Regjeringskriser på begge sider av Kjølen

Illustrasjon av Kjetil Strand

Både i Sverige og Norge er det uvisshet om hvem som skal være kompis med hvem i regjering. Vil du vite hvordan det kommer til å gå? Les videre.

Siden valget i 2017 har ikke lengre Erna Solberg noen samarbeidsavtale med KrF. At de nå ikke kan regne med deres støtte burde ikke komme overraskende på en minoritetsregjering.

Politisk er det ikke naturlig at sentrumspartier være seg ønsker å støtte en regjering med Frp, eller å være en del av den. Det mest overraskende var at to sentrumspartier valgte å inngå samarbeidsavtale med Frp. Og ikke minst at Venstre gikk inn i en slik regjering.

Begrunnelsen fra Hareide har dere hørt, men Kjell Magne Bondevik gir også sin støtte. Til NRK sa han:
«Jeg støtter Knut Arild Hareide. Det synes jeg han fortjener. Vi er et sentrumsparti som alltid har samarbeidet begge veier. Grunnen til at jeg nå støtter Hareide i et samarbeid med venstresiden, er at avstanden til FrPs standpunkt og holdninger er for stor. «Når det er stemning i partiet for at en skal inn i en regjering, må en søke andre alternativer. Da er det å søke mot Senterpartiet, som ligger KrF veldig nær, og Arbeiderpartiet en mulighet»

Det er likevel en krevende vei KrF har lagt ut på. Når uenigheten om strategi er så stor har partiet en vanskelig oppgave til helgens ekstraordinære landsmøte.

Det er så alvorlig at partiet kan bli delt. Men alle delegater vet at det ikke vil komme noe godt ut av det. Partiet balanserer allerede på fireprosentslinen.

Noen tenker at Krf vil bli utradert på at de skifter samarbeidsstrategi. Hareide er kommet til at de forsvinner hvis de fortsetter som nå. Og når Venstre i Solberg-regjering oftere ligger under enn over sperregrensen, så er heller ikke det noen oppskrift til umiddelbar suksess. Selv om de skulle velge å se bort fra sine verdier.
Hvordan løse den situasjon de er i?

Jeg tror på noen form av kompromiss som har til hensikt å holde partiet samlet. Det kan være et vedtak eller uttalelse i retning av:
1. KrF ønsker å gå inn i regjering og ta ansvar for å få en regjering med andre verdier.
2. KrFs primære ønske er å gå inn i en regjering med Erna Solberg som statsminister, men uten Frp.
3. Hvis dette ikke er mulig så ønsker KrF å innlede regjeringsforhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Der har landsmøtet en mulighet til å oppnå det mange til slutt kommer til å ønske – at partiet ikke skal splittes.
Om Knut Arild Hareides initiativ kan sies flere ting. Han vil ikke se sitt parti forsvinne ut av politikkens hukommelse, uten å prøve en annen vei. Han kan klare å sparke Frp ut av Norges regjering – et sted der de ikke burde være. Kred for det.

Men åpenbart er det også slik at det for et parti ikke er så lurt å velge regjering før man vet hva man kan oppnå. Det blir som å si ja til å selge huset til noen før man vet hvilket pris man får for det.

I Sverige er regjeringskrisen et faktum. Etter høstens valg er situasjonen fastlåst. På den ene siden er det en majoritet som ikke ønsker at den sittende sosialdemokratiske regjeringen Löfvén skal fortsette. På den andre siden har heller ikke alternativet med «Alliansen» noen majoritet. Det høyreekstreme Sverigedemokratene kommer ikke til å støtte en regjering som de ikke har forpliktende samarbeid med.

Dessverre er de svenske partiene alt for opptatt av blokkpolitikk, så de vil ikke bli noen bred regjering på politikkens midtbane. Jeg tror derfor på en dansk modell, der et eller to mindre parti blir akseptert som regjeringsdannere. Det kan for eksempel være Centerpartiet med eller uten Liberalene og med den relativt populære Annie Lööf som statsminister. Det kan også være så at både Sverigedemokraterna og Centerpartiet/Liberalerna aksepterer en minoritetsregjering med Moderaterna som eneste regjeringsparti.

Det er mine spådommer. Snart vet vi om de slår inn.

Forskjellene er et felles problem for fattige og rike

Illustrasjon av Kjetil Strand
Når spenningene i en nasjon har blitt for store har det enten kommet en revolusjon eller reformer. Hva skjer når spenningene ikke oppstår i en nasjon, men i en globalisert verden?

Åtte menn eier like mye som halvparten av jordens befolkning, ifølge den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam. Skillet mellom fattig og rik har aldri vært større enn i dag. Verdien verdens 3,6 milliarder fattigste eier tilsvarer de samlede rikdommen seks amerikanere, en spanjol og en mexicaner sitter på.

De åtte rikeste er Microsoft-grunnlegger Bill Gates, Facebook-gründer Mark Zuckerberg, Inditex-grunnlegger Amancio Ortega, investor Warren Buffett, Mexicos Carlos Slim, Oracles Larry Ellison, tidligere New York-ordfører Michael Bloomberg og Jeff Bezos, som startet Amazon.

På listen over de rikeste landene i verden topper Qatar, Macao og Luxembourg. Norge er også høyt oppe på en syvende plass med 597.948 kr i BNP per person. Det er nesten 100 ganger mer enn i Liberia, Burundi, Kongo og Den sentralafrikanske republikk.

Her er ikke plass for å diskutere hvorfor det er blitt slik. Men forskjellene er et felles problem for fattige og rike.
Når urettferdigheten i et land er stor blir det store spenninger. Når svaret ikke er blitt reformer for å jevne ut helt urimelige forskjeller har det oppstått revolusjoner. Som den franske, den russiske, den tyske novemberrevolusjonen eller den cubanske. Hva skjer når vi isteden lever i en globalisert verden? Der alle vet at mange andre er veldig rike? Og ønsker eller krever sin del av kaken.

I en globalisert verden er det vi nordmenn som er som Marie-Antoinette og de andre som trigget fram den franske revolusjonen. Globalt sett bader de fleste av oss i penger. I følge Credit Suisse, er 310.000 nordmenn blant den rikeste prosenten i verden. Alle vi andre i Norge ligger ikke så langt etter.

Når urettferdigheten og fattigdommen blir for stor er mange beredte til å forlate alt for å prøve lykken i en annen verdensdel. De tar sine siste eiendeler for å betale andre for å frakte dem på livsfarlige reiser gjennom ørkener og over hav. Store folkemasser vil ta del av velstanden, av medisiner, av trygghet. Av en fremtid og et håp.

De som kommer fra fattige områder, fra krig, terror og undertrykkelse, blir avvist av oss i Europa. Nå blir de også avvist i Tyrkia, Algerie og andre land EU har sluttet avtaler med. På kort sikt er det forståelig. Problemer oppstår ofte når mange flytter til annerledes kulturer. Det er enklere å ikke slippe dem inn. Så vi møter dem isteden med armeer og murer.

Vi vil trolig helst ikke dele med dem, og når vi gjør det i form av bistand har det ikke alltid vært treffsikkert. Men hva skjer hvis vi ikke gjør det? Selv om vi bare skal være egoistiske og tenke på oss selv så må vi være klar over at dette også er et problem for oss.

Verdens økonomiske forum (WEF) advarer om at den økende ulikheten kan føre til større ustabilitet. Det er nok dessverre en underdrivelse. Andre kan være beredte til å gjøre noe mindre hyggelig enn å søke lykken i andre land. Men når deres håp i tillegg blir stoppet ved grensene så vil det etterhvert koke. I en globalisert verden er revolusjon ikke noe svar. Hva gjenstår for de som er desperate og er beredt til å ta til våpen? Det er ikke utenkelig med terror mot migrasjonsstopp og ulikhet.

Ideen om å begå terror i religionens navn er latterlig. Hvis man mener at det finnes en Gud og et liv etter døden, der man får som fortjent, burde alle la Gud få gjøre jobben. Da er det jo ikke noe poeng å drepe urene, eller syndige som likevel vil få sin straff. Blasfemien ligger vel i at de selv skal leke Gud og dømme levende og døde. Men kan det vokse fram en ny politisk eller økonomisk terrorisme så føles det betydelig mer seriøst og skremmende.

Når lederne har vært kloke har det isteden blitt reformer for å utjevne forskjellene. De fleste av oss har nok ment at slike reformer har vært nødvendige og at de som har gjennomført dem har vært fornuftige. Verden, både fattige og rike, trenger globale reformer.