Alle er opptatt av Sverigedemokratene som i valget fikk 5,7 prosent och kom seg inn i Riksdagen. Og det er jo både interessant og skremmende. At et parti, med en ideologi noe sted midt imellom Frp og Djengis Khan, kommer in i Riksdagen er ille. Men jeg skal ikke her utdype min avsky for dem. Mer gi noen tenkbare sammenhengende forklaringer.
1. De fikk faktisk 2,9 prosent ved forrige valg og var derfor ikke så langt unna 4-prosentssperren den gang heller.
2. I Sverige finnes det ikke noe Frp. Fordi som vil lengre til høyre enn Moderatene har Sverigedemokratene vært det eneste alternativet.
3. I Sverige finnes problem som ikke er der i Norge. En sak er at mange føler seg utenfor. Ungdomsarbeidsledigheten i Sverige er høy. 25 prosent, flere enn i EU-området er arbeidsledige, og slik har det vært i flere år. Det finnes folk som sliter økonomisk og sammenlignet med Norge er det absolutt en forskjell.
4. På valgdagen ba de store avisene Expressen og Aftonbladet over hele forsidene folk om å ikke stemme på Sverigedemokratene. Jeg mener (og det er ikke etterpåklokskap for jeg skrev det på twitter på valgdagen) at det var utrolig uintilligent. I et slag prøvde de å gjøre riksdagsvalget til et valg mellom alternativet Sverigedemokratene og Resten. Jeg tror at SD fikk en prosent ekstra på den kampanjen. I følge valundersøkelsen ValgU bestemte seg 30 prosent siste uken. Mange av dem siste dagen.
5. Det fører oss over på problemet at partiene er så like hverandre. De er alle sammen, mer eller mindre, fornuftige i de fleste spørsmål. Vi kan stole på at det ikke går helt åt "¤#&"&%¤#" uansett hvem av dem som styrer. Så kommer det noen som er annerledes. I Reykjavik ble et tullparti ledet av en komiker størst etter forrige valg. De gikk til valg med løfter om gratis håndklær i svømmehallene, isbjørn til dyrehagen. Her ser det ut til at jo bedre partiene blir - jo mindre interessante er de for en stor del av befolkningen. Hva vi skal få gjort med det vet ikke jeg. Men kanskje du?
PoliTickr
for 9 måneder siden
2 kommentarer:
Hadde jeg visst det så hadde jeg nok vært rik og berømt.. Hadde forsåvidt vært interessant med noen tanker om blokkene i svensk politikk fra en innsider, hvor går skillelinjene mellom Miljøpartiet og Centern. Og Folkepartiet for den del?
Og hvorfor er svenske politikere mer "kjedelige" og det fungerer? Himmelvid forskjell til oss der
Noen raske tanker - og synspunkter - kommer her.
Jeg liker ikke blokkoppdelingen og mener at de andre partiene i regjeringen har kommet helt i skyggen av Moderaterna. Den gir også kunstige skiljelinier mellom partier som egentlig står hverandre ganske nært, som Centerpartiet og Miljøpartiet.
Du finner ulikheter mellom dem som i rovdyrspolitikk, i synet på bilisme på landsbygden, men også i synet på arbeidsmarkedet C vill gjøre det lettere å ansette (og avskjedige) ungdommer og andre. Så ser det ut til å være personlige motsettninger mellom Maud Olofsson og Maria Wetterstrand, men slikt kan jo fort gå over.
Folkpartiet står betydeligt lengre til høyre enn søsterpartiet Venstre i Norge. Det kan du se i økonomisk politikk. De har også hatt utbyggning av kjernkraft som en viktig kampsak.
Det er nok sant at mange svenske politikere er kjedeligere enn de norske i den forstand at de flirer mindre og ikke stiller på like mange happenings. Det kan ha med tradisjon å gjøre, men det kan også være noe de vet funker overfor velgerne? Jeg er litt usikker på det, men du har et poeng. Kanskje en valgprat over en kopp kaffe en dag?
Legg inn en kommentar