Råd til velgere og valgte

Nå som valgkampen er i full gang er det høy tid for noen velmente råd til de to viktige aktørene; velgerne og de som ønsker å bli valgte.

Til begge gjelder. Ta ballen, ikke personen. Det er fint om du som listekandidat ikke bruker nedsettende ord om dine motstandere. Men det gjelder også for oss andre – vi som skal velge. Man trenger ikke å være en dust, sinnssvak eller uvitende fordi man mener at det behøves eller ikke behøves eiendomsskatt, ny idrettshall, eller fordi din svigermor ikke fikk den omsorg hun fortjente på kommunens sykehjem.

Ikke klikk liker eller del innlegg med personangrep. Og vi bør nok litt mindre feige (inklusive meg selv) og litt mer frimodige med å ta til motbør mot de som kommer med usaklige personangrep. Vi kan skrive «Bra innlegg, men dropp personangrep»

For å ta et aktuelt eksempel. I lørdags hadde Håkon Bleken en fantastisk kronikk, «Sommerens forlis». Den tok ikke bare for seg forliset til sommeren, men også at alderdommen er et langt forlis. Hovedbudskapet var likevel byens forlis. Hvordan Trondheim i lang tid ikke har vært god på byutvikling og derved blant annet stengt inne fantastiske lystgårder. Selvsagt var Trondheim Spektrum på ny ett tema. Bleken hadde en masse gode poenger og det var en fryd å lese den. Men jeg mener den hadde vært enda bedre hvis han hadde holdt seg til saken og ikke hadde skrivet «hvor forferdelige politikere vi har» eller ønske ordfører Ottervik lykke til med at det ennå finnes store deler igjen av byen å ødelegge.

Til dere folkevalgte vill jeg samtidig si: Ikke ta så ille opp hvis dere får kritikk, uansett om de kommer i media eller direkte fra folk. For demokratiet er det nødvendig med kritikk mot de som har makt og innflytelse. Det må settes spørsmål ved om det som gjøres er riktig – ellers kommer vi ikke videre. Kritisk gransking fra medienes side kan bli oppfattet som urettferdig, men de må være der. Det bidrar til bedre skole, eldreomsorg og byutvikling.

Internasjonalt har vi ekstremt høy etisk standard blant våre folkevalgte. Likevel hører vi, både lokalt og på Stortinget, om helt ubegripelig tull og juks med for eksempel reiseregninger. I Trondheim er vi kjent med at folkevalgte og tillitsvalgte på en uetisk måte har blandet politiske oppdrag med næringsvirksomhet. Jeg tror ikke det finnes det etiske regelverk i verden som klarer å stoppe egoistiske og dumme handlinger. En klassisk og praktisk øvelse er isteden å spørre seg: Er jeg bekvem med at dette havner på forsiden av Adresseavisen eller lokalavisen? Den øvelsen bør folkevalgte spørre seg i vurderingen av hva som er rett og galt.

Til dere kandidater vil jeg også si; snakk som vanlig. Vi forstår at valgkamp er spennende og betyr mye. Men for eksempel under Arendalsuken tror jeg tempoet i språket til de fleste økte med 30 prosent. Korte replikkvekslinger gjør at det er mye man vil ha sagt på kort tid. Men vi som lytter får ikke med oss mer for det. Snakk som vanlig når du er i debatt, på radio/TV eller leser inn ditt budskap på sosiale medier.

Til dere velgere vil jeg si: Hvis du er for demokrati – stem. Synes du ikke det finnes noe parti eller kandidat som passer deg så stem uansett – på noen andre enn de du minst ønsker skal ha innflytelse. Ikke bare klag på at de andre er som «håpløse». Klag heller ikke på at de som stiller som kandidater ikke er gode nok for deg eller kommunen. Hvis du mener det så er det ikke deres feil. Da er det vi andre som ikke stiller som det skal klages på.

Og hvis du har stor problemer med dette - og fortsatt mener at demokrati er bedre enn diktatur – da må du faktisk stille til valg selv. Eller kan du bare ha det så godt i din klagende selvgodhet.

Var isteden takknemlig for at noen stiller til valg. De fleste folkevalgte bruker ganske mye av fritiden til møter og lesing. Likevel har de ofte dårlig samvittighet for at de ikke får lest på mer, eller møtt flere folk for å få klarlagt de saker de skal ta stilling til. Applaus til dere som stiller opp som kandidater. Vi hadde ikke klart å ha noen demokrati uten dere.

Fra Adresseavisen 19.8.2019

Norske tilstander – i Sverige

I starten av uken fikk Sverige en ny regjering. At det tok så lang tid skyldes at partiene skal gjøre seg kjent i et politisk landskap som minner om det norske. Det er blitt norske tilstander i svensk politikk.

Men først til spillteori - et stadig mer aktuelt begrep innenfor flere vitenskaper. Det handler om hvordan parter med motstridige interessen skal agere for å vinne fram når utfallet ikke er gitt.

Innenfor statsvitenskapen ser vi akkurat nå politikere som ikke har klart dette spillet. I Norge gjelder det Knut Arild Hareide som tok et initiativ og tapte både veivalg og posisjonen som partileder. Brexit-saken, der hele Storbritannia nå sliter, er et resultat av at David Camerons satset på å begrave en evig EU-krangel hos de konservative med en folkeavstemning. Hans trekk ble til et gedigent selvmål. Så har vi Sverige der firpartialliansens statsministerkandidat, Ulf Kristersson fra Moderaterna, ikke satset all verden, men likevel spilt sine kort så dårlig at han både mistet regjeringsmakten og de fleste av sine allierte.

På fredagen, 131 dager etter valget, fikk Riksdagens talmann endelig majoritet for et forslag til statsminister. Den erfarne forhandleren Stefan Löfven fra Socialdemokraterna blir sittende som statsminister. Med seg i regjeringen får han Miljöpartiet. En omfattende avtale med Centerpartiet og Liberalerna (tilsvarende Venstre i Norge) skal ligge til grunn for politikken til Lövfens regjering.

To partier, Centerpartiet og Liberalerna støtter altså den regjering de ønsket å skifte ut føre valget. Hvordan kunne det bli slik? Svaret heter i stor grad Sverigedemokraterna. Dette partiet, lengst til høyre i nordisk politikk, fikk 17,5 prosent av stemmene i riksdagsvalget. Det var nok til at ingen av de opprinnelige to regjeringsalternativene kunne få egen majoritet.

Det minner veldig om hva som skjedde med det politiske landskapet i Norge når en joker, Frp, våren 1986 havnet i vippeposisjon. Ingen av regjeringsalternativene hadde egen majoritet. Etter at Willoch stilte kabinettspørsmål gikk regjeringen av da Frp gikk sammen med Ap og SV. Ap tok over regjeringsmakten. Mot slutten av 1980-tallet valgte Senterpartiet Ap foran å behøve å gi innflytelse til Frp.

Nå er Sverige i samme situasjon. Centerpartiet har valgt samarbeid med Socialdemokraterna foran Sverigedemokraterna. Partiene søker å finne sin plass i et forandret politisk landskap.

Noen er veldig opptatt av blokk i politikken og tenker at det er naturstridig at partier har organisert samarbeid på tvers av disse. Men historien er full av eksempel på det motsatte. I Norge har Arbeiderpartiet og Senterpartiet samarbeidet de siste femten årene. Slik var det ikke tidligere. Med Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad har Venstre og KrF plutselig blitt regjeringspartnere med Frp, noe som var helt utelukket tidligere.

På samme måte har det svenske politiske landskapet forandret seg mange ganger. Når Centerpartiet og Liberalerna nå samarbeider med Socialdemokraterna i Sverige så er det i tråd med samarbeid i og utenfor regjering gjennom store deler av 1900-tallet. Ved store utfordringer og skifter i politikken har slikt samarbeid funnet sted gjennom store deler av 1900-tallet.

Så får vi se om de norske tilstandene i Sverige etter hvert utvikler seg til at Liberalerna og Centerpartiet også inngår regjeringssamarbeid med Socialdemokraterna?