På tide at spekulantene også får betale

Når bankene går bra går det utbytte til eierne. Men når finanskrisen kom var staten nødt til å garantere for dem. Er det på tide å betale tilbake for den subsidieringen og andre kostnader?

Det er mange gode grunner til at statene gikk inn og garanterte for bankenes virksomhet i forbindelse med finanskrisen. Hvis sparene er redt for å miste sine penger blir fullstendig kaotisk - grunnlaget for lån til næringsliv og boliger forsvinner.

De fleste land håndterte krisen fornuftig - etter hva jeg forstår. Men det er blitt brukt vanvittige beløp for å bøte på finanskrisens effekter. Det får alle andre satsinger, på bistand, på næringslivsutvikling og innovasjon, på miljø- og energiteknologi til å bli småpenger. Mer om beløpene her under for de som liker tall.

Er det ikke rett og rimlig at spekulasjon nå betaler tilbake? Er det ikke bedre å skattlegge spekulasjon enn arbeide? Det mener mange, inklusive meg. Ingen kan påstå at det blir enkelt. En skatt på valutatransaksjoner vil bare slå på spekulasjon - ikke på varehandel og turisme. De utgjør bare promille av all valutahandel.

EU ber Det internasjonale pengefondet (IMF) utrede muligheten for å innføre en global skatt på finanstrans-aksjoner såkalt Tobin-skatt for å begrense muligheten for en ny finanskrise.

Les om økonomen Tobin her.

Premierminister Gordon Brown er en av de som nå ivrer for en slik skatt som mest Attac har vært opptatt av.

Massor av tall for deg som liker det.

5410 milliarder kroner bare i USA
Den endelige versjonen av krisepakken er på 798 milliarder dollar, og innebærer skattelette, samt andre tiltak som skal redde den skakkjørte økonomien. Det utgjør 5410 milliarder norske kroner i dagens kurs.

Tiltakspakker i Norge
Den 7. oktober 2008 la regjeringen frem sitt budsjettforslaget for 2009. Dette var et ekspansivt budsjett med en økning i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på om lag 14 milliarder kroner fra 2008 til 2009.[1]
Den 24. oktober 2008 vedtok Stortinget, basert på forslag fra regjeringen, en tiltakspakke der bankene fikk anledning til å bytte obligasjoner med fortrinnsrett (OMF) - i realiteten obligasjoner basert på boliglån med maksimalt 60 prosent lån - mot statsobligasjoner. Ordningen hadde en ramme på 350 milliarder kroner og skulle sikre kredittilførsel til bankene.
Den 23. november 2008 foreslo regjeringen å utvide den alminnelige garantiordningen i Garanti-instituttet for eksportkreditt (GIEK) med inntil 50 milliarder, til 110 milliarder kroner. Hensikten var å sikre eksportbedrifter kontrakter og øke investeringene i Norge.
Den 26. januar 2009 foreslo regjeringen nye finanspolitiske tiltak for 20 milliarder kroner. Av dette var nesten 17 milliarder kroner nye tiltak på budsjettets utgiftsside og drøyt 3 milliarder kroner målrettede skatteletter for næringslivet. Mange av utgiftstiltakene var rettet mot å øke vedlikeholdsarbeidet i offentlige bygg.
Den 8. februar 2009 foreslo regjeringen å etablere to nye fond med en samlet kapital på 100 milliarder kroner - Statens finansfond og Statens obligasjonsfond. Finansfondet skulle støtte kapitalstrukturen i bankene, mens obligasjonsfondet skulle støtte markedet for selskapsobligasjoner.

Den 15. mai 2009 presenterte regjeringen det reviderte nasjonalbudsjettet. For å dempe oppgangen i ledigheten økte bruken av oljepenger i økonomien med ytterligere 9,5 milliarder kroner, i forhold til tiltakspakken fra januar