Råd til velgere og valgte

Nå som valgkampen er i full gang er det høy tid for noen velmente råd til de to viktige aktørene; velgerne og de som ønsker å bli valgte.

Til begge gjelder. Ta ballen, ikke personen. Det er fint om du som listekandidat ikke bruker nedsettende ord om dine motstandere. Men det gjelder også for oss andre – vi som skal velge. Man trenger ikke å være en dust, sinnssvak eller uvitende fordi man mener at det behøves eller ikke behøves eiendomsskatt, ny idrettshall, eller fordi din svigermor ikke fikk den omsorg hun fortjente på kommunens sykehjem.

Ikke klikk liker eller del innlegg med personangrep. Og vi bør nok litt mindre feige (inklusive meg selv) og litt mer frimodige med å ta til motbør mot de som kommer med usaklige personangrep. Vi kan skrive «Bra innlegg, men dropp personangrep»

For å ta et aktuelt eksempel. I lørdags hadde Håkon Bleken en fantastisk kronikk, «Sommerens forlis». Den tok ikke bare for seg forliset til sommeren, men også at alderdommen er et langt forlis. Hovedbudskapet var likevel byens forlis. Hvordan Trondheim i lang tid ikke har vært god på byutvikling og derved blant annet stengt inne fantastiske lystgårder. Selvsagt var Trondheim Spektrum på ny ett tema. Bleken hadde en masse gode poenger og det var en fryd å lese den. Men jeg mener den hadde vært enda bedre hvis han hadde holdt seg til saken og ikke hadde skrivet «hvor forferdelige politikere vi har» eller ønske ordfører Ottervik lykke til med at det ennå finnes store deler igjen av byen å ødelegge.

Til dere folkevalgte vill jeg samtidig si: Ikke ta så ille opp hvis dere får kritikk, uansett om de kommer i media eller direkte fra folk. For demokratiet er det nødvendig med kritikk mot de som har makt og innflytelse. Det må settes spørsmål ved om det som gjøres er riktig – ellers kommer vi ikke videre. Kritisk gransking fra medienes side kan bli oppfattet som urettferdig, men de må være der. Det bidrar til bedre skole, eldreomsorg og byutvikling.

Internasjonalt har vi ekstremt høy etisk standard blant våre folkevalgte. Likevel hører vi, både lokalt og på Stortinget, om helt ubegripelig tull og juks med for eksempel reiseregninger. I Trondheim er vi kjent med at folkevalgte og tillitsvalgte på en uetisk måte har blandet politiske oppdrag med næringsvirksomhet. Jeg tror ikke det finnes det etiske regelverk i verden som klarer å stoppe egoistiske og dumme handlinger. En klassisk og praktisk øvelse er isteden å spørre seg: Er jeg bekvem med at dette havner på forsiden av Adresseavisen eller lokalavisen? Den øvelsen bør folkevalgte spørre seg i vurderingen av hva som er rett og galt.

Til dere kandidater vil jeg også si; snakk som vanlig. Vi forstår at valgkamp er spennende og betyr mye. Men for eksempel under Arendalsuken tror jeg tempoet i språket til de fleste økte med 30 prosent. Korte replikkvekslinger gjør at det er mye man vil ha sagt på kort tid. Men vi som lytter får ikke med oss mer for det. Snakk som vanlig når du er i debatt, på radio/TV eller leser inn ditt budskap på sosiale medier.

Til dere velgere vil jeg si: Hvis du er for demokrati – stem. Synes du ikke det finnes noe parti eller kandidat som passer deg så stem uansett – på noen andre enn de du minst ønsker skal ha innflytelse. Ikke bare klag på at de andre er som «håpløse». Klag heller ikke på at de som stiller som kandidater ikke er gode nok for deg eller kommunen. Hvis du mener det så er det ikke deres feil. Da er det vi andre som ikke stiller som det skal klages på.

Og hvis du har stor problemer med dette - og fortsatt mener at demokrati er bedre enn diktatur – da må du faktisk stille til valg selv. Eller kan du bare ha det så godt i din klagende selvgodhet.

Var isteden takknemlig for at noen stiller til valg. De fleste folkevalgte bruker ganske mye av fritiden til møter og lesing. Likevel har de ofte dårlig samvittighet for at de ikke får lest på mer, eller møtt flere folk for å få klarlagt de saker de skal ta stilling til. Applaus til dere som stiller opp som kandidater. Vi hadde ikke klart å ha noen demokrati uten dere.

Fra Adresseavisen 19.8.2019

Norske tilstander – i Sverige

I starten av uken fikk Sverige en ny regjering. At det tok så lang tid skyldes at partiene skal gjøre seg kjent i et politisk landskap som minner om det norske. Det er blitt norske tilstander i svensk politikk.

Men først til spillteori - et stadig mer aktuelt begrep innenfor flere vitenskaper. Det handler om hvordan parter med motstridige interessen skal agere for å vinne fram når utfallet ikke er gitt.

Innenfor statsvitenskapen ser vi akkurat nå politikere som ikke har klart dette spillet. I Norge gjelder det Knut Arild Hareide som tok et initiativ og tapte både veivalg og posisjonen som partileder. Brexit-saken, der hele Storbritannia nå sliter, er et resultat av at David Camerons satset på å begrave en evig EU-krangel hos de konservative med en folkeavstemning. Hans trekk ble til et gedigent selvmål. Så har vi Sverige der firpartialliansens statsministerkandidat, Ulf Kristersson fra Moderaterna, ikke satset all verden, men likevel spilt sine kort så dårlig at han både mistet regjeringsmakten og de fleste av sine allierte.

På fredagen, 131 dager etter valget, fikk Riksdagens talmann endelig majoritet for et forslag til statsminister. Den erfarne forhandleren Stefan Löfven fra Socialdemokraterna blir sittende som statsminister. Med seg i regjeringen får han Miljöpartiet. En omfattende avtale med Centerpartiet og Liberalerna (tilsvarende Venstre i Norge) skal ligge til grunn for politikken til Lövfens regjering.

To partier, Centerpartiet og Liberalerna støtter altså den regjering de ønsket å skifte ut føre valget. Hvordan kunne det bli slik? Svaret heter i stor grad Sverigedemokraterna. Dette partiet, lengst til høyre i nordisk politikk, fikk 17,5 prosent av stemmene i riksdagsvalget. Det var nok til at ingen av de opprinnelige to regjeringsalternativene kunne få egen majoritet.

Det minner veldig om hva som skjedde med det politiske landskapet i Norge når en joker, Frp, våren 1986 havnet i vippeposisjon. Ingen av regjeringsalternativene hadde egen majoritet. Etter at Willoch stilte kabinettspørsmål gikk regjeringen av da Frp gikk sammen med Ap og SV. Ap tok over regjeringsmakten. Mot slutten av 1980-tallet valgte Senterpartiet Ap foran å behøve å gi innflytelse til Frp.

Nå er Sverige i samme situasjon. Centerpartiet har valgt samarbeid med Socialdemokraterna foran Sverigedemokraterna. Partiene søker å finne sin plass i et forandret politisk landskap.

Noen er veldig opptatt av blokk i politikken og tenker at det er naturstridig at partier har organisert samarbeid på tvers av disse. Men historien er full av eksempel på det motsatte. I Norge har Arbeiderpartiet og Senterpartiet samarbeidet de siste femten årene. Slik var det ikke tidligere. Med Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad har Venstre og KrF plutselig blitt regjeringspartnere med Frp, noe som var helt utelukket tidligere.

På samme måte har det svenske politiske landskapet forandret seg mange ganger. Når Centerpartiet og Liberalerna nå samarbeider med Socialdemokraterna i Sverige så er det i tråd med samarbeid i og utenfor regjering gjennom store deler av 1900-tallet. Ved store utfordringer og skifter i politikken har slikt samarbeid funnet sted gjennom store deler av 1900-tallet.

Så får vi se om de norske tilstandene i Sverige etter hvert utvikler seg til at Liberalerna og Centerpartiet også inngår regjeringssamarbeid med Socialdemokraterna?

Mindre kriminalitet, men flere i fengsel

Illustrasjon av Kjetil Strand

Når du har kommet deg inn fra novemberkulden, fylt opp tekoppen og satt deg bekvemt til rette er sjansen stor for at du roer deg med et drap eller to. Enda en gang skal Inspektør Lynley, Beck eller Harry Hole finne ut hvem som tok livet av en stakkars eller to. Er det ikke på tv så er det i en bok. Eller i noen av de stadig mer populære – og interessante - podkaster og teveserier om virkelige drap.

Jeg vet ikke om det er derfor de fleste jeg møter har vanskelig for å tro på at antall drap per innbygger aldri har vært lavere i Norge? Slik er det i hvert fall. De siste årene er det under 30 drap i året i Norge.
Den totale kriminaliteten totalt går også ned, år for år. Per person er forandringen meget stor. Det gjelder både for anmeldte lovbrudd og oppklarte.

Statistisk sentralbyrå (SSB) kom nylig med tall som viste at Politi og påtalemyndigheten avsluttet etterforskningen av 288 800 lovbrudd i 2017. Det høres mye ut, men er 9,6 prosent færre enn året før som også var rekordlavt.
For antall oppklarte lovbrudd og siktelser er nedgangene enda større. Dette beror ikke bare på at kriminaliteten har gått ned. Oppklaringsprosenten er gått ned og det er ikke bra. Lavest er den i Oslo med på 37 prosent. Men også Trøndelag politidistrikt ligger med 46 prosent under landsnivået. En trøst er at Trøndelag har den beste oppklaringsprosenten på seksuallovbrudd.

Blant de oppklarte lovbruddene var det 58 700 som endte med tiltale i domstolene. Dette er drøyt 9 900, eller 14 prosent, færre enn i 2016. Antallet ferdig etterforskede lovbrudd som ble sendt til domstolene for avgjørelser, var dermed langt færre i 2017 enn i noen av de siste 20 årene. De 56 700 lovbruddene som endte med forelegg er også betydelig færre enn i de foregående årene, og 13 prosent færre enn i 2016.

Når domstolene idømte straff fikk straks over halvparten fengsel. Resten fikk betinget fengsel, samfunnsstraff, bot ved dom eller noen form av særreaksjon. For eksempel noen form av behandling.

Likevel er det rekordmange i fengsel, ifølge de siste tallene fra SSB. Til sammen ble det på et år avtjent over en million dager i anstalt, ved soning med elektronisk kontroll, varetekt eller bøtesoning.

Med ubetinget fengsel menes som kjent at straffen må avtjenes. Det var i 2016 omtrent like mange ubetingede fengselsdommer som i 2006, men mengden idømt ubetinget fengsel har økt med 1 000 år i samme periode, til 5 500 år.
Det er altså færre som begår kriminalitet, like mange som blir sendt til fengsel, men hver dømt sitter lengre tid i fengsel. Hva beror det på?

Jo, mange straffer er blitt strengere. Stortinget har skjerpet straffenivået, særlig på voldtekt til samleie der det i 2010 ble innført en minstestraff på tre år, med en såkalt normalstraff på fire år.
Men straffene er også skjerpet ved overgrep mot barn, saker om vold og annen mishandling i nære relasjoner eller andre kroppsskader. Også ulovlig innreise til Norge etter utvisning har hatt en straffeskjerping med minst et års ubetinget fengsel.

En forklaring til at det er flere i fengsel enn noen gang er altså at straffene er skjerpet og minstenivåer innførte. Det betyr at domstolene har mindre mulighet til skjønn. Det har noen fordeler da straffen skal være lik for alle, men generelt er hver straffbar handling ganske unik.

Minstenivåene betyr at nyansene i den enkelte sak blir mindre viktige. Noen hevder at det også leder til at tiltalte noen ganger blir frifunnet fordi det i en sak kan oppfattes som helt urimelig å gi mange år i fengsel.
Fagdommere og meddommere vet at de ikke skal tenke slik. Først skal de ta stilling til om noen har begått en straffbar handling og først når det er påvist skal de vurdere straff. Det er likevel vanskelig å vite om noen ubevisst kan tenkes å frifinne noen fordi at en streng straff ville oppleves som urimelig.

Om fengsel fungerer er en debatt jeg ikke tar her. Men det er åpenbart en fordel at det finnes alternativ til fengsel som kan bidra til at lovbryter kan få en positiv utvikling. Det kan være samfunnsstraff, spesielle reaksjoner mot ungdommer eller narkotikaprogram med domstolskontroll.

Og hvis du vil ha et alternativ til krim så kan jeg anbefale podkasten Røverradion på NRK. Den lages av innsatte i fengsel og gir et interessant innblikk i livet og funderingene der.

Regjeringskriser på begge sider av Kjølen

Illustrasjon av Kjetil Strand

Både i Sverige og Norge er det uvisshet om hvem som skal være kompis med hvem i regjering. Vil du vite hvordan det kommer til å gå? Les videre.

Siden valget i 2017 har ikke lengre Erna Solberg noen samarbeidsavtale med KrF. At de nå ikke kan regne med deres støtte burde ikke komme overraskende på en minoritetsregjering.

Politisk er det ikke naturlig at sentrumspartier være seg ønsker å støtte en regjering med Frp, eller å være en del av den. Det mest overraskende var at to sentrumspartier valgte å inngå samarbeidsavtale med Frp. Og ikke minst at Venstre gikk inn i en slik regjering.

Begrunnelsen fra Hareide har dere hørt, men Kjell Magne Bondevik gir også sin støtte. Til NRK sa han:
«Jeg støtter Knut Arild Hareide. Det synes jeg han fortjener. Vi er et sentrumsparti som alltid har samarbeidet begge veier. Grunnen til at jeg nå støtter Hareide i et samarbeid med venstresiden, er at avstanden til FrPs standpunkt og holdninger er for stor. «Når det er stemning i partiet for at en skal inn i en regjering, må en søke andre alternativer. Da er det å søke mot Senterpartiet, som ligger KrF veldig nær, og Arbeiderpartiet en mulighet»

Det er likevel en krevende vei KrF har lagt ut på. Når uenigheten om strategi er så stor har partiet en vanskelig oppgave til helgens ekstraordinære landsmøte.

Det er så alvorlig at partiet kan bli delt. Men alle delegater vet at det ikke vil komme noe godt ut av det. Partiet balanserer allerede på fireprosentslinen.

Noen tenker at Krf vil bli utradert på at de skifter samarbeidsstrategi. Hareide er kommet til at de forsvinner hvis de fortsetter som nå. Og når Venstre i Solberg-regjering oftere ligger under enn over sperregrensen, så er heller ikke det noen oppskrift til umiddelbar suksess. Selv om de skulle velge å se bort fra sine verdier.
Hvordan løse den situasjon de er i?

Jeg tror på noen form av kompromiss som har til hensikt å holde partiet samlet. Det kan være et vedtak eller uttalelse i retning av:
1. KrF ønsker å gå inn i regjering og ta ansvar for å få en regjering med andre verdier.
2. KrFs primære ønske er å gå inn i en regjering med Erna Solberg som statsminister, men uten Frp.
3. Hvis dette ikke er mulig så ønsker KrF å innlede regjeringsforhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Der har landsmøtet en mulighet til å oppnå det mange til slutt kommer til å ønske – at partiet ikke skal splittes.
Om Knut Arild Hareides initiativ kan sies flere ting. Han vil ikke se sitt parti forsvinne ut av politikkens hukommelse, uten å prøve en annen vei. Han kan klare å sparke Frp ut av Norges regjering – et sted der de ikke burde være. Kred for det.

Men åpenbart er det også slik at det for et parti ikke er så lurt å velge regjering før man vet hva man kan oppnå. Det blir som å si ja til å selge huset til noen før man vet hvilket pris man får for det.

I Sverige er regjeringskrisen et faktum. Etter høstens valg er situasjonen fastlåst. På den ene siden er det en majoritet som ikke ønsker at den sittende sosialdemokratiske regjeringen Löfvén skal fortsette. På den andre siden har heller ikke alternativet med «Alliansen» noen majoritet. Det høyreekstreme Sverigedemokratene kommer ikke til å støtte en regjering som de ikke har forpliktende samarbeid med.

Dessverre er de svenske partiene alt for opptatt av blokkpolitikk, så de vil ikke bli noen bred regjering på politikkens midtbane. Jeg tror derfor på en dansk modell, der et eller to mindre parti blir akseptert som regjeringsdannere. Det kan for eksempel være Centerpartiet med eller uten Liberalene og med den relativt populære Annie Lööf som statsminister. Det kan også være så at både Sverigedemokraterna og Centerpartiet/Liberalerna aksepterer en minoritetsregjering med Moderaterna som eneste regjeringsparti.

Det er mine spådommer. Snart vet vi om de slår inn.

Forskjellene er et felles problem for fattige og rike

Illustrasjon av Kjetil Strand
Når spenningene i en nasjon har blitt for store har det enten kommet en revolusjon eller reformer. Hva skjer når spenningene ikke oppstår i en nasjon, men i en globalisert verden?

Åtte menn eier like mye som halvparten av jordens befolkning, ifølge den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam. Skillet mellom fattig og rik har aldri vært større enn i dag. Verdien verdens 3,6 milliarder fattigste eier tilsvarer de samlede rikdommen seks amerikanere, en spanjol og en mexicaner sitter på.

De åtte rikeste er Microsoft-grunnlegger Bill Gates, Facebook-gründer Mark Zuckerberg, Inditex-grunnlegger Amancio Ortega, investor Warren Buffett, Mexicos Carlos Slim, Oracles Larry Ellison, tidligere New York-ordfører Michael Bloomberg og Jeff Bezos, som startet Amazon.

På listen over de rikeste landene i verden topper Qatar, Macao og Luxembourg. Norge er også høyt oppe på en syvende plass med 597.948 kr i BNP per person. Det er nesten 100 ganger mer enn i Liberia, Burundi, Kongo og Den sentralafrikanske republikk.

Her er ikke plass for å diskutere hvorfor det er blitt slik. Men forskjellene er et felles problem for fattige og rike.
Når urettferdigheten i et land er stor blir det store spenninger. Når svaret ikke er blitt reformer for å jevne ut helt urimelige forskjeller har det oppstått revolusjoner. Som den franske, den russiske, den tyske novemberrevolusjonen eller den cubanske. Hva skjer når vi isteden lever i en globalisert verden? Der alle vet at mange andre er veldig rike? Og ønsker eller krever sin del av kaken.

I en globalisert verden er det vi nordmenn som er som Marie-Antoinette og de andre som trigget fram den franske revolusjonen. Globalt sett bader de fleste av oss i penger. I følge Credit Suisse, er 310.000 nordmenn blant den rikeste prosenten i verden. Alle vi andre i Norge ligger ikke så langt etter.

Når urettferdigheten og fattigdommen blir for stor er mange beredte til å forlate alt for å prøve lykken i en annen verdensdel. De tar sine siste eiendeler for å betale andre for å frakte dem på livsfarlige reiser gjennom ørkener og over hav. Store folkemasser vil ta del av velstanden, av medisiner, av trygghet. Av en fremtid og et håp.

De som kommer fra fattige områder, fra krig, terror og undertrykkelse, blir avvist av oss i Europa. Nå blir de også avvist i Tyrkia, Algerie og andre land EU har sluttet avtaler med. På kort sikt er det forståelig. Problemer oppstår ofte når mange flytter til annerledes kulturer. Det er enklere å ikke slippe dem inn. Så vi møter dem isteden med armeer og murer.

Vi vil trolig helst ikke dele med dem, og når vi gjør det i form av bistand har det ikke alltid vært treffsikkert. Men hva skjer hvis vi ikke gjør det? Selv om vi bare skal være egoistiske og tenke på oss selv så må vi være klar over at dette også er et problem for oss.

Verdens økonomiske forum (WEF) advarer om at den økende ulikheten kan føre til større ustabilitet. Det er nok dessverre en underdrivelse. Andre kan være beredte til å gjøre noe mindre hyggelig enn å søke lykken i andre land. Men når deres håp i tillegg blir stoppet ved grensene så vil det etterhvert koke. I en globalisert verden er revolusjon ikke noe svar. Hva gjenstår for de som er desperate og er beredt til å ta til våpen? Det er ikke utenkelig med terror mot migrasjonsstopp og ulikhet.

Ideen om å begå terror i religionens navn er latterlig. Hvis man mener at det finnes en Gud og et liv etter døden, der man får som fortjent, burde alle la Gud få gjøre jobben. Da er det jo ikke noe poeng å drepe urene, eller syndige som likevel vil få sin straff. Blasfemien ligger vel i at de selv skal leke Gud og dømme levende og døde. Men kan det vokse fram en ny politisk eller økonomisk terrorisme så føles det betydelig mer seriøst og skremmende.

Når lederne har vært kloke har det isteden blitt reformer for å utjevne forskjellene. De fleste av oss har nok ment at slike reformer har vært nødvendige og at de som har gjennomført dem har vært fornuftige. Verden, både fattige og rike, trenger globale reformer.

Når det brenner i Sverige

Det er en ting jeg ikke vil lese om i forbindelse med det svenske valget. Det er hvorfor Sverigedemokraterna går fram. Læll, det er nettopp det som presser seg fram.

Noen ganger havner man i rare politiske dilemmaer. Et er dette: 9. september er det valg og jeg skal stemme. Hvem vil jeg skal styre i Sveriges riksdag? På den ene siden er det viktigste for meg at Sverigedemokraterna (SD) får så liten innflytelse som mulig i svensk politikk. På den andre siden er det en holdning som kommer til å gagne dem. Det passer SD perfekt når valget blir en slags folkeavstemning for eller imot dem.

Hvis den politiske debatten isteden ville handle om de viktige spørsmålene vil det gå dårlig for dem. De fleste vet at SD ikke har noen gode svar på klimatrusselen eller hvordan folk skal kunne få seg en jobb og ha orden på økonomien. Høyreavisen Svenska Dagbladets økonomireporter har gått til bunns i SDs rotete og vanskelige budsjett. Hun skriver at forslagene på en rekke punkter ikke henger sammen. Sluttresultatet blir et hull på over 30 milliarder kroner.

SD har heller ingen svar på hvordan man skal unngå at Sverige blir et splittet land. Tvert imot er de her ofte en del av problemet. Deres polariserende retorikk blir enda mer ubehagelig da partiet historisk har klare koblinger til nazistiske bevegelser. Selv om svært få av de som kommer til å stemme på dem er nazister. De som vil lese hva ulike representanter for partiet har uttalt kan gå inn på sd-citat.nu

Ofte hører jeg nordmenn si at det ikke har vært lov til å diskutere flykting- og innvandringsspørsmål i Sverige. Det er feil. I tretti år har det vært et vanlig tema. Derimot hadde vi lenge ikke noe parti i Riksdagen som var tydelig på at de mente det er et onde å ta imot flyktninger.

Motstand mot asylsøkere og mistillit mot alt som ikke er svensk er en forklaring på at SD kommer til å bli valgnattens største vinner. En annen er at Sverige holder på å splittes. En god del står utenfor VIP-losjene, en godt betalt jobb og de blir ofte sett ned på av de som sitter nærmest kjøttgrytene.

John Olav Egeland formulerte det godt i Dagbladet 18.8.18, selv om han ikke nevnte Sverige:
«Det handler om å anerkjenne andre som verdige mennesker, som likemenn som har krav på alminnelig aktelse. Uansett om det er forskjeller i inntekt, formue, utdannelse eller sosial status. Denne type respekt - som er folkestyrets grunnmur - er på vikende front. De som rammes kjenner det på kroppen, og mange tar det ut i opprør mot elitene og i tilliten til de politiske institusjonene. Det er ingen tilfeldighet at sosialdemokratiet over alt i Europa er hardest rammet. Der oppleves sviket som størst.»

Hver valgkamp lever sitt eget liv og har ulike spørsmål som dominerer. De som får privilegiet å bestemme hvilke spørsmål valgkampen skal handle om har langt på vei vunnet valget. For SD er det mest perfekte når problem i innvandringsmiljøer blir diskutert. Denne sommeren fikk de hjelp av galninger som satte i gang med bilbranner og noen gang med gateskyting.

Men hele Sverige har ikke blitt galt. Denne varme sommeren med mange skogbranner ble alle minnet om det viktige klimaspørsmålet.

Det spørsmål de fleste synes er i særklasse viktigst er ifølge en fersk meningsmåling likevel helsepolitikken. Deretter kommer skole og utdanning. Så kommer innvandring, kriminalitet, lov og orden samt miljø. I helsespørsmål er det ikke så enkelt å se forskjeller på partiene så uansett hvor viktig det er tror jeg ikke det kommer til å avgjøre valget.

Generelt burde politisk debatt handle mindre om hvem som vil leke med hvem, om meningsmålinger og hva man misliker med ulike partier. Mer om ideer, saksspørsmål og lederskap. Beklager, jeg fikk ikke til det denne gangen.

Det meste er fortsatt bra i Sverige og demokrati er noe fint. Sammen blir ordene til et parti som dyrker splittelse og bygger opp om hat. Når Sverigedemokratene gjør et sterkt valg så skjemmes jeg.

Syv ønskede standardiseringer og en uønsket

Illustrasjon av Kjetil Strand

Hvis du har reist en del og tatt inn på hotell så har du sikkert opplevd dusjmysteriet. Det er på tide med en dusj, du klær deg av og hopper opp i et badekar og prøver å finne ut hvordan akkurat denne dusjen funker.

Det er ikke så alltid så enkelt. Badekarsdusjene, i hvert fall utenfor Norden, har som regel sine individuelle og helt egne konstruksjoner. En designer og en ingeniør har slått sine kloke hoder sammen og funnet ut en særegen måte for noe som burde vært ganske enkelt: Å få passe varmt vann fra oven.

Så da gjelder det å prøve seg fram. Vri litt her, trykke inn eller trekke i noe som skal styre hvor vannstrålen kommer. Det er stort sett umulig å vite om vannet kommer til å komme fra dusjhodet, takdusjen eller noe annet sted. Eller om det vil være et slags bakhold der strålen med overraskende kraft kommer fra bunnen for å skadeskyte dine edlere deler?

Det kan være smertefullt for du vet aldri om det kommer iskaldt vann eller om du vil bli skåldet.

Hotelldusj i badekar er bare et område som er overmodent for standardisering. Det finnes mange flere.

Betalingsterminaler for eksempel. Skal kortet settes inn ovenfra eller på siden? Eller skal vi legge det ovenpå og satse på at det skjer en magisk overføring av penger i luften?

Alle som har kaffebrygger har sikkert noen gang kjøpt feil type papirfilter som du likevel ikke kan kaste. De blir derfor liggende i skuffen og hånflirer.

For å ikke snakke om støvsugerpose-helvetet. Det finnes over 150 ulike typer og de fleste hjem har noen varianter liggende. Det er både fra den forrige støvsugeren og de gangene du kjøpte feil type. Den du trenger til din nåværende støvsuger er som regel den typen du ikke finner.

Skal vi snakke om batterier? Ja, det skal vi. Siden Alessandro Volta i år 1800 tok fram noe som kunne påminne om et batteri har det skjedd utrolig mye. Ikke minst lagringskapasiteten er forbedret. Er det derfor nødvendig å ha alle disse batteritypene i vanlige produkter som veggklokker, lommelykter, røykvarslere, fjernkontroller osv.? Er det AAA eller AAAA eller AAAAA som skal settes inn? Rette meg gjerne hvis jeg tar feil, men med den fantastiske utviklingen som har vært på batterier så kunne vi vel strengt tatt ha faset ut de ulike typene og brukt en eneste, mindre, type i alle våre enklere husholdningsutstyr?

Og hvis vi fortsetter innenfor batteriverden så begynner jeg å bli desperat lei av alle mobilladere som fyller skuffer og skap. I mobilens barndom aksepterte vi at hver mobilmodell skulle ha sin egen løsning for ladning. Så ble det heldigvis mer standardisering slik at en mobilladder faktisk kunne brukes også til neste modell. Halleluja!

I 2014 fulgte EU-parlamentet opp og bestemte en standard for mobilladere, en som allerede var i bruk på de fleste Android-telefoner. Strålende og det funket i noen år, men når jeg nå sist skiftet telefon så var det tydelig ikke standard lengre for nå passer ikke de eldre laderne. Lagret av ubrukbare ladere i skuffen vokste betydelig.

Det er ikke bare i hjemmene de er til besvær. Mengden med elektronisk avfall på grunn av manglende standardisering av mobilladere beregnes til 51 000 tonn i EU. Det er frustrerende og dyrt for oss individer, men utgjør også et miljøproblem.

Hva med toalettringer som ikke er universale fordi en eller annen designer synes det ikke blir morsomt å ha eksakt samme form på doskålen som andre. Kjedelig kanskje, men veldig praktisk når man desperat skal finne rett modell. Kunne vi samtidig bedt om en standard for holderne til malerruller? Ja, det gjør vi.

Kunne jeg også, av rent egoistiske grunner, be om å få vekk en standardisering? Takk, da vil jeg be om at beregnet benavstand per passasjerer på buss eller fly blir noe mer variert. Kanskje justerbart som i en bil? Jeg svever 1,96 over havet og da blir det ofte brutalt trangt. Ikke sjelden starter jeg flyturen med å ta ut flyselskapets magasin i lommen foran for å frigjør en halv centimeter for mine knær. Knærne går likevel ofte inn en bit i setet foran og gir passasjerene foran en ubehagelig reise.

Det var all klaging for i dag. Vi har behov for mer standardisering for å gjøre livet enklere samt redusere kostnader og miljøavfall.