Helt siden den franske revolusjonen har høyre og venstre dominert det politiske kartet. Noen spørsmål lar seg vanskelig plassere på akkurat denne politiske aksen. Det kan gjelde økonomisk vekst eller et økologisk holdbart samfunn og etiske spørsmål om hva man kan gjøre med menneskekroppen eller med dyr? Det gjelder ikke minst konfliktlinjen mellom sentrum og periferi.
Norge er et velfungerende land og når sant skal sies har vi ikke så mange politiske konflikter. Det meste går seg til som i et gammeldags kommunestyre der man diskuterte seg fram til den mest fornuftige løsningen. Alle partier er for en nordisk velferdsmodell, selv om det er noen nyanser.
Høyre-regjeringen, inklusive det som var «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep», slår rekord i bruk av offentlige utgifter. Den tror jeg ikke Lange så komme.
Når vi i åtte år hadde rød-grønn regjering ble det lite skattehøyninger.
Ikke en gang KrF er noe særlig mer for innskrenkninger i abortlovgivingen, mot homofili eller kvinnelige prester enn hva de andre partiene er.
Ting går seg til. Når noe blir sett på som et tilstrekkelig stort problem så settes det ned et utvalg og det kommer fram kloke standpunkt. Det er litt kjedelig for den politiske debatten at alle er så like. Men det har også gitt et ekstremt velfungerende samfunn som vi alle nyter godt av.
Likevel er vi ikke alltid overens og da skjer det ting i opinionen. Det har skjedd i miljøspørsmål til gagn for SV og MDG. FrP har fått framgang når folk synes innvandringen føles truende eller Mullah Krekar jevnlig var på TV. (Og FrP ikke satt i en regjering som ikke fikk ham ut av landet).
I disse dager holder Senterpartiet landsmøte i Trondheim. De surfer på en medgangsbølge som kommer fra motstand til både kommunesammenslåinger og noe som kunne ha blitt kalt for her- og der-politireformen.
Ovenpå dette er det noen som ikke lengre får lørdagsavisen etter postens omlegginger. Det er sikkert ikke så mange, men det er symptom på at hele landet ikke teller. Vil vi at det skal være folk ”der ingen skulle tru at nokon kunne bu”?
Ulvedebatten er også trukket fram og den har skapt engasjement. Men etter hva jeg forstår er stort sett et samlet Storting enig både om at det skal finnes ulv i Norge, og at noen ulv skal skytes. At regjeringen har klart å få til opprør må bero på dårlig håndverk.
Jeg tror også periferivinden henter kraft fra alle de bygder som vet at for å nå resultat må det dugnad til. Det er de samme menneskene som ikke får plass i VIP-loungene, fylte av folk som ikke har betalt billetten selv. De opplever en arroganse når de som sitter med makten, nær pengene, gjør gigantiske satsinger i Oslo, samtidig som nedskjæringer og nedlegginger alltid kommer på de mindre stedene.
Til sammen har det ført med seg at de ikke føler seg sett og verdsatt. Du trenger ikke å bo på bygda for å oppleve det.
Mange misliker at beslutninger fattes langt fra de mennesker de berører og at alle tjenester skal bli sentralisert. Ved siden av stordriftsfordeler finnes også en effektivitet i nærhet. Å vite hvor landet ligger, å kjenne folket man skal jobbe for. At noe av det unike som gir oss fortrinn, som gjensidig tillit, blir ødelagt.
Andre mister muligheten til den største valgfriheten av alle, å kunne velge hvor man ønsker å bo. Når arbeidsplasser og tjenester mangler forsvinner den valgfriheten.
Digitalisering burde kunne gi rom for en storstilt desentralisering. På et område leverer Høyre bedre enn den rød-grønne regjeringen. Det gjelder utflytting av statlige arbeidsplasser. En stor del av de statlige arbeidsplassene, og en mye høyere andel av de med høy lønn, ligger i Oslo. Victor Nordman fikk i sin tid som høyrestatsråd flyttet ut en rekke tilsyn. Nå har regjeringen bestemt at 630 nye arbeidsplasser skal ut og ytterligere 1800 vil bli vurdert. Men jeg tror faktisk ikke det hadde kommet, hvis ikke Senterpartiet nå hadde fosset fram i meningsmålingene. Uansett er det verdt en applaus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar