Det er en ting jeg ikke vil lese om i forbindelse med det svenske valget. Det er hvorfor Sverigedemokraterna går fram. Læll, det er nettopp det som presser seg fram.
Noen ganger havner man i rare politiske dilemmaer. Et er dette: 9. september er det valg og jeg skal stemme. Hvem vil jeg skal styre i Sveriges riksdag? På den ene siden er det viktigste for meg at Sverigedemokraterna (SD) får så liten innflytelse som mulig i svensk politikk. På den andre siden er det en holdning som kommer til å gagne dem. Det passer SD perfekt når valget blir en slags folkeavstemning for eller imot dem.
Hvis den politiske debatten isteden ville handle om de viktige spørsmålene vil det gå dårlig for dem. De fleste vet at SD ikke har noen gode svar på klimatrusselen eller hvordan folk skal kunne få seg en jobb og ha orden på økonomien. Høyreavisen Svenska Dagbladets økonomireporter har gått til bunns i SDs rotete og vanskelige budsjett. Hun skriver at forslagene på en rekke punkter ikke henger sammen. Sluttresultatet blir et hull på over 30 milliarder kroner.
SD har heller ingen svar på hvordan man skal unngå at Sverige blir et splittet land. Tvert imot er de her ofte en del av problemet. Deres polariserende retorikk blir enda mer ubehagelig da partiet historisk har klare koblinger til nazistiske bevegelser. Selv om svært få av de som kommer til å stemme på dem er nazister. De som vil lese hva ulike representanter for partiet har uttalt kan gå inn på sd-citat.nu
Ofte hører jeg nordmenn si at det ikke har vært lov til å diskutere flykting- og innvandringsspørsmål i Sverige. Det er feil. I tretti år har det vært et vanlig tema. Derimot hadde vi lenge ikke noe parti i Riksdagen som var tydelig på at de mente det er et onde å ta imot flyktninger.
Motstand mot asylsøkere og mistillit mot alt som ikke er svensk er en forklaring på at SD kommer til å bli valgnattens største vinner. En annen er at Sverige holder på å splittes. En god del står utenfor VIP-losjene, en godt betalt jobb og de blir ofte sett ned på av de som sitter nærmest kjøttgrytene.
John Olav Egeland formulerte det godt i Dagbladet 18.8.18, selv om han ikke nevnte Sverige:
«Det handler om å anerkjenne andre som verdige mennesker, som likemenn som har krav på alminnelig aktelse. Uansett om det er forskjeller i inntekt, formue, utdannelse eller sosial status. Denne type respekt - som er folkestyrets grunnmur - er på vikende front. De som rammes kjenner det på kroppen, og mange tar det ut i opprør mot elitene og i tilliten til de politiske institusjonene. Det er ingen tilfeldighet at sosialdemokratiet over alt i Europa er hardest rammet. Der oppleves sviket som størst.»
Hver valgkamp lever sitt eget liv og har ulike spørsmål som dominerer. De som får privilegiet å bestemme hvilke spørsmål valgkampen skal handle om har langt på vei vunnet valget. For SD er det mest perfekte når problem i innvandringsmiljøer blir diskutert. Denne sommeren fikk de hjelp av galninger som satte i gang med bilbranner og noen gang med gateskyting.
Men hele Sverige har ikke blitt galt. Denne varme sommeren med mange skogbranner ble alle minnet om det viktige klimaspørsmålet.
Det spørsmål de fleste synes er i særklasse viktigst er ifølge en fersk meningsmåling likevel helsepolitikken. Deretter kommer skole og utdanning. Så kommer innvandring, kriminalitet, lov og orden samt miljø. I helsespørsmål er det ikke så enkelt å se forskjeller på partiene så uansett hvor viktig det er tror jeg ikke det kommer til å avgjøre valget.
Generelt burde politisk debatt handle mindre om hvem som vil leke med hvem, om meningsmålinger og hva man misliker med ulike partier. Mer om ideer, saksspørsmål og lederskap. Beklager, jeg fikk ikke til det denne gangen.
Det meste er fortsatt bra i Sverige og demokrati er noe fint. Sammen blir ordene til et parti som dyrker splittelse og bygger opp om hat. Når Sverigedemokratene gjør et sterkt valg så skjemmes jeg.
