrar også til at Norge kommer høyt på målinger om tiltro til institusjoner og medmennesker, om lykke og livskvalitet.

Dette beror langt fra alene på offentlig sektor, men det bidrar. At samfunnet er velfungerende og forutsigbart, at det er lav korrupsjon og stor grad av åpenhet, hjelper til.

Jeg er en domstolbyråkrat og stolt av det. Jeg og mine kollegaer har et stort engasjement for å bidra til å støtte og utvikle domstolene. Det er utrolig motiverende å arbeidet for en velfungerende rettsstat, selv om det ikke er vi som dømmer.

Likevel, byråkratiet bør ikke vokse. Vi bør isteden bli flinkere i jobben vår. Hver sløst krone er tyveri fra folket. Hos oss, som i alle virksomheter, finnes stort forbedringspotensial. Innbyggerne og vi selv må kreve stadig mer av oss. Vi må lære av næringslivets innovasjon og av de flinkeste på kontinuerlig forbedringsarbeid. Vi må bli bedre på å tenke på brukernes og borgernes beste.
I et leserinnlegg i Brønnøysunds avis 17. februar i år skrev Christina Dahl Naustbukta noen visdomsord som alle oss i offentlig sektor godt kunne lese en gang i uken.
«Du er satt til å forvalte noen ressurser, det kan være for eksempel penger, eller kompetanse. Du er gitt mandat fra samfunnet, som vil at du skal forvalte disse ressursene på best mulig måte, for hele samfunnet.
På den ene siden har du et høyere forvaltningsnivå, som vil ha mest mulig igjen for disse ressursene du skal styre med. Det er tross alt begrensede midler som finnes til disposisjon, og det er mange som har rett på dem.
På den andre siden har du «brukerne», de som har rett på disse ressursene. Det kan være en bonde, eller dyra til vedkommende, det kan være skoleelever, en entreprenør, en bokleser, en matkonsument, en syk person, i det hele tatt, veldig, veldig mange.
Det er disse brukerne du jobber for. Du skal tjene disse. Gjøre ditt beste for at de får best mulig resultat ut av ressursene»

Næringslivet, frivilligheten, offentlig sektor med tjenester og forvaltning bidrar alle til at Norge er velfungerende. Vi behøver hverandre, og vi behøver respekt for hverandre. Heldigvis gjør folk narr av byråkratiet. Humor, og konstruktiv kritikk gjør at vi, som alle andre, skjerper oss.

Avsporing for Trønderbanen

Regjeringen Solberg vil at Trønderbanen skal settes ut på anbud. Forslaget kan være gjennomført allerede neste år. Erfaringene fra de land som har delt opp og privatisert togstrekninger er riktig dårlige. Regjeringen bør derfor velge et annet spor.

Trønderbanen er en suksess som tar oss punktlig og behagelig til og fra studier, arbeid, møter og opplevelser hver dag. Kundetilfredsheten er høyest i landet, hvilket også resulterer i at stadig flere tar toget. Bare i 2016 var det en økning i antall reisende med 7,5 prosent. Til sammen ble det 1,26 millioner reiser med Trønderbanen mot 1,17 millioner året før. Det avlaster de trønderske veier og gater for betydelig med trafikk og reduserer utslippene av svevestøv, NOx og klimagasser. Det er grunn til å rose regjeringen for at de i Nasjonal Transportplan legger opp til økt satsing på jernbanen. Blant mye annet til elektrifisering av jernbanen nord for Trondheim.

Men nå skal altså blant annet Trønderbanen, Meråkerbanen og Dovrebanen legges ut på anbud. Joda, private løsninger kan ofte bidra til smartere, rimeligere og mer kundevennlige løsninger. Men ikke alltid. Erfaringene viser at oppdeling og privatisering av togtrafikk fungerer dårlig. Også fra land som er tett befolket med korte avstander.

I 1993 gjennomførte Storbritannia en privatisering og i dag er det ca. 30 ulike selskaper som kjører trafikken. Den som har prøvd å reise med tog i Storbritannia vet at det blir en del springende fram og tilbake mellom de ulike selskaps billettautomater og uklarhet om hvordan man skal kombinere togstrekninger. Noen eier jernbanesporet, noen stasjonene, en tredje, fjerde og femte kjører togene som trafikkerer sporene. Meningsmålingene viser at britene ønsker at jernbanen igjen blir statlig. Noen ganger har staten også vært nødt til å ta tilbake togstrekninger når private selskapene har tapt penger og lagt ned togtilbud.

Det samme skjedde i New Zealand der en storstilt privatisering ledet til at selskap ikke klarte å drive videre og der det statlig eide selskapet KiwiRail nå har tatt over banene igjen.
I Sverige har de også lagt ut ulike togstrekninger på anbud. Det har ikke vært noen suksess. Det svenske Forbrukerrådet konkludert med at avregulering og konkurranse ikke har løst noe, men heller ført til kaos.

Nettopp oppdelingen, fragmenteringen av ansvar ser ut til å være en del av problemet. Istedenfor å forenkle blir det mer komplisert og de tenkte gevinstene spises opp av problemene med å koordinere virksomheten. Mengder av folk må regne på anbud overfor alle de ulike operatørene. Alle eventualiteter skal forhandles fram i avtaler og deretter må tvister og uenigheter løses gjennom rettsaker. Her er det mye mat for konsulenter og advokater. Hvordan håndtere at et selskaps tog står i veien for et annet? Hvordan skal slitasjen beregnes?

De som har den best velfungerende togtrafikken er land som Sveits, Tyskland, Canada og Frankrike. Der er de stort sett offentlig drivet av statlige selskaper. I følge RPI, et system som måler servicekvalitet i form av punktlighet, pris, sikkerhet og hvor mye folk og bedrifter bruker jernbanen så har Sveits Europas beste jernbane. Den tidligere direktøren for det sveitsiske jernbaneselskapet SSB, Benedikt Weibel, er nå leder for den internasjonale bransjeforeningen International Union of Railways. I et intervju til Manifest forteller Weibel om sine studier av organisering av jernbanen verden rundt. Ifølge ham er det bare i Europa man er opptatt av å splitte jernbanen ved å ha et skille mellom infrastruktur og togdrift.

– Dette er en fiks idé noen EU-byråkrater i Brüssel har kommet på. Ingenting annet. En fiks idé om at konkurranse vil styrke effektiviteten, sier Weibel til Manifest.
Denne erfaringen skal vi altså bruke til å følge de dårlige eksemplene i Storbritannia og Sverige. Eller som regjeringen skriver, vi skal ta i bruk «konkurranse for å få et bedre tilbud til de reisende.» Tro det den som vil.

(Publisert som signert i Adresseavisen 23. april)