Kornet er modent. Halleluja!
Nå trøskes åkrene i Trøndelag. På Frosta har grønnsakene blitt høstet hele sommeren og den berømte potetplukkingen i Orkdal kommer like sikkert som RBKs gull.
Selv vi som ikke dyrker profesjonelt har plukket bær og sopp. Snart er frukten i hagene moden. Biene har på sitt mirakuløse vis fylt opp kubene med gylden, søt honning. At det går an å produsere noe så godt gjennom å fly bittesmå mengder nektar i skytteltrafikk mellom blomster og kube. Tenker vi på det når vi tar honning i teen?
Tenker vi på bonden som hver morgen står opp og melker kyrne som gir oss både is, cappuccino og ost. Eller de som dyrker fantastiske gulrøtter, hvete til brødet eller sender dyrene på beite som holder det vakre trønderske kulturlandskapet åpent? Supermaten finnes. Like rundt hjørnet.
Uu
Når det er vin som produseres så er det akseptert å beundre bønder. På reise liker vi å besøke vingården som har gått i arv der den yngre generasjonen har hoppet av annen karriere for å ta over vinproduksjonen. Vi vil høre om jordsmonn og forstå hvordan det påvirker smaken.
Det er ikke noe vi har for vane å gjøre med norsk landbruk. Joda, produksjonen av bygg og havre er litt annerledes og det er nok ikke like hyggelig å gå inn og studere hvordan griser og kyllinger har det. Det er en forskjell når de produserer hele kjeden fra druer til vin og lagrer den på beste måte og legger til rette for turisme.
Samtidig blir det jo stadig flere småskalaprodusenter som også dyrker, foredler og selger selv. I Adresseavisen har vi lest om den økende interessen for andelslandbruk der byfolk kan kjøpe seg inn i dyrkingen på mark og få resultatet i form av de grønnsaker og rotfrukter de har ønsket. Det blir bokstavelig å søke tilbake til røttene.
Noen sier vi må prise legen som hjelper oss den dagen vi virkelig behøver henne, men bonden skal vi takke tre ganger om dagen. Jo, det er faktisk bøndene som produserer det vi spiser og drikker.
Før i tiden ble det holdt høsttakkefest for å feire at maten var kommet i hus. Matfestivalen er kanskje vår tids måte å gjøre det på, men jeg synes vi godt kunne ha litt større oppmerksomhet rundt innhøstingen. Jeg vet at vi får fatt i nesten alle produkter året rundt, men kanskje vi likevel burde markere høstingen med store høst-fester og sende en tanke til de som har gjort jobben. Å samle seg rundt matbordet for et lengre måltid er noe av det hyggeligste og mest sosiale vi kan foreta oss. Høsten er en perfekt tid for det.
Matkulturen i Norge er i en fantastisk utvikling. Når jeg kom hit i 1995 så tenkte jeg at her i landet brukes det stort sett et krydder og det er salt. I dag er norsk kjøkken av høy klasse og interessen for fine lokale produkter stor. Det er herlig å se både Mathallen, mat- og ølfestivaler og butikkjedenes økende innslag av lokale og småskala produkter. Eller alle som vil finne gode råvarer for å lage sitt eget øl. Der har du i hvert fall en god grunn til å juble når kornet er høstet.
Vår interesse for mat tar stor plass i våre liv. I bokhandlene har hyllene med kokebøker vært minst like lange som de for krim. Nå er det internett som er den enkleste veien for å finne gode oppskrifter. Mulighetene for å finne spennende oppskrifter, basert på lokale råvarer, er uendelige.
Noen paradokser finnes det likevel. TV-kanalene er fulle av matlagingsprogram. De mest fantastiske retter trylles fram på skjermen og det er en uting at ikke lukte-tv er kommet. Så da kan vi sitte der i sofaen og se på hvordan vakteleggene skal danderes med kaviar og pepperrot samtidig som vi inntar Toro-maten i sofaen. For alt er ikke blitt forandret.
Takk for maten
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar