Vi behøver melkebønder

Jeg har aldri blogget om landbruk tidligere, men en gang må være den første. Grunnen er en bekymring for en utvikling jeg ikke liker. SSB forteller at antallet melkeprodusenter har gått ned med syv prosent på bare et år. Det er drastisk. I dag viser landbruksdirektør Kirsten I. Værdal til en ny undersøkelse om krisen hos melkebønder. Trønder-Avisa skriver om saken.

Problemene står i kø:
- Store investeringsbehov men ingen økonomisk evne til investeringer.
- Timelønnen er på 80 kroner
- Antall melkebruk har siden 1970 gått fra 6 000 til 1 000.

Den nedgangen i antall bruk har sikkert vært nødvendig. Men nå begynner en å nærme seg smertegrensen.

En tid trodde man at løsningen var samdrift der flere bønder gikk i lag for å få større enheter og samtidig litt regulert arbeidstid. Det har ikke slått vel ut.

Kvar står en igjen med det vi kan kalle livstilsbønder. Mennesker som har bestemt seg for å leve av jordbruket, men som ikke teller timer. Folk som går opp tidlig på morgenen uansett om det er hverdag eller søndag. Mennesker som vet at selv om de er på fest til tre på natten så skal de opp klokka seks eller syv for å melke.

Det er flott, men det blir færre av dem. Jeg har kamrater som lever slik og som trives godt med det. Bra. Men jeg tror det blir vanskeligere å rekruttere nye bønder til en slik livsstil. Tar jeg feil? Jeg håper det.

For vi behøver melkebøndene. Vi behøver deres produkter. Næringsmiddel er ikke det som egner seg best for lange transporter og frihandel over grensene. Kvantitene er store og utslippene fra transporten blir deretter.

Vi behøver disse melkebøndene for å ta vare på kulturlandskapet. Det pene Skatval, Inderøy eller Byneset blir ikke det samme uten det grønne landskapet som er et resultat av blant annet melkebøndene.

Mange områder av landet behøver rett og slett heltidsbønder for å kunne være befolket. For at det skal finnes grunnlag for skole, butikk og idrettslag.

Er vi beredt på å betale for det? Jeg mener at maten må få koste mer. I dag bruker vi kun 11 prosent av vårt budsjett på mat. SSB skriver at:

Norske husholdninger bruker en stadig mindre del av budsjettet på mat. En gjennomsnittshusholdning bruker i dag bare 11 prosent av budsjettet til mat, sammenliknet med 40 prosent i 1958. Samtidig spiser og drikker vi mer på restaurant i dag enn i 1958. Bolig og transport utgjorde henholdsvis om lag 14 og 7 prosent av budsjettet vårt i 1958. Til sammenligning bruker vi i dag rundt 31 og 17 prosent av budsjettet til bolig og transport.

Det gjelder ikke bare at vi må tåle høyere matpriser - ikke minst på melkprodukter. Vi må sannsynligvis også være beredt til å betale mer over skattseddelen. Jeg mener i hvert fall at det er verdt det.

Du savner ikke kua før båset er tomt, heter det. Snart er det tomt.