Er kjernekraften løsning på klimatrusselen?

Kjernekraft blir nå lansert som løsningen på verdens klimautfordringer.

Forskning no skriver at ”Kjernekraft er i dag det eneste energialternativet som kan produsere store mengder energi uten å slippe ut CO2. Og tilgangen til energien er rask. Man kan få på plass et tilstrekkelig kjernekraftverk i løpet av få år.”

- Et kjernekraftverk med et areal på 300 ganger 400 meter produserer like mye energi som 1600 vindmøller. Kravene til avstanden mellom vindmøller ligger på rundt 300 meter, så dette blir et betydelig større areal, forteller Viktor A. Wikstrøm, til http://www.forskning.no/.

Idag, 27. september skriver Dagens Nyheter at utbygging av kjernekraft er et av de fem viktigste miljøtiltakene i verden.

NASA vil til og med ha atomreaktor på månen.

Vi har hørt det før. Hvordan verdens energiproblemer løses med kjernekraft. På 1960-tallet ble det argumentert med at kjernekraften skulle være så rimelig at den måtte bli gratis. Det ville nemlig koste mer å sende ut regninger, enn hva priset for strømmen ble.
Den viktigste innvendningen mot kjernekraften er ikke økonomisk. Men for å ta den med en gang. Kjernekraften er kraftig subsidiert i dag, som den har vært fra dag 1. Det gis skattefinansierte gunstige lån til all kjernekraft. I tillegg unngår kjernekraften å betale skadeforsikring på sine reaktorer. Det er et merkelig unntak i forsikringsvilkår, hos hver og en av oss, at ulykker fra kjernekraft regnes som force majeur. Dette skiller kjernekraften fra all annen industriell virksomhet. Hvis et vindkraftverk skulle falle ned på huset dit så får du utbetalt hva du har forsikret, men hvis du blir utsatt for strålingen fra en reaktorulykke får du det ikke. Hvorfor? Forsikringsselskapene, som er verdens eksperter på risiko, tør ikke la noen tegne slike forsikringer.

I følge Internasjonale atomenergiorganet , IAEA, har kjernekraftet fått 60 prosent av alle statlige forskningspenger på energiområdet. Vindkraften har som sammenligning fått ca. 0,3 prosent. Les mer om kjernekraftens økonomi her.


Men de viktigste argumentene mot kjernekraft er følgende:
- Det finnes ingen helt sikker metode for å forvare det radioaktive avfallet som i 10 000-tals år har livsfarlig stråling.
- Jo mer kjernekraft vi har, desto større er sannsynligheten for ulykker som Tsjernobyl og det som verre er. Nationen skrev så sent som 17,9.09 at Tsjernobyl har kostet bare Norge 650 millioner kroner og tiltakene mot radioaktiv stråling blir nødvendig i minst ti år til.
-
- Risikoen for spredning av kjernvåpen øker. Det gjør også risikoen for smutsige bomber, der radioaktivt avfall blandes inn i missiler etc.
- Kjernekraften er et fantastisk velegnet mål for terrorister.

Kjernekraften som løsning på verdens energiproblemer. Nei, ikke i det hele tatt.

Den eneste løsninger er at vi reduserer forbruket.

En liten valganalyse

De fleste partiene kan føle seg fornøyde med gårsdagens valgresultat i Norge. Hvis du sitter i en partiledelse er første jobben å se til at partiet ditt får gode valgresultat. Men alle unntatt Arbeiderpartiet har malurt i begeret.

Frp og Høyre går fram og vil være happy med det, selv om de ikke fikk regjeringsmakt. De har til sammen 40 prosent av stemmene. Mye taler for at det ikke vil gå så mange valg før de to partiene får egen majoritet. Lite lystig, mener jeg. Men jeg tror det kommer til å skje.
Det er samtidig noe som Erna Solberg og Høyre ikke gleder seg til. De vil ikke helst slippe en slik regjering. De ønsker et svakt Frp og vil mye hellre regjere i lag med Venstre og KrF.

Venstre er selvfølgelig den store taperen når de bare får to mandat. Her har det skjedd mye de 2-3 siste dagene. Det var ikke under sperregrensen på målingene i valgkampen. Det kommer til å bli interessant å se hvor de har gått hen. Noen venstrevelgere var nok på lån fra Høyre i forrige valg og har gått tilbake dit. Det kan også forklare nesten hele Høyres framgang. Andre tidligere og potensielle venstrevelgere har nok tatt Sponheim på alvor og distansert seg fra Frp. Men for sikkerhets skyld har de støttet opp om den rød-grønne regjeringen. Nå vedder jeg mye på at Trine Skei Grande blir ny leder for Venstre.

Kristelig Folkparti har heller ingen gode dager. Ikke bare har de gått tilbake, men de står også igjen ganske alene midt imellom to store høyrepartier og den rød-grønne regjeringen.

Sosialistisk Venstre kan tross alt være fornøyde med at regjeringen blir sittende. Jeg er litt overrasket over at de går tilbake. Kristin Halvorsen har gjennom fire år blitt en populær finansminister fra SV. Hvem hadde trodd det? De har også vært synlig i valgkampen. Likevel taper de i valget.

Senterpartiet var mye mer usynlig i valgkampen. EU-spørsmålet eller en politikk for levende bygder ble aldri noe tema i den store valgkampen i media. Det er overraskende at de holder stillingene og viser nok at det skjer ting også utenfor riksmedia. Jeg tror Senterpartiet har klart det gjennom lokalt valgkamparbeid, men også grunnleggende holdninger hos et grunnfjell av velgere. De har gått fram på Vestlandet og gjort det dårligst i Sør-Trøndelag. Det er litt overraskende da det er hjemfylket til Ola Borten Moe, som er en av de som har vært mest profilert. På Vestlandet har de tatt et kraftigere oppgjør med Frp enn de har gjort i Trøndelag. Kanskje har det betydning?

Jeg er glad for at regjeringen fikk fortsatt tillit. Alle partiene gikk til valg på en ny rød-grønn regjering. Det må Arbeiderpartiet huske på slik at de har romslighet overfor sine samarbeidspartnere.
Det er litt kjedelig at sentrum er svekket og de rene høyrepartiene styrket. Det gir rom for en sterke polarisering og mindre nyanser.

Jag reser i tid och rum

Jag har flytt upp i de turkiska bergen där jag lever i hop med ett gäng riktiga rövare. Mehmed är min kompis även om han tar livet av folk. Bandledaren Durdu gillar jag inte lika bra. Hans kännetecken är att han plundrar allt på de han möter, också underbyxorna. Det är äventyr, kärlek och den onde Abdi Aga som styr och ställer och tvingade Mehmed att fly till rövarna.

Cirka en timme varje dag är jag där. På tåget när jag läser boken Låt tistlarna brinn av Yasar Kemal. Det är härlig läsning. Det enda problemet är att jag inte får min vanliga eftermiddagslur. Boken är helt enkelt för bra för att somna i från.

Varje kväll är jag däremot en kort stund i Minnesota. De sista sidorna är kvar i kvadrologin om Karl-Oskar och Kristina från Duvemåla. Jag har följt dem på deras fantastiska resa från Småland med många eskapader. Jag har aldrig läst den förut och tycker att Moberg klarar att förmedla historien levande.

Jag funderar på det stora språnget de tog när de lämnade allt och alla för det okända. Det får mig också att tänka på de som i dag flyttar hit till Skandinavien från Irak, Afghanistan eller Somalia som heller inte vet vad som väntar dem. Inte kan de språket, inte vet de var de skall bo eller om det är något jobb som väntar när de kommer fram.

Det är några fantastiska resor man kan göra med böcker. Du för fingern över bokhyllan, plockar ut en bok och börjar läsa. Vips är du på Sicilien på 1960-talet (”Mandelplukkerskan” av Simonetta Agnello Hornby), nästa bok beskriver framväxten av en tätort i Nord-Norge för 100 år sedan (Knut Hamsuns ”Børn av tiden”) eller blir inndragen i konfliktlösning i Botswana (”The Full Cupboard of Life” av Alexander Mc Call Smith).

Bokhyllan är en både en tidsmaskin och en teleportör som kan flytta dig fram och tillbaka över jordklotet. Du lär känna människor som lever helt annorlunda än dig själv. Men som ändå är så lika, vare sig de bor i Afghanistan, på Öland eller i Boston. (”Tusen strålande solar”, ”Skumtimmen” och ”Mörker ta min hand”)

En av de mest fantastiska böcker jag läst i år var ”Egyptern Sinuhe” av Mika Waltari. Den utspelar sig mest under farao Akhnatons regering 1300 f.kr. och är både skojig och ger ett innblick i livet i Egypten på den tiden. Den bör du läsa.

Att ha läst Obamas “Dreams from my father” gör att du förstår att han vill ändra på saker och ting och inte bara administerera landet och ha makt.
Jag läser inte så mycket, men jag läser varje dag. Därmed är jag också på resa varje dag. I världen och i tiden.

Växthus och andra glashus

Materialism är ett hot mot planeten och den mänskliga identiteten, säger Tony Blair.

Det håller jag med om till hundra procent. Problemet är att jag gör det från min trygga materiella värld där jag har allt jag behöver.

Det gäller ju i ännu större grad Tony Blair. Hans uttalande kommer från den katolska Communion and Liberation conference i Rimini där han höll tal. Det gjorde han som en avstickare från sin semester på en femvånings lyx-yacht tillhörande dollarmiljardären Larry Ellison.

Om man vill vara ironisk kan man ju säga att han skaffar sig erfarenhet på vad materialism gör med människor…

Jag tror han menar vad han säger, och det är väl bättre än att blunda för vad materialismen gör med oss?

Men så var det detta med att kasta sten i glashus och att ta konsekvenserna av sina åsikter. Jag har det likadant. Jag innser att vi måste byte livsstil och att var och en måste minska vår miljöpåverkan. Men jag är till exempel ute och reser med flyg ganska ofta. Jag sitter i samma glashus som Blair. Var det dig jag såg borta i hörnet, bakom tomatplantorna?

De klimateffekter vi påför Jorden är visserligen bara en av de saker vi måste förändra, men den är viktig. I Storbrittanien har de startat en kampanj 10/10 för att var och en av oss skall reducera vår klimatverkan med 10 procent i 2010. Kanske det är en plats att börja?

Vi snakker valg

Jo mer stabile demokratiene er jo mindre ser det ut til at avstanden er mellom partiene. Og da er jo naturlig at interessen blir mindre.

I Norge, og Sverige, er det ikke så himla store forskjeller mellom partiene. De mest dåraktige forslag fra partier blir renset vekk når de konfronteres med virkeligheten. Frp har i valgkampen for eksempel snudd når det gjelder avskaffende av sidemålsundervisning og salg av alkohol på bensinstasjoner.

Jeg har vært dårlig på å følge med i TV-debatter og utspørringer. Shame on me. Men mitt inntrykk er likevel at de er blitt noe bedre. Selv om vekten til Erna og kjolenes størrelse får oppmerksomhet (VG og Dagbladet mest) så finnes det utspørrere som vil ha fram hva partiene mener. Det viktige er ikke å sette dit dem, men å faktiskt få frem hva de vil og ikke vil.

Faktasjekken i Bergens Tidende er jo strålende. Her tar de fatt i påstander som at «Visste du at veistandarden i Norge er dårligere enn i Botswana?» eller «Klimagassutslippene går ned» . Både utsagn som viser seg være feilaktige eller riktige tas med. Og som regel klarer B.T. å få fram nyansene. Gulldiplom til dem.

Selv synes jeg valget dreier seg for lite om hvordan vi skal komme oss vekk fra rovdriften på naturen være seg det gjelder klimautslipp, kjemikaliebruk eller biologisk mangfold. Sjekk Naturvernforbundets side om viktige spørsmål.

En annen ting der det faktisk er forskjeller kan virke marginell, men jeg synes i hvert fall at den har betydning. Det gjelder om det skal finnes en lisensfinansiert allmenkringkaster. Frp vil ta den vekk. Jeg tror det er viktigere enn noen gang at den finnes. Det behøves en motvekt til de kommersielle kanalene, men også til alt kvitteret. Selv om jeg også twittrer så må det finnes noen som kan gå mer på dypet, som kan ta opp andre tema enn alle andre og som kan satse litt mer på kvalitet. BBC, NRK, Sveriges Radio og Sveriges Television er alle viktige for at vi ikke bare skal få ytlige nyheter og kjendiseri.

At store deler av landet sliter med å holde på arbeidsplasser, bolyst og folketall er også noe som kunne få større fokus. Her har den rød-grønne regjeringen ikke klart oppgaven.

Men jeg mener bare jeg. Som svensk statsborger har jeg ikke stemmerett. Selv om jeg vet at jeg skulle ha stemt på Senterpartiet hvis jeg hadde hatt det så ser det ikke ut til å være en selvfølge. Jeg har nå testet fem partitester på nett og kommet ut på tre forskjellige partier. Det har jeg delvis skrevet om i et tidligere innlegg.

Du som har stemmerett bør i alle fall bruke den. Din stemme kan i hvert fall avgjøre hvilke partier som ikke havner i regjering.

På tide med en ny valgordning?

I Adresseavisen i dag tar Senterpartiets Ola Borten Moe til orde for å forandre valgordningen. Han ser to tydelige tendenser i norsk politikk, færre mennesker bestemmer stadig mer, og politikk blir i stadig større grad et eget yrke.

En viktig debatt som jeg har meninger om lengre ned. Men først noe der jeg er uenig med Borten Moe.

- I USA er situasjonen en helt annen. Der må du helst ha en yrkeskarriere før du blir politiker. En mann som Obama ville aldri blitt valgt til noe som helst i Norge. Han har ikke gått gradene gjennom politiske ungdomsorganisasjoner og partiapparat. Hans politiske bakgrunn var to år i Senatet, før han ble president. Det ville ikke vært mulig her hjemme, sier Borten Moe.

Det mener jeg er feil. Dels fordi det forekommer at folk tar steget direkte inn i toppolitikken uten å ha "gått gradene". Jonas Gahr Støre er et eksempel fra denne regjeringen. Helen Bjørnøy er et annet. De er kommet forskjellig ut av det, men jeg vil tro at Gahr Støre er en av kandidatene til å ta øver som Ap-leder og statsministerkandidat hvis Stoltenberg plutselig slutter. Dette til tross før at hans første politiske verv kom i 2001, som statssekretær. Fire år senere var han utenriksminister.

Obama blev aktiv i politikken i 1992, altså sytten år før han ble president.

Men Borten Moe har et viktig poeng. Valgordningen behøver ses øver. Partiene er i stor grad blitt valgkampmaskiner. Landsmøter er mer markedsføring enn politiske verksteder. Resultatet er også blitt at partiene har mistet legitimitet hos folket. Folk kan gjerne ha tillit til enkelte politikere, men ikke "politikerne" eller partiene.

Jeg tror det er nødvendig å redusere partiapparatenes innflytelse. Dette sier jeg til tross for, eller kanskje på grunn av, at jeg har arbeidet både som informasjonssjef (1995-1997) og assisterende og fungerende generalsekretær (1997) i Senterpartiet.

Samtidig behøves partiene for å få en fungerende demokrati. Uten partigrupperinger ville det være umulig å majoriteter og det demokratiske systemet ville være betydelig mindre handlekraftig.

Borten Moes forslag er at kandidatene skal stille likt på partienes valgsedler. Det betyr altså at partiene velger ut kandidater, men rangeringen av dem har ingen betydning. Den kandidat som får flest stemmer, uansett hvor den står på listen, vil bli valgt inn først.

Det ville være en illusjon å tro at det vil gi de folkevalgte stor legitimitet og løse mange problemer. Et blikk til Finland eller USA viser at det ikke skjer. Men jeg tror likevel det er et riktig skritt for å redusere partienes makt.

Samtidig så er jeg livredd for systemer som krever stor ekonomisk innsats for enkelte kandidater. Det vil kunne gi bindninger som er uheldige.

Johan Baptist Gradl sa at at et politisk parti ikke er en eske med lopper der hver og en kan hoppe de ønsker. Det er delvis sant, men jeg tror likvel at partiene har fått for stor innflytelse i demokratiet.

Ønsker og råd til journalister og velgere foran valget

Ønsket mitt er at mediene og kandidatene konsentrerer seg om hva som er utfordringene for samfunnet og hvordan de vil løse dem isteden for at de skal svare på hvorfor de ikke gjør det bedre i valgkampen, eller hvorfor det går så bra. Dette er ikke like lettvint for journalistene, men det er uendelig mye viktigere. En lat journalist kjennetegnes av spørsmål som:
- Hvordan skal dere få bedre fart i valgkampen?
- Og hvordan skal dere kunne gjennomføre det med de andre partiene dere skal i regjering med?
- Hvem er din statsministerkandidat?

Dyktige journalister stiller spørsmål som; konsekvensene av foreslått politikk, om hvordan det skal finansieres, om hvordan slike løsninger fungerer i andre land, hvorfor de har stemt som de har gjort i forrige stortingsperiode?

Jeg ønsker en valgkamp som ikke handler om partiledernes utseende og vekt (hovedoppslag i VG søndag), men om hvor egnet de er som politiske ledere. Jeg ønsker en valgkamp som handler om hva de forskjellige politiske partiene vil, og ikke om hvem som eventuelt kan samarbeide med hvem. Etter mitt syn så er det en ting som de folkevalgte og partiene må løse etter et valg.

Mitt råd til de som skal stemme er at de også lytter på innholdet i partienes budskap og ikke utformingen. Tenk etter selv hva du mener er det viktigste å få gjort noe med i samfunnet? Er det skattene? Er det miljøutfordringene? Er det levende bygder, bedre kollektivtrafikk, lavere utgifter, en politikk for flest mulig i arbeid? Er det å ha styring med økonomi slik at vi ikke risikerer å slarve bort oljemilliarder på noen få år? Eller er det kanskje noe med utenrikspolitikken?

Sett dagsorden selv gjennom å bestemme hva du synes er viktigst, og velg siden parti etter de du synes har den beste løsningen?

Den som ikke orker å sette seg inn i spørsmål gjennom en valgkampanje kan i hvert fall bruke fem minutt på noen av velgertestene på nett.

Jeg har prøvd to, Aftenpostens og VGs. De er helt forskjellige og for meg ble også resultatet helt ulikt. Det sier nok noe om at den som utformer spørsmålene har stor innflytelse. Det parti som ble nummer en på Aftenpostens test ble nummer fire på VGs!

Jeg merket allerede når jeg tok testen at VGs var dårligere, mindre nyansert og mer tabloid. Ingen bombe.

Aftenpostens velgertest finner du her. Anbefales.
VGs velgertest finner du her. Anbefales ikke.