Hurra for at noen vil være leder

Jeg er rådgiver og det er utrolig avslappende. Å få gi råd, men slippe å ta alt ansvar. I ca. ti år var jeg leder på ulike nivåer og det var lærerikt. Men for egen del synes jeg det er utrolig godt å ikke være det nå. Bra at det er så mange andre som har viljen.

For noen er trykket værre enn for andre. Jeg begriper for eksempel ikke at noen i det hele tatt har lyst til å bli statsråd. Kanskje er jeg feig, men hvorfor vil de utsette seg for det kjøret? Trykk fra media, forventninger fra eget parti, dårlige meningsmålinger som stikker som kniver i magen, dårlig samvittighet på hjemmebane, glapp i kontakten med venner og utrolig mye ansvar både for det en selv gjør og sier og det andre i departementet foretar seg.

Det kan høres ut som en straff, men likevel står mange i kø for å havne der. Jeg kjenner flere som er eller har vært statsråder og det er jo stort sett hyggelige mennesker. Likevel har de frivilligt valgt det. Merklige saker.

Nå er justisminister Knut Storberget blitt sykmeldt. Han er ikke min favorittstatsråd, men det er lite hyggelig når de klapper sammen etter press. Heldigvis får han støtte fra norsk politiks mest ydmyke person, Lars Sponheim. Just kidding:-) Selvfølgelig må Sponheim si at kjøret er selvforskylt.

I Aftenpostens A-magasinet, ikke på nett, har de i dag en god artikkel om "heksejakt på jobben". Den handler om anonyme arbeidsmiljøundersøkelser og hvordan de blir brukt for å ta knekken på ledere som noen ansatt har noe imot. De kan selvsagt avdekke vesentlige ting. Men de kan også brukes til "sladder og brønnpissing satt i system" som psykolog Jan Atle Andersen sier til A-magasinet. Det er naturligvis ikke regeln, men slike undersøkelser kan ytterligere bidra til at lederlivet ikke er noe man bør utsette seg for.

Som regel går ting greit. De fleste er ikke ledere på statsrådsnivå. Alt er skalert ned. Men selv synes jeg, i hvert fall nå, at livet er mye bedre når en kan egne seg åt oppgaver isteden for en himla massa ansvar og / eller personalledelse.

Jeg er dypt takknemlig for at noen vil ta på seg lederoppgaver.

Jeg tror det er noen ambisjonsgen som mangler - eller er det bare latskap. Min egen relativt blygsamme ledererfaring kommer fra:

Leder for Centerns Ungdomsførbund 1987-1990 (Ca. 30 000 medlemmer)

3,5 år som Chefredaktör og Verkställande direktör i det lille avisselskapet Västerbygden 1991-1995

Informasjonssjef, og i perioder assisterende og fungerende generalsekretær i Senterpartiet 1995-1997

1997-2002 arbeidet jeg i Sør-Trøndelag fylkeskommune, på slutten som informasjonssjef.

2005-2008 var jeg leder for Idrettslaget Fram.

Siden 2006 er jeg styreleder for Gjensidige Stjørdal Brannkasse.