Råd til velgere og valgte

Nå som valgkampen er i full gang er det høy tid for noen velmente råd til de to viktige aktørene; velgerne og de som ønsker å bli valgte.

Til begge gjelder. Ta ballen, ikke personen. Det er fint om du som listekandidat ikke bruker nedsettende ord om dine motstandere. Men det gjelder også for oss andre – vi som skal velge. Man trenger ikke å være en dust, sinnssvak eller uvitende fordi man mener at det behøves eller ikke behøves eiendomsskatt, ny idrettshall, eller fordi din svigermor ikke fikk den omsorg hun fortjente på kommunens sykehjem.

Ikke klikk liker eller del innlegg med personangrep. Og vi bør nok litt mindre feige (inklusive meg selv) og litt mer frimodige med å ta til motbør mot de som kommer med usaklige personangrep. Vi kan skrive «Bra innlegg, men dropp personangrep»

For å ta et aktuelt eksempel. I lørdags hadde Håkon Bleken en fantastisk kronikk, «Sommerens forlis». Den tok ikke bare for seg forliset til sommeren, men også at alderdommen er et langt forlis. Hovedbudskapet var likevel byens forlis. Hvordan Trondheim i lang tid ikke har vært god på byutvikling og derved blant annet stengt inne fantastiske lystgårder. Selvsagt var Trondheim Spektrum på ny ett tema. Bleken hadde en masse gode poenger og det var en fryd å lese den. Men jeg mener den hadde vært enda bedre hvis han hadde holdt seg til saken og ikke hadde skrivet «hvor forferdelige politikere vi har» eller ønske ordfører Ottervik lykke til med at det ennå finnes store deler igjen av byen å ødelegge.

Til dere folkevalgte vill jeg samtidig si: Ikke ta så ille opp hvis dere får kritikk, uansett om de kommer i media eller direkte fra folk. For demokratiet er det nødvendig med kritikk mot de som har makt og innflytelse. Det må settes spørsmål ved om det som gjøres er riktig – ellers kommer vi ikke videre. Kritisk gransking fra medienes side kan bli oppfattet som urettferdig, men de må være der. Det bidrar til bedre skole, eldreomsorg og byutvikling.

Internasjonalt har vi ekstremt høy etisk standard blant våre folkevalgte. Likevel hører vi, både lokalt og på Stortinget, om helt ubegripelig tull og juks med for eksempel reiseregninger. I Trondheim er vi kjent med at folkevalgte og tillitsvalgte på en uetisk måte har blandet politiske oppdrag med næringsvirksomhet. Jeg tror ikke det finnes det etiske regelverk i verden som klarer å stoppe egoistiske og dumme handlinger. En klassisk og praktisk øvelse er isteden å spørre seg: Er jeg bekvem med at dette havner på forsiden av Adresseavisen eller lokalavisen? Den øvelsen bør folkevalgte spørre seg i vurderingen av hva som er rett og galt.

Til dere kandidater vil jeg også si; snakk som vanlig. Vi forstår at valgkamp er spennende og betyr mye. Men for eksempel under Arendalsuken tror jeg tempoet i språket til de fleste økte med 30 prosent. Korte replikkvekslinger gjør at det er mye man vil ha sagt på kort tid. Men vi som lytter får ikke med oss mer for det. Snakk som vanlig når du er i debatt, på radio/TV eller leser inn ditt budskap på sosiale medier.

Til dere velgere vil jeg si: Hvis du er for demokrati – stem. Synes du ikke det finnes noe parti eller kandidat som passer deg så stem uansett – på noen andre enn de du minst ønsker skal ha innflytelse. Ikke bare klag på at de andre er som «håpløse». Klag heller ikke på at de som stiller som kandidater ikke er gode nok for deg eller kommunen. Hvis du mener det så er det ikke deres feil. Da er det vi andre som ikke stiller som det skal klages på.

Og hvis du har stor problemer med dette - og fortsatt mener at demokrati er bedre enn diktatur – da må du faktisk stille til valg selv. Eller kan du bare ha det så godt i din klagende selvgodhet.

Var isteden takknemlig for at noen stiller til valg. De fleste folkevalgte bruker ganske mye av fritiden til møter og lesing. Likevel har de ofte dårlig samvittighet for at de ikke får lest på mer, eller møtt flere folk for å få klarlagt de saker de skal ta stilling til. Applaus til dere som stiller opp som kandidater. Vi hadde ikke klart å ha noen demokrati uten dere.

Fra Adresseavisen 19.8.2019

Så inn i Norden feigt

Kronikk i Adresseavisen 21.7.2016

Sammenlignet med de fleste andre regioner i verden fremstår Norden som en drøm. Likevel gjør vi ikke nok for å dra nytte av det. Jeg tror vi er for feige, og ministrene virker uinteresserte.

De nordiske land havner i topp i undersøkelse etter undersøkelse. Det gjelder alt fra høyeste gjennomsnittlige levealder, likestilling, hvilke land i verden det er best å bo i og hvor folk har høyest tillit til hverandre – og til statsinstitusjoner.

Det er ganske spesielt at noen små land her oppe i nord klarer det. Vi har bedre enn de fleste klart en balanse mellom marked og offentlig virksomhet, mellom insitament for individet og fordeling av godene. Men vi virker ikke stolte over det. Kanskje ønsker vi heller å være høyt opp på FIFA-rankingen eller listen over land der maten er rimeligst?

Samtidig har vi et nordisk språkfellesskap og mye felles kultur. Jeg tror det gir store muligheter som vi ennå ikke har benyttet oss av.

Norden burde ha et tettere samarbeid på de fleste områder. Økonomisk, økologisk, forsvars- og utenrikspolitisk, kultur, flyktningepolitikk, kommunikasjoner og innenfor utdanning og forskning.
Jeg vet ikke om det var bedre før, men jeg er ganske sikker på at etterkrigstidens ledere var modigere på vegne av Norden. Ellers hadde de ikke fått til en unik nordisk passunion i 1954. Den ga et felles arbeidsmarked som vi gjennom årtier har hatt gjensidig nytte av. Allerede i 1946 ble SAS etablert for å løse et fremvoksende behov av flyruter. Forslag om forsvarspolitisk samarbeid og økonomisk union ble også lansert, selv om de av forskjellige grunner ikke ble realisert.

Behovene, og mulighetene, er minst like store i dag. Men den politiske interessen ser ut til å være minimal. Elisabeth Aspaker er den i nåværende regjering som har spesielt ansvar for nordisk samarbeid. Hun er plassert i Utenriksdepartementet UD med tittelen EØS- og EU-minister. Jeg tror ikke hun er verre enn forgjengerne, men likevel.

På UDs nettsted er 15 tema profilert. Norden er ikke blant dem. Når de nordiske samarbeidsministrene møttes nå i juli var ikke Aspaker til stede. Blant nyhetene på UDs nettsted var der side opp og ned med alt godt man foretok seg, eller var bekymret for. Først på 93. plass er en artikkel som berørte et nordisk land eller nordisk samarbeid. Der kunne vi lese at Elisabeth Aspaker har stor tro på Norden. Jeg er usikker.

Hun sier seg glad for alle som snakker varmt om Norden og for at de nordiske statsministrene ble invitert til Obama. Men hun mener ingenting mer enn at samarbeidet er bra. Hun sier ikke noe om at regjeringen har tenkt å gjøre noe. Jeg finner ingen initiativ, ingen kraft og ingen vilje til å gjøre Norden til noe mer.

Hotelleier Petter Stordalen kom senest i juni med et utspill om å slå sammen nordiske land, som fikk stor internasjonal omtale. Norden med over 25 millioner innbyggere er et viktig marked som gir store muligheter. Vi har en vei å gå, men heldigvis har vi veivisere.

Foreningen Norden har pekt ut en rekke viktige skritt for et mer grenseløst Norden. For eksempel:
• Et felles nordisk system for personnummer.
• At Norden utgjør ett opphavsrettsområde for vitenskapelige, litterære og kunstneriske verk.
• At de nordiske land slår sammen sine utenriksstasjoner og har fellesnordiske representasjoner.
Vi burde også ha et tettere forsvarspolitisk samarbeid i Norden. Det er sløseri med penger og trygghet å ikke ha det. For noen år siden laget Thorvald Stoltenberg en rapport med 13 forslag til nordisk sikkerhets- og utenrikspolitisk samarbeid. De bør følges opp i praksis.

På utdanningsområdet kunne vi etablere en fellesnordisk opptaksportal til universitet og høyskoler. Og hvorfor var ikke Mittuniversitetet, med base i blant annet Östersund, innenfor radaren når universitet og høyskoler i Trøndelag ble omstrukturert?

Togstrekningen Trondheim-Værnes-Åre-Östersund-Sundsvall har stort potensiale.
Vi burde også bedre ta vare på vårt språkfellesskap. Når det vises filmer i skolen så kan det gjøres på annet nordisk språk med teksting.

På NRKs barne-TV dubbes nå en rekke nordiske program. Jeg tror norske barn har godt av å høre Farbror Melker og Tzatziki på svensk og at de svenske får høre Doktor Proktor og Teskjekjerringa på norsk. Det er en styrke at vi tidlig blir kjent med og forstår andre nordiske språk.
Og nok er det litt kjedelig at navnet på de som var mulige amerikanske presidentkandidater er bedre kjent enn de nordiske statsministrene?

Vi behøver mer av nordisk kulturfellesskap. Roskilde-festivalen, Storsjöyran og Olavsfestdagene er viktige for dette. Det er også St. Olavsloppet, Storsjöcupen og andre grenseløse møter.
Neste år skal Norge ta over formannskapet i det nordiske samarbeidet. Kommer det da til å skje noe som helst? Jeg håper det. Det er viktigere enn noen gang.

Iwar Arnstad
Svensk trønder
Iwar.arnstad@ntebb.no