Er det bare meg, eller er det ikke blitt vel mye fjas nå? Liksom-nyheter, liksom-meninger og liksom-løsninger.
Jeg tenker for eksempel på alle de kåringer som det er gått inflasjon i. Det finnes ingen grenser for hva man kan kåre. Årets jakthund, årets russesang, årets lastebil, årets julegave, årets nordiske kulturtidskrift, årets fugl, årets Subseaselskap etc. etc.
Det er også blitt en syke å kåre årets personer. Siden Time Magazine i 1927 utså Charles Lindberg til «Man of the year» har mange sl
uttet seg til øvelsen. Årets leverandør, årets trønder, årets bryllupsfotograf, årets korleder osv. inn i det uendelige.
Det finnes kåringer for alt. Felles er at noen synes de trenger litt mer oppmerksomhet og da bestemmer de seg for å ha en kåring. Både media og hvermansen biter på agnet og gir latterlig stor oppmerksomhet så fort noen er blitt årets ditten eller datten.
Hvis du ønsker oppmerksomhet så trenger du ikke å gjøre stort mer enn å innstifte en pris. Problemet er at det tar oppmerksomheten fra viktige hendelser.
Slik jeg ser det er det meningsløst at vi skal ha større tiltro til hva en eller annen, jury er kommet fram til enn hva vi selv opplever. Og da snakker vi selvsagt ikke om vitenskap eller faktiske ting, men de områder der synsingen rår».
Vi har drøss av konkurranser i ting det ikke burde være mulig å konkurrere i. Det er vel umulig å si at den matretten er bedre enn den, eller at den musikken er bedre enn den andre? Det er nettopp spørsmål om smak og behag.
Vi kan vel selv bestemme hvilken mat eller film eller kollega vi synes er best? De restauranter som noen syntes kunne få en stjerne i Michelin-guiden ble vel ikke et fnugg bedre av det, muligens kunne de legge på prisen med femti prosent.
Jeg er avhengig av Adresseavisen hver dag, men synes ikke avisen ble noe bedre av å få en utnevning som årets avis. Idrett synes jeg skal utøves på idrettsbanen og ikke av juryer i kåringer. Det er bedre å legge energi på breddeidrett enn å ha en idrettsgalla som skal kåre hvem som har vært best i ulike idretter som ikke går å sammenligne.
Generelt legger vi alt for mye vekt på hva andre mener. Det kan være okay at ting blir vurdert og at vi kan få kvalifiserte betraktninger på ting. Men det går for langt når folk ikke vet om konserten de selv har vært på var bra før de har lest anmeldelsen. Eller når noen svarer på spørsmålet om boken er bra, med at den vant Brageprisen.
Kritikk er viktig som veileder og for å få andre synspunkter, men terningkast er ganske avslørende. Terningkast er tilfeldighetenes spill. Å sette objektive tallkarakter på skolelevers innsats er vanskelig, å gjøre det på kunst, valgdebattanter eller utøvere på tvers av idretter er umulig.
På flotte restauranter, med sommelierer av Guds nåde, finnes gjester som ikke kan svare på hvordan vinen smaker før de har sjekket Vivino eller noen annen app. Hva mener alle andre? Selv har jeg alltid hatt mine beste vinopplevelser i hyggelige selskap. Smaken av mat, inntrykket fra en film eller opplevd kvalitet på musikk, tror jeg alltid påvirkes av humøret til den enkelt.
Er vi så redde for å mene noe selv så at vi outsourcer det til andre? Fjas, spør du meg.
Det går an å ta tak i ting på så ulike vis. Når antallet flyktninger i verden når all-time-high så er det naturlig å ville bidra. Det gjør også ringenes herrer, den internasjonale olympiske komiteen(IOC). For å bidra har de i sin visdom bestemt at de skal opprette et flyktningelandslag til sommerens olympiske leker i Rio de Janeiro.
«Gjennom å velkomne flyktningelaget ønsker vi å sende en melding om håp til alle verdens flyktninger. Dette laget kommer å bli behandlet som alle andre olympiske lag og få de samme privilegiene», sa ifølge NTB Thomas Bach, president i IOC.
Så mange som ti utøvere kan bli med i flyktningelaget. Disse ti skal dras inn på de samme luksushotellene som de andre utøverne, trolig kun en hotellklasse under IOC-toppene.
Jeg har litt vanskelig for å se hvilket håp det skal gi de som prøver å finne smutthull inn i den europeiske festningen. Eller at millioner av sentralafrikanere på flukt i eget land tør å vende tilbake til sine hjem etter IOCs brilliante påfunn. Kommer tredje generasjons flyktninger i Libanon plutselig å se mer positivt på livet fordi ti personer, fra et annet sted, i noen uker skal få bo på hotell?
Det er jo fint at de olympiske herrene tenker på flyktningene, men dette blir jo bare fjas. De kunne isteden redusere litt på standarden på OL-arenaene, sine egne opphold eller å ta et verdensomspennende initiativ for å bruke idrettens, og frivillighetens, kraft til å gjøre livet litt enklere for verdens flyktninger. Selvsagt er det bedre å gjøre noe enn intet, men i så fall kunne de vel ha gjort noe for at disse ti, av verdens over 60 millioner flyktninger, fikk et permanent sted å bo.
Det viktige er ikke å gjøre noe med virkelige problemer, men å late som man gjør noe.
Fjas, spør du meg.
Illustrasjon Kjetil Strand
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar