I alle tider har jakten etter gull fått folk til å bli gale. Ta Klondyke eller ta balanserte naboer og sindige besteforeldre som skriker til TV-en og gråter av stolthet. Hva er det som får oss til å bli så engasjerte i at en eller annen person vi ikke kjenner skal komme et tiendels sekund foran noen annen?
Vinter-OL i Norge er syttende mai hver dag, to uker i strekk. Hver dag er det nye idretter der Norge er en stormakt. Vi får liksom ikke nok av å høre om Maren Lundby og Johannes Høsflot Klæbo. Folks humør blir så påvirket av nye triumfer at sykefraværet går ned og sexlysten opp.
Det er mye nasjonalfølelse og identitet ute og går når det er OL, landskamper og mesterskap. Men den viser seg også på andre områder. Vi vil ekstra mye at norske fredsforhandlinger rundt om i verden skal gå bra eller at norske skuespillere skal få seg roller i Hollywood. Også da føler vi oss selv litt flinkere. På samme måte er det med næringslivssuksesser eller oppfinnelser. Vi kan si at bindersen er en norsk oppfinnelse og føle så stor stolthet over det at vi reiser en syv meters statue av den, slik det er gjort i Sandvika. Selv om den bindersen Johan Vaaler tok patent på ikke så slik ut og aldri kom i produksjon.
Nasjonalfølelsen kan også gjøre at vi tror mer godt om våre landsmenn enn om andre. Når nordmenn blir fengslet av andre lands myndigheter er vår refleks ofte at det beror på hvor primitive eller korrupte de andre landene er. Samtidig ligger det jo en hyggelig omsorg i dette å tro godt om «sine egne» og det bidrar til den store tillit vi har til hverandre og våre institusjoner sammenlignet med folk i de fleste andre land. Når folk føler et eierskap til sitt land er de nok mer beredt til å ta ansvar også.
I det hele tatt er omsorg for noe mer enn oss selv og flokken en fin ting. Være seg det gjelder laget, nasjonen, byen eller bygda. Nasjonalisme og patriotisme gir et felleskap der det kan være godt å være. Ille blir det først når man tror seg være overlegen fordi man tilhører en bestemt nasjon eller når man bygger forakt for andre og stenger de ute. Stort sett er den norske nasjonalismen vennlig. Vennlighet er et språk som de døve kan høre og de blinde kan se, skrev Mark Twain.
Vi velger interesse ut fra hvor det går bra. «Ingen» i Norge var interessert i sjakk før Magnus Carlsen slo igjennom. «Alle» i Sverige er opptatt av ishockey. Hvert land kan føle at de er utrolig dyktige fordi de fokuserer på sine framgangsrike idretter og tror at hele verden følger med på det samme. Akkurat den vektklassen i boksing eller den disiplinen av kunstløp. De gjør ikke det. De ser mest på de idretter der de selv har muligheten til å hanke inn medaljer. Sveitserne ser på tennis, pakistanerne på landhockey osv. I forrige OL i Rio de Janeiro var det 306 øvelser og det ville selvsagt være vanskelig å følge med på alle. Så fint at alle kan føle seg gode på noe.
For all idrett blir mer spennende å se på hvis man holder med noen. De fleste her i landet har begrenset utbytte av å se en fotballkamp mellom Watford og Brighton fordi de har så få supportere her. Men mange av oss holder med et fotballag i et annet land. Selv om det er en overbetalt og ofte arrogant gjeng som du ikke har noe til felles med er du nødt til å holde fast på det laget. Du kan skifte jobb, ektefelle og land, men ikke fotballag.
Men er det OL eller landskamp så er det gitt. Heia Norge! Eller Sverige! Selv er jeg ekstra heldig som har to hjemland og kan både tenke at vinter-OL går bra og at vi skal være med i fotball-VM.
Georg Orwell mente at sport på internasjonalt nivå ledet til så nasjonalistisk illevarslende tendenser at han karakterisert det som krig minus skyting. Det er noe helt annet enn hva Pierre de Coubertin tenkte når han tok initiativ til de olympiske leker:
“Det er barnslig å tro at man kan få mennesker til å elske hverandre. Å få dem til å respektere hverandre er ikke en fullstendig utopisk tanke. Men det fordrer først av alt at de kjenner hverandre. Måtte de Olympiske spill bidra til det»
Tegning av Kjetil Strand
P.S. Under OLs første uke var jeg i Costa Rica og der var det ingen som helst interesse for dette OL, hvis noen i det hele tatt visste at det gikk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar