Det er mulig å skifte noen (h)julspor

Kronikken var publisert i Adresseavisen 1. desember 2015

Det finnes ikke noen rett eller feil måte å feire jul. Men for de som kan tenke seg et litt annet spor deler jeg gjerne noen gode ideer som folk i min nærhet har hatt og gjennomført. Jeg synes de er befriende.

Julen er på gang og det er bare til å glede seg. Noen i min «galna släkt» er så glad i jul at de feirer den to ganger i året. 24 desember og 24 juli. Julemat, julegaver og hele konseptet.

Forventningene til jula er svært forskjellig. Hva som er rett for å skape din julefølelse vet bare du. Kanskje synes du stress er en flott juletradisjon og ser det som en kunst å hvert år finne en enda mer vellykket julegave til hver person i slekten?

Kanskje synes du at et berg av pakker til dine unger er poenget og gleder deg til å springe og bytte julegaver romjula? Hvis du egentlig ikke synes det er det viktigste med jula kan dette være noe:

Vi går rett på julegavene. Det er veldig individuelt hvilke tradisjoner man har, men noe alle kan er å redusere nivået. Kanskje kan vi droppe gavene helt for de som ikke er aller nærmest? Det gjelder bare å bli overens om det. Jeg tror de fleste av oss ønsker å jekke ned nivået på både antall julegaver og hvor dyre de er, men vi er redde for at vi skal få gave av noen vi ikke selv har kjøpt til. Dermed blir det en omvendt terrorbalanse der opptrappingen består av flere og dyrere gaver. Da kan det være på sin plass med en nedrustningspakt.

Når jeg feirer jul med «tjocka släkten» i Sverige er vi fort 20 personer. Heldigvis kom noen med ideen om julegavelotteriet. Istedenfor å kjøpe inn julegaver til alle kjøper alle inn en julegave hver. På den skrives det et lite vers som kan gi noen et hint om hva som er i, men som ikke avslører alt. Alle får et nummer og etter at versene er lest opp velger man i tur og orden en julegave som hørtes eller ser interessant ut.

Alle drar dit med en eneste julegave og alle reiser hjem med en. Det føles utrolig befriende.

I en tid før julegavelotteriets tid ble det ufattelig mange gaver, og mest leketøy. Da var det herlig å se hvordan barna, i havet av dyre og billige julegaver, hele kvelden isteden valgte å leke med en av søppelsekkene som julegavene hadde blitt båret inn i. Den var mer gøyal enn noen av de utpakkede gavene.

Julekalendergalskapen ble godt beskrevet av Adresseavisens politiske redaktør forrige uke. Det finnes alternativ. Når ungene kom et stykke opp i tenårene sluttet en klok dame i min nærhet med 3x24 innpakkede pakker. Isteden fikk de en felles kalender med et navn for hver dag. Den som fikk navnet sitt 1. desember fikk 100 kroner å gi til hvilken organisasjon en ville. Så fortsatte det i 23 dager til og hver dag fikk «vinneren» bestemme om det var Flyktninghjelpen, Røde Kors, Amnesty, Vanntanken eller noen annen som skulle få støtte. Når julen var over ble det oppsummert og betalt inn til respektive organisasjon. Null stress samtidig som ungene følte seg stolte over å være givere.

En annen måte kan jo være å uttrykke hvor glade vi er i hverandre i ord istedenfor i dyre gaver? Litt færre gaver vil redusere stressen, flytte fokus på annet og være bra for miljøet.

University of East London forsket for noen år siden på julestress og fant ut at blodtrykket hos halvparten av juleshoppere steg til farlige nivåer. Etter en 75 minutter lang shoppingrunde var dobbelt så mange menn, og tre ganger så mange kvinner, stresset.

Når det gjelder julegaver og kalendere så er det lite som skiller Norge fra mitt hjemland, Sverige. Da er det annerledes med maten. På norsk small-talks toppliste i desember troner «Hva spiser dere til jul?»
Det er store variasjoner og som innflytter oppfatter jeg dette som en viktig del av identiteten. «Jaså du er en slik kveitespiser.» «Pinnekjøtt? Har du røttene dine på Vestlandet?»

I Sverige er det ingen slik diskusjon. Svaret er gitt. Der er muligens spørsmålet, hvordan spiser dere juleskinken? «Kokt, med dopp i gryten?», «Jaså ovnsstekt, men er den varm eller kall?» Kanskje spørres det også hva mer som finnes på julebordet, men nesten alle spiser juleskinke på julaften, hvor du enn bor. Til og med vegetarianerne lager sin egen variant som ser litt ut som juleskinke, men smaker dessverre noe annet. Når jeg var barn var det selvsagt maten på julaften.

På første juledag spiste vi middag med andre, være seg slekt eller nære venner. Det var en brokete gjeng: Snekkeren med snustenner som bodde langt inne i de dype skogene, det ungarske paret der han som student flyktet i 1956, en enkemann, og flere andre som aldri hadde hatt noen familie. Det slo meg ikke før jeg ble voksen at det var en nøye utvalgt forsamling som kom. Det var de som ikke hadde så mange å feire jul med. Mine foreldre nevnte aldri det motivet, men det er et vakkert juleminne.

Det er mange som gjør mye for andre i julen. Være seg de inviterer slekt og venner hjem eller som frivillige som bidrar til at ukjente der ute skal få en hyggelig opplevelse. Takk! Dere gjør julen bedre for oss alle.

Kanskje kan vi minske litt på julens formidable forbruk og invitere noen nye inn i julen? Jeg tror det vil forsterke den gode julefølelsen.