Forhåpentligvis kan vi om noen dager puste lettet ut over at Trump likevel ikke ble valgt. Vi kan tenke at det er utrolig at USA i det hele tatt kom på ideen, men er vi sikker på at hans likesinnede ikke får makt her? Har vi ikke allerede små-Trumper over alt i Europa?
Lederstilen er kanskje ikke like narsissistisk som Trumps. De tråkker heller ikke like provoserende på alt som heter statsmannsskikk. Mannen er jo en personlig fiende av god tone. Likevel, vi har dem allerede også på denne siden av Atlanteren.
Magasinet «Foreign Policy» skrev i sommer at flere europeiske land, som Finland, Ungarn, Latvia, Litauen, Norge og Sveits, har fått høyrepopulister helt inn i regjeringen. Berlusconi ble valgt til statsminister flere ganger. Det finnes også venstrepopulister der Hugo Chavez i Venezuela var den mest kjente.
I mitt gamle hjemland har Sverigedemokraterna fått ca. ti prosent av stemmene i de to siste valgene. Noe lengre sør er «Alternativ for Tyskland» raskt voksende. I Nederland kan den rasismetiltalte Geert Wilders bli neste statsminister.
Eller ta Sarkoszy som har tenkt seg tilbake som president når Frankrike neste år holder valg. De sier nå at han «trumpifiserer» den franske politiske debatten med falske og nedsettende uttalelser.
Vi i Europa bør ikke se ned på det amerikanske folk som gir betydelig støtte til Trump. Vi har lignende fenomen her – i nesten alle land. Men hva beror det på og hva er populisme?
Jeg tror det finnes minst tre forklaringer på hvorfor:
1. En hel del folk føler seg utenfor «de der oppe» med innflytelse og penger. De føler seg ikke verdsatt.
2. De tradisjonelle partiene, og politikerne som styrer, framstår som mer og mer like hverandre. Hvis noen skiller seg ut får de svi så mye i debatten at de justerer sine standpunkt. KrF er vel knappest imot abort lengre? Høyre og Frp har gjort offentlig sektor rekordstor. Arbeiderpartiet argumenter imot hver gang Høyre vil senke den, men vil ikke gjeninnføre et høyere skattenivå etter at den er senket.
3. En betydelig andel av folket er imot noen utviklingstrekk. Alt fra at forskjellene i samfunnet vokser til motstand mot innvandring eller kranglete regler. Alt dette er jo synspunkter som alle må få ha og som det er viktig å lytte til.
Problemet oppstår når dette kombineres med populisme. I en strålende artikkel i Morgenbladet nå i oktober forklarte den tyske professoren Jan-Werner Müller hva som skiller populisme fra annen argumentasjon:
«Populister vil hevde de sitter på et slags moralsk monopol på å kunne representere det virkelige folket. De, og bare de, kan formidle folkemeningen».
Han peker på at det er stor forskjell på å si «vi vil også bli hørt» og å si «vi er de eneste som fortjener å bli hørt». Radikal populisme hevder at ikke alle borgere tilhører folket og at ingen av de andre partiene representerer folket.
I Norge har vi jo også hørt noen fortelle at nettopp de representer «folk flest». Trump bygger mye av sin kampanje på at han representerer folket, og at det handler om han mot resten. Motstanderen er en skurk. Hvis han ikke vinner så er valget ikke gjennomført på en riktig måte.
I debatt er det viktig å lytte til folks synspunkter, også når vi er uenige, men aldri akseptere at kun noen representerer folkets mening. Din mening er verdt like mye som min, men ikke heller mer. Når en majoritet stemmer på folkevalgte som mener at vi ikke kan stenge grensene, eller som foretrekker et regelverk som er likt for alle, så er det disse som faktisk har retten til å styre landet. Hatbudskap må ikke bli normalt.
Vi må heller ikke gjøre populistene farligere enn hva de er. Når vi blir skremt og opptreder ugjennomtenkt så styrker vi deres sak.
Er det vi menn som er mest populistiske? Ting tyder på det. Om meningsmålingene i USA er riktige så skulle det vært et tydelig flertall for Trump om mennene fikk bestemme. Nettstedet FiveThirtyEight har kommet fram til at med kun mannlige stemmer ville Trump fått 350 valgmenn mot 188 for Clinton. Hvis kun kvinner stemte ville Clinton vunnet med 458 mot 80. Det er stor forskjell!
Det er jo smått utrolig at de i et land med over 300 millioner innbyggere ikke kan finne kandidater som er mer samlende. Selv om Obama ikke har klart alt i håpet på så er det tvilsomt om jeg kommer til å oppleve et amerikansk presidentpar jeg har så stor respekt for som dagens.
Det er komisk at Trump heter Donald, for han hører jo hjemme i det bladet. Han er som den sinte naboen og det er ikke frisyren som er problemet. Egentlig ikke ham selv heller, men at det finnes grobunn for slike som ham. Men det er ikke komisk, men alvor, hvis han blir valgt.
Jeg føler meg ikke helt trygg på at Trump ikke blir valgt til USAs 45 president. De amerikanske velgerne bruker å stemme for forandring og er det noe Hillary Clinton ikke står for er det forandring. Jeg håper på storseier for Clinton, men sikker er jeg ikke.
