Takk for maten

(Tegning av Kjetil Strand)

Kornet er modent. Halleluja!

Nå trøskes åkrene i Trøndelag. På Frosta har grønnsakene blitt høstet hele sommeren og den berømte potetplukkingen i Orkdal kommer like sikkert som RBKs gull.

Selv vi som ikke dyrker profesjonelt har plukket bær og sopp. Snart er frukten i hagene moden. Biene har på sitt mirakuløse vis fylt opp kubene med gylden, søt honning. At det går an å produsere noe så godt gjennom å fly bittesmå mengder nektar i skytteltrafikk mellom blomster og kube. Tenker vi på det når vi tar honning i teen?

Tenker vi på bonden som hver morgen står opp og melker kyrne som gir oss både is, cappuccino og ost. Eller de som dyrker fantastiske gulrøtter, hvete til brødet eller sender dyrene på beite som holder det vakre trønderske kulturlandskapet åpent? Supermaten finnes. Like rundt hjørnet.
Uu
Når det er vin som produseres så er det akseptert å beundre bønder. På reise liker vi å besøke vingården som har gått i arv der den yngre generasjonen har hoppet av annen karriere for å ta over vinproduksjonen. Vi vil høre om jordsmonn og forstå hvordan det påvirker smaken.

Det er ikke noe vi har for vane å gjøre med norsk landbruk. Joda, produksjonen av bygg og havre er litt annerledes og det er nok ikke like hyggelig å gå inn og studere hvordan griser og kyllinger har det. Det er en forskjell når de produserer hele kjeden fra druer til vin og lagrer den på beste måte og legger til rette for turisme.

Samtidig blir det jo stadig flere småskalaprodusenter som også dyrker, foredler og selger selv. I Adresseavisen har vi lest om den økende interessen for andelslandbruk der byfolk kan kjøpe seg inn i dyrkingen på mark og få resultatet i form av de grønnsaker og rotfrukter de har ønsket. Det blir bokstavelig å søke tilbake til røttene.

Noen sier vi må prise legen som hjelper oss den dagen vi virkelig behøver henne, men bonden skal vi takke tre ganger om dagen. Jo, det er faktisk bøndene som produserer det vi spiser og drikker.

Før i tiden ble det holdt høsttakkefest for å feire at maten var kommet i hus. Matfestivalen er kanskje vår tids måte å gjøre det på, men jeg synes vi godt kunne ha litt større oppmerksomhet rundt innhøstingen. Jeg vet at vi får fatt i nesten alle produkter året rundt, men kanskje vi likevel burde markere høstingen med store høst-fester og sende en tanke til de som har gjort jobben. Å samle seg rundt matbordet for et lengre måltid er noe av det hyggeligste og mest sosiale vi kan foreta oss. Høsten er en perfekt tid for det.

Matkulturen i Norge er i en fantastisk utvikling. Når jeg kom hit i 1995 så tenkte jeg at her i landet brukes det stort sett et krydder og det er salt. I dag er norsk kjøkken av høy klasse og interessen for fine lokale produkter stor. Det er herlig å se både Mathallen, mat- og ølfestivaler og butikkjedenes økende innslag av lokale og småskala produkter. Eller alle som vil finne gode råvarer for å lage sitt eget øl. Der har du i hvert fall en god grunn til å juble når kornet er høstet.

Vår interesse for mat tar stor plass i våre liv. I bokhandlene har hyllene med kokebøker vært minst like lange som de for krim. Nå er det internett som er den enkleste veien for å finne gode oppskrifter. Mulighetene for å finne spennende oppskrifter, basert på lokale råvarer, er uendelige.

Noen paradokser finnes det likevel. TV-kanalene er fulle av matlagingsprogram. De mest fantastiske retter trylles fram på skjermen og det er en uting at ikke lukte-tv er kommet. Så da kan vi sitte der i sofaen og se på hvordan vakteleggene skal danderes med kaviar og pepperrot samtidig som vi inntar Toro-maten i sofaen. For alt er ikke blitt forandret.

Takk for maten

Et mislykket kuppforsøk og et vellykket

Innlegg i Adresseavisen 26.7.2016.

Erdogans langsomme kupp i Tyrkia går bedre enn det raske, rare, som noen militære prøvde seg på natten til forrige lørdag.
Det var fint å se at kuppforsøket så raskt ble stanset. I etterkant ser det så merkelig ut at det er naturlig at det oppstår en masse rykter. Hvem sto bak?
Var det desperate militære som så at deres innflytelse i landet var på vei å forsvinne helt?
Var det den innflytelsesrike Hizmet-bevegelsen som driver skoler og universitet i over hundre land? President Erdogan var raskt ute og pekte på at Hizmets grunnlegger, Fetullah Gülen sto bak kuppet. Gülen er allerede klassifisert som terrorist av Erdogan. Presidenten har begjært Gülen utlevert fra USA der han lever.
I så fall kom Erdogan til makten ved hjelp av en terrorist fordi de samarbeidet og sto bak omvandlingen av Tyrkia. Fra en stat der militæret hadde det avgjørende ord til noe som lignet veldig på vestlig demokrati. Resultatene kom i form av økt åpenhet, økonomisk vekst og håp om framtidig EU-medlemskap.
Eller var det Erdogan selv og regjeringen som hadde infiltrert noen i det militære til å tro at dette kom til å gå bra og derfor blåste liv og håp i militære opprørere? Det skulle i så fall forklare hvorfor regjeringen i løpet av et døgn kunne ha lister på titusentalls enkeltpersoner som måtte miste jobben og/eller bli arrestert for at de var en del av kuppforsøket.
Siden lørdagen har tusentalls personer i departement, 21 000 lærere og 2 700 dommere blitt av med sine jobb. Regjeringen må ha bra koll på sine innbyggere for allerede noen timer etter kuppforsøket hadde de tydeligvis bevis for at alle disse statsansatte støtter Gülen-bevegelsen.
De siste årene har Erdogan ledet en langsom, regjeringsstyrt kupp av Tyrkia. Pressefriheten er sterkt begrenset, sosiale medier og nettsteder er blitt stengt. President skal gå fra å ha en representativ rolle til å ha stor politisk makt. Folk blir rettsforfulgt for å fornærme presidenten.
Jeg har fulgt med på oppbyggingen, og nedmonteringen av et uavhengig rettsvesen i Tyrkia.
Et høyeste juridisk råd, etter modell fra mange europeiske land, skulle sikre domstolenes uavhengighet. De fikk ansvar for blant annet å oppnevne dommere og håndtere disiplinære reaksjoner mot dommere som ble anklaget for å ha gjort alvorlige feil. Medlemmene i dette meget innflytelsesrike råd ble valgt av sine kollegaer i åpne valg. Disse endringene var sentrale i utviklingen av en demokratisk rettsstat. Det fungerte veldig godt, helt fram til årsskiftet 2013/2014.
Da ble en rekke selebriteter, blant annet lederen av en statlig bank og sønner til tre ministre mistenkte for korrupsjon. Istedenfor å late politiet etterforske saken og la saken gå sin normale gang i rettsvesenet så sparket regjeringen politisjefen. De brøt med de spilleregler som var satt opp for å håndtere denne type ting og sa at det var Gülens folk som sto bak.
Det startet en stor omvelting av domstoler og påtalemyndighet. Tusentalls personer mistet sine jobb eller ble degradert. Mange ble sendt til østlige deler av Tyrkia, langt vekk fra familier og maktsentra i Ankara og Istanbul.
Etter det mislykkete kuppforsøket i helgen har altså 10 000-tals personer mistet sine jobb og mange av dem er arrestert. De i rettsvesenet som har mistet sine jobb tror jeg ikke har gjort noe annet enn sin jobb og stå opp for uavhengige domstoler.
Nå skal den tyrkiske regjeringen kun ha lojale dommere, og sannsynligvis slike som ikke kommer på tanken å anklage noen i Erdogans nærhet for lovbrudd.
Den danske og norske dommerforeningen har reagert på hendelsen. I en felles uttalelse anmoder de at de nordiske regjeringene legger press på Tyrkia mot de avskjedigelser som framstår som illegitime.
Det er bra. De nordiske regjeringene bør reagere mye hardere på den udemokratiske utviklingen i Tyrkia og på at Erdogans langsomme avdemokratisering av Tyrkia nå har fått opp farten. Det skjer nå, og det er totalt uakseptabelt.
Norge har dessuten to personer på sentrale posisjoner, der Tyrkia er medlem. Thorbjørn Jagland er generalsekretær i Europarådet. Tirsdag kom en uttalelse fra Europarådet, i hovedsak mot at Tyrkia har aktualisert dødsstraff. Det er ikke nok.
Jens Stoltenberg er generalsekretær i NATO, der Tyrkia er et viktig medlem. For å være medlem av NATO må man være et demokrati. NATO burde, helst i full åpenhet, reagere mot hva som nå skjer i Tyrkia.
At Tyrkia har en viktig rolle i krigen mot IS og som stabilisator for en del flyktningestrømmer kan ikke gjøre at vi unnlater å reagere sterkt når menneskerettigheter og grunnleggende rettsstatsprinsipper brytes.
Iwar.arnstad@ntebb.no

Så inn i Norden feigt

Kronikk i Adresseavisen 21.7.2016

Sammenlignet med de fleste andre regioner i verden fremstår Norden som en drøm. Likevel gjør vi ikke nok for å dra nytte av det. Jeg tror vi er for feige, og ministrene virker uinteresserte.

De nordiske land havner i topp i undersøkelse etter undersøkelse. Det gjelder alt fra høyeste gjennomsnittlige levealder, likestilling, hvilke land i verden det er best å bo i og hvor folk har høyest tillit til hverandre – og til statsinstitusjoner.

Det er ganske spesielt at noen små land her oppe i nord klarer det. Vi har bedre enn de fleste klart en balanse mellom marked og offentlig virksomhet, mellom insitament for individet og fordeling av godene. Men vi virker ikke stolte over det. Kanskje ønsker vi heller å være høyt opp på FIFA-rankingen eller listen over land der maten er rimeligst?

Samtidig har vi et nordisk språkfellesskap og mye felles kultur. Jeg tror det gir store muligheter som vi ennå ikke har benyttet oss av.

Norden burde ha et tettere samarbeid på de fleste områder. Økonomisk, økologisk, forsvars- og utenrikspolitisk, kultur, flyktningepolitikk, kommunikasjoner og innenfor utdanning og forskning.
Jeg vet ikke om det var bedre før, men jeg er ganske sikker på at etterkrigstidens ledere var modigere på vegne av Norden. Ellers hadde de ikke fått til en unik nordisk passunion i 1954. Den ga et felles arbeidsmarked som vi gjennom årtier har hatt gjensidig nytte av. Allerede i 1946 ble SAS etablert for å løse et fremvoksende behov av flyruter. Forslag om forsvarspolitisk samarbeid og økonomisk union ble også lansert, selv om de av forskjellige grunner ikke ble realisert.

Behovene, og mulighetene, er minst like store i dag. Men den politiske interessen ser ut til å være minimal. Elisabeth Aspaker er den i nåværende regjering som har spesielt ansvar for nordisk samarbeid. Hun er plassert i Utenriksdepartementet UD med tittelen EØS- og EU-minister. Jeg tror ikke hun er verre enn forgjengerne, men likevel.

På UDs nettsted er 15 tema profilert. Norden er ikke blant dem. Når de nordiske samarbeidsministrene møttes nå i juli var ikke Aspaker til stede. Blant nyhetene på UDs nettsted var der side opp og ned med alt godt man foretok seg, eller var bekymret for. Først på 93. plass er en artikkel som berørte et nordisk land eller nordisk samarbeid. Der kunne vi lese at Elisabeth Aspaker har stor tro på Norden. Jeg er usikker.

Hun sier seg glad for alle som snakker varmt om Norden og for at de nordiske statsministrene ble invitert til Obama. Men hun mener ingenting mer enn at samarbeidet er bra. Hun sier ikke noe om at regjeringen har tenkt å gjøre noe. Jeg finner ingen initiativ, ingen kraft og ingen vilje til å gjøre Norden til noe mer.

Hotelleier Petter Stordalen kom senest i juni med et utspill om å slå sammen nordiske land, som fikk stor internasjonal omtale. Norden med over 25 millioner innbyggere er et viktig marked som gir store muligheter. Vi har en vei å gå, men heldigvis har vi veivisere.

Foreningen Norden har pekt ut en rekke viktige skritt for et mer grenseløst Norden. For eksempel:
• Et felles nordisk system for personnummer.
• At Norden utgjør ett opphavsrettsområde for vitenskapelige, litterære og kunstneriske verk.
• At de nordiske land slår sammen sine utenriksstasjoner og har fellesnordiske representasjoner.
Vi burde også ha et tettere forsvarspolitisk samarbeid i Norden. Det er sløseri med penger og trygghet å ikke ha det. For noen år siden laget Thorvald Stoltenberg en rapport med 13 forslag til nordisk sikkerhets- og utenrikspolitisk samarbeid. De bør følges opp i praksis.

På utdanningsområdet kunne vi etablere en fellesnordisk opptaksportal til universitet og høyskoler. Og hvorfor var ikke Mittuniversitetet, med base i blant annet Östersund, innenfor radaren når universitet og høyskoler i Trøndelag ble omstrukturert?

Togstrekningen Trondheim-Værnes-Åre-Östersund-Sundsvall har stort potensiale.
Vi burde også bedre ta vare på vårt språkfellesskap. Når det vises filmer i skolen så kan det gjøres på annet nordisk språk med teksting.

På NRKs barne-TV dubbes nå en rekke nordiske program. Jeg tror norske barn har godt av å høre Farbror Melker og Tzatziki på svensk og at de svenske får høre Doktor Proktor og Teskjekjerringa på norsk. Det er en styrke at vi tidlig blir kjent med og forstår andre nordiske språk.
Og nok er det litt kjedelig at navnet på de som var mulige amerikanske presidentkandidater er bedre kjent enn de nordiske statsministrene?

Vi behøver mer av nordisk kulturfellesskap. Roskilde-festivalen, Storsjöyran og Olavsfestdagene er viktige for dette. Det er også St. Olavsloppet, Storsjöcupen og andre grenseløse møter.
Neste år skal Norge ta over formannskapet i det nordiske samarbeidet. Kommer det da til å skje noe som helst? Jeg håper det. Det er viktigere enn noen gang.

Iwar Arnstad
Svensk trønder
Iwar.arnstad@ntebb.no

Fjas, fjas, fjas – over hele linja

Er det bare meg, eller er det ikke blitt vel mye fjas nå? Liksom-nyheter, liksom-meninger og liksom-løsninger.

Jeg tenker for eksempel på alle de kåringer som det er gått inflasjon i. Det finnes ingen grenser for hva man kan kåre. Årets jakthund, årets russesang, årets lastebil, årets julegave, årets nordiske kulturtidskrift, årets fugl, årets Subseaselskap etc. etc.

Det er også blitt en syke å kåre årets personer. Siden Time Magazine i 1927 utså Charles Lindberg til «Man of the year» har mange sl
uttet seg til øvelsen. Årets leverandør, årets trønder, årets bryllupsfotograf, årets korleder osv. inn i det uendelige.

Det finnes kåringer for alt. Felles er at noen synes de trenger litt mer oppmerksomhet og da bestemmer de seg for å ha en kåring. Både media og hvermansen biter på agnet og gir latterlig stor oppmerksomhet så fort noen er blitt årets ditten eller datten.

Hvis du ønsker oppmerksomhet så trenger du ikke å gjøre stort mer enn å innstifte en pris. Problemet er at det tar oppmerksomheten fra viktige hendelser.

Slik jeg ser det er det meningsløst at vi skal ha større tiltro til hva en eller annen, jury er kommet fram til enn hva vi selv opplever. Og da snakker vi selvsagt ikke om vitenskap eller faktiske ting, men de områder der synsingen rår».

Vi har drøss av konkurranser i ting det ikke burde være mulig å konkurrere i. Det er vel umulig å si at den matretten er bedre enn den, eller at den musikken er bedre enn den andre? Det er nettopp spørsmål om smak og behag.

Vi kan vel selv bestemme hvilken mat eller film eller kollega vi synes er best? De restauranter som noen syntes kunne få en stjerne i Michelin-guiden ble vel ikke et fnugg bedre av det, muligens kunne de legge på prisen med femti prosent.

Jeg er avhengig av Adresseavisen hver dag, men synes ikke avisen ble noe bedre av å få en utnevning som årets avis. Idrett synes jeg skal utøves på idrettsbanen og ikke av juryer i kåringer. Det er bedre å legge energi på breddeidrett enn å ha en idrettsgalla som skal kåre hvem som har vært best i ulike idretter som ikke går å sammenligne.

Generelt legger vi alt for mye vekt på hva andre mener. Det kan være okay at ting blir vurdert og at vi kan få kvalifiserte betraktninger på ting. Men det går for langt når folk ikke vet om konserten de selv har vært på var bra før de har lest anmeldelsen. Eller når noen svarer på spørsmålet om boken er bra, med at den vant Brageprisen.

Kritikk er viktig som veileder og for å få andre synspunkter, men terningkast er ganske avslørende. Terningkast er tilfeldighetenes spill. Å sette objektive tallkarakter på skolelevers innsats er vanskelig, å gjøre det på kunst, valgdebattanter eller utøvere på tvers av idretter er umulig.
På flotte restauranter, med sommelierer av Guds nåde, finnes gjester som ikke kan svare på hvordan vinen smaker før de har sjekket Vivino eller noen annen app. Hva mener alle andre? Selv har jeg alltid hatt mine beste vinopplevelser i hyggelige selskap. Smaken av mat, inntrykket fra en film eller opplevd kvalitet på musikk, tror jeg alltid påvirkes av humøret til den enkelt.

Er vi så redde for å mene noe selv så at vi outsourcer det til andre? Fjas, spør du meg.

Det går an å ta tak i ting på så ulike vis. Når antallet flyktninger i verden når all-time-high så er det naturlig å ville bidra. Det gjør også ringenes herrer, den internasjonale olympiske komiteen(IOC). For å bidra har de i sin visdom bestemt at de skal opprette et flyktningelandslag til sommerens olympiske leker i Rio de Janeiro.

«Gjennom å velkomne flyktningelaget ønsker vi å sende en melding om håp til alle verdens flyktninger. Dette laget kommer å bli behandlet som alle andre olympiske lag og få de samme privilegiene», sa ifølge NTB Thomas Bach, president i IOC.

Så mange som ti utøvere kan bli med i flyktningelaget. Disse ti skal dras inn på de samme luksushotellene som de andre utøverne, trolig kun en hotellklasse under IOC-toppene.
Jeg har litt vanskelig for å se hvilket håp det skal gi de som prøver å finne smutthull inn i den europeiske festningen. Eller at millioner av sentralafrikanere på flukt i eget land tør å vende tilbake til sine hjem etter IOCs brilliante påfunn. Kommer tredje generasjons flyktninger i Libanon plutselig å se mer positivt på livet fordi ti personer, fra et annet sted, i noen uker skal få bo på hotell?

Det er jo fint at de olympiske herrene tenker på flyktningene, men dette blir jo bare fjas. De kunne isteden redusere litt på standarden på OL-arenaene, sine egne opphold eller å ta et verdensomspennende initiativ for å bruke idrettens, og frivillighetens, kraft til å gjøre livet litt enklere for verdens flyktninger. Selvsagt er det bedre å gjøre noe enn intet, men i så fall kunne de vel ha gjort noe for at disse ti, av verdens over 60 millioner flyktninger, fikk et permanent sted å bo.

Det viktige er ikke å gjøre noe med virkelige problemer, men å late som man gjør noe.
Fjas, spør du meg.
Illustrasjon Kjetil Strand

Bruk den pengemakten du har

Her kan du lese min signert i Adresseavisen: Bruk den pengemakten du har

I rettsikkerhetens tjeneste

Ja så var det denne kronikken som hyller meddommere. Fra Adresseavisen 3. mars

I rettsikkerhetens tjeneste
Tenk deg at du hadde gjort noe riktig galt, eller at politiet i hvert fall mente at du hadde gjort det. Skal da andre helt ukjente mennesker kunne sette seg til doms over det?
Ja, heldigvis. I ordets egentlige betydning, sette seg til doms. Ikke over menneskene, men over handlingene. Ikke for å fordømme, men for å bestemme om du har skyld eller ikke. Det må andre til for å bestemme om du har begått noe straffbart og hvilken straff du i så fall skal ha. Den oppgaven har alle våre lekdommere.
De fleste er kanskje ikke kjent med at det er valgår i Norge i år? Ca. 50 000 personer skal velges til å representere deg i en viktig maktutøvelse som påvirker mange menneskers skjebne. Det er fire ganger så mange som vi har kommunestyrerepresentanter.
Norge har i særklasse størst andel lekdommere i Europa. Danmark har ca. 16 000, Sverige ca. 8300 og
Finland ca. 2200, selv om de landene har større befolkning enn Norge. I flere land som Nederland og Litauen finnes ikke lekdommere i det hele tatt.
Noen som kaller seg soldater av en eller annen utdød gudelære tror kanskje at det behøves mange meddommere fordi kriminaliteten er så høy. De tar i så fall grundig feil. Ifølge Statistisk sentralbyrå er kriminaliteten nå lavere enn den har vært noen gang de siste 20 årene.
At vi har så mange lekdommere gjør at mange har kunnskap om, og innsyn i, hvordan rettssaker foregår. Jeg tror det er en av flere årsaker til at norske domstoler har skyhøy tillit hos befolkningen.
De fleste som er misfornøyde med dommeres avgjørelser her til lands tenker på fotball- eller håndballdommere. Hvis disse klagerne hadde fått prøvd seg i dommerrollen til Svein Oddvar Moen eller de andre som er kampledere hadde de nok hatt større tillit også til dem. Heldigvis har de som dømmer i domstolene litt mer tid på seg i sine avgjørelser enn hva en fotballdommer har.
For det er viktige avgjørelser når meddommere i straffesaker skal ta stilling til om tiltalte er skyldig eller ikke. Og ikke bare det. De skal også være med og bestemme hvilken straff den eventuelt skyldige skal ha. Når skyldspørsmål skal avgjøres er det alltid lekdommere i majoritet. Rettsavgjørelsen beror på hva flertallet av dommerne mener, være seg det er de profesjonelle juridiske dommerne eller lekdommerne som skal representere folkets skjønn.


I Norge har vi lang tradisjon med lekdommere. Den går egentlig helt tilbake til vikingetiden når det ble holdt ting på Frosta og andre plasser i landet. Også da var det folk uten spesiell utdanning eller erfaring som tok avgjørelsene.
Selvfølgelig har det vært store endringer gjennom årene. En slik endring vil komme innen kort tid når juryordningen ser ut til å bli historie. En majoritet på Stortinget ønsker å erstatte denne med en form av meddomsrett. Det er altså ingen fare for at vanlige folks innflytelse i straffesaker forsvinner. Alle er enige om at de fortsatt skal være i majoritet, men stadig flere har ment at meddomsrett med begrunnede avgjørelser er bedre enn dagens jury som kun svarer ja eller nei på spørsmålet om noen er skyldig. Uansett er det kun ca. en prosent av de straffesaker som kommer til domstolene som til slutt avgjøres gjennom jury.
Har du lyst til å ta samfunnsansvar og bidra til rettsstaten og demokratiet på en lærerik måte? Da er det nå du skal ta sjansen. Før 1. juli år skal alle by- og kommunestyrer og fylkesting velge meddommere og lagrettemedlemmer for den kommende fireårsperioden.
De fleste andre mellom 20 og 70 år har sjansen til å bli valgt om rullebladet tillater det.
Men ikke gjør det for å bli rik. Det er ussel betaling. Hvis du har heltidsjobb så får du erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, ellers får du 250 kroner eller ingenting. Godtgjørelsen har ikke blitt hevet på snart 30 år. Samtidig har lønningene i samfunnet generelt, men også innenfor rettsvesenet, steget vesentlig. Personlig synes jeg det er skammelig dårlig betalt. Hvis ingen tar fatt i det vil jeg oppfordre meddommere til å organisere seg, slik man har gjort i Sverige.
Likevel, det er jo noe edelt over dette. Meddommere skal, i lag med de juridiske dommerne, prøve å finne ut hva som rett eller feil. De skal prøve å forstå hva som er sant eller falskt.
Jeg synes at de som gjør denne tjeneste for vår alles rettssikkerhet ikke bare fortjener respekt, men også noen kroner.

Gi oss nordisk passfrihet tilbake

Dagens  kronikk i Adresseavisen.
Gi oss nordisk passfrihet tilbake