Lykkefabrikken på Lade

Illustrasjon: Kjetil Strand

På Lade er det helt nylig startet opp en fabrikk som produserer lykke. Og ikke nok med det, den gir også helse, fellesskap og energi.

Rundt om i Trøndelag, Norge og verden finnes tusentalls slike lykkefabrikker. De produserer vel også en del frustrasjon og noen skader. Men læll. Min nye lykkefabrikk er den splitter nye hallen for tennis, bordtennis og taekwandoe på Lade. Med den har Trondheim gått fra to til seks innendørsbaner for tennis. Jeg føler meg salig over muligheten til å få spille oftere, også på vinteren.

Og jeg er ikke alene. Det er så mange slike arenaer som jeg vet gir den samme gleden. Jeg ser det på den lokale fotballbanen og ballbingen, i hallen og skisporet. Hallen på Nidarø kommer også til å gi slik lykke, selv om den for andre vil være en evig forbannelse.

Nå er eliteserien i fotball i gang og til sommeren blir det fotball-VM. Skisesongen går mot slutten. Det blir bra, men som Adresseavisen tar opp i en serie finnes det så mange andre idretter som betyr mye for mange. Det er klatring og kickboxing, golf og turn, bowling og bryting, ishockey og innebandy og så videre inn i de 54 særforbund som er medlemmer av Norges idrettsforbund. I tillegg kommer alla sporter som ikke er med der.

For å være lek står idrett veldig sentralt i manges liv. Ta alle foreldre som skal koordinere idrettsaktiviteter de fleste dager i uken. Det er hverdagenes puslespill å komme seg med barna til idrettsaktiviteter fra jobb, via skolefritidsordninger, middager og lekser. Slitsomt? Ja. Verdt det? Ja, for de aller fleste.

De største kulturopplevelsene får de som selv utfører dem. Vi som går på konserter, utstillinger og teater får noen gode timer og iblant er det fantastisk, men mest kultur får de som selv skaper, deltar i kor, band eller et av alle lokale spel.

På samme måte er de største idrettsøyeblikkene de man selv får være med på. Selv om det er i en simpel bedriftsserie eller blant kompiser. Like store kan idrettsopplevelser være når barn, nevøer eller barnebarn spiller. Det er aldri så mye folk på de lokale fotballbanene som når syvåringene skal spille sine første kamper. Da er parkeringsplassene overfylte og køene ringler seg til både vaffelsalg og toaletter. Entusiasmen er stor. Noen ganger går denne lidenskapen fra å være hjertelig og åpen til å være ekstremt selvsentrert i håp om at poden på syv år skal framstå som en Messi eller De Bruyne på banen.

Uansett, er det utrolig mye engasjement og lykke i idretten. Selv gubber på over femti for lov til å være engasjert i den lek det er. Som når vi amatører spiller tennis.

Vi slår ballen over nett. Frem og tilbake, frem og tilbake. Og prøver å treffe ruten på andre siden nett. Iblant går den inn.

Jeg prøver å treffe ballen i rett øyeblikk, og innbiller meg at det er etter spretten når ballen er på vei ned igjen. Jeg vil få til et slag med kraft som passerer lavt over nett, men likevel går langt og lander nært grunnlinjen.

Og noen ganger klarer jeg både det og å få ballen dit jeg ønsker, i hjørnet. Det er en befriende følelse av mestring som utløser lykksalige endorfiner i kroppen.

Og da klarer kanskje kompisen på andre siden nett bare så vidt å få ballen returnert så at den går høgt og kort. Da har jeg sprunget fram og står beredt å døde ballen med en smash som blir umulig å ta.

Det er et enkelt slag som vil sette punkt for ballvekslingen, men jeg klarer likevel å slå den i nettet og vi flirer og sier: Er det mulig? Men det vet vi at det er. Vi har bommet før og vi kommer til å gjøre det igjen. Og mestringsfølelsen forsvant. Så tar vi opp en ny ball.

Takk til klubbene, til Trondheim og andre kommuner som legger til rette for de perifere idrettene uten nasjonale stoltheter, men som folk elsker å utøve.

Undringer om arbeid

a

Vi går nå inn i en tid med glade utrop om «endelig ferie» og «nå skal det bli godt med fri». Samtidig går andre på arbeidsrehabilitering eller jobbsøkerkurs og lengter etter å komme seg i jobb. Synet på arbeid varierer virkelig.

Noen synes at uføretrygd er en akseptabel løsning når man sliter som 35-åring. Andre, som Stephen Hawking, lar seg ikke stoppe av å være 75 år og kun ha noen få fungerende muskler.

Pippi Langstrømpe har alltid fri, men synes det er urettferdig at hun da ikke får den minste lille sommer- og juleferie. Så hun begynner på skolen bare av den grunn. Det er ingen tvil om at alle som jobber har godt av å ha fri. Men når ferien går mot slutten er det faktisk en vanlig kommentar at det skal bli godt å komme inn i rutinene igjen.

Hvis vi hadde økonomi så at vi aldri skulle behøve å arbeide mer, skulle vi da velge det? Jeg er ikke sikker. Vi behøver å behøves. Vi liker å gjøre en god jobb for andre og å være en del av noe større. Å møte andre mennesker, få noen utfordringer og utvikle oss er godt. Jobben møter flere av disse behovene, hvor fint det enn er å ha fri. Og hvis vi var arbeidsledige ville vi vel ikke nyte av å ha all tid i verden? En forutsetning for å nyte av den frie tiden ser ut til å være at vi også har «ufri» tid.

I noens liv finnes det ikke et klart skille mellom jobb og fritid. Slik var det i jeger- og samlesamfunnet og delvis i bondesamfunnet. I dag gjelder det samme i en del frie yrker eller som gründer. Med dagens nettløsninger og oppkoblinger kan det se ut som vi alle delvis er tilbake til det. Vi svarer på jobbhenvendelser samtidig som vi er midt inne i fritidsaktiviteter, i sofaen eller på treningssenteret.

I Norge ble normal arbeidstid på 54 timer i uken innført i industrien i 1915. Siden da er den redusert fem ganger til dagens 37,5 timers normalarbeidsuke ble fastsatt i 1986. Etter 20 år her i landet synes jeg fortsatt de norske arbeidstidene er en drøm. I Sverige er normalarbeidstiden fra åtte til fem. Er det likevel slik at 37,5 timers arbeidsuke er riktig arbeidsmengde?

De siste 30 årene har vi ikke redusert daglig arbeidstid. Isteden har vi lagt alt på økt lønn og mer forbruk. Det har noen konsekvenser og en er miljømessig. For at jorden skal være et egnet sted for kommende generasjoner, kan vi ikke fortsette å øke forbruket, kjøpe eller reise mer. Så hva er alternativet? Et er nettopp at ta ut mer i redusert arbeidstid.

Jeg har prøvd det selv. I over ti år reduserte jeg min stilling og tok fri hele sommeren. Det var herlig. Ungene hadde noen hjemme hele sommerferien, det ble tid til å gjøre praktiske ting med hus og ved, samtidig som livet gikk roligere for seg. Nå er ungene så store at jeg ikke lengre kan skylde på dem for å ta fri. Så det er tilbake til hundre prosent og vanlig sommerferie.

Valgkampen kommer sikkert også til å handle om arbeid og hvem som har ansvar for 4,5 prosent arbeidsledighet. Den kommer ikke til å handle om arbeidstid, synet på arbeid eller at vi samtidig har en masse jobb som behøver å gjøres. Det behøves flere hender i omsorg og mer tid på hver trengende. Både private og offentlige bygg trenger vedlikehold. Vi burde reparere mer og kaste mindre. Norge gror igjen og ingen har tid til å rydde skog. Det vil alltid være behov for å lære mer. Hvordan kan vi organisere oss slik at de oppgavene kan bli utført?

Hvis robotisering og automatisering leder til betydelig færre jobber, hvordan skal da folk tjene til sitt opphold? Hvordan skal vi kunne opprettholde en visst nivå av utjevning mellom de som har mye og de som ikke har? Å holde folk utenfor ren fattigdom er avgjørende for velfungerende samfunn basert på tillit. Samtidig må det finnes insitament for utvikling, entreprenørskap og en god arbeidsinnsats.

Hvordan bør arbeidslivet se ut for å passe både Stephen Hawking, Pippi og alle oss et sted der imellom?