Alternativ trontale

Fikk du ikke med deg ukens trontale? Uansett, dette er hva kongen burde ha lest opp på vegne av Erna Solberg.

Ærede President, Folkets representanter.
Jeg hilser Stortinget velkommen til ansvarsfullt arbeid og har tenkt at det må bli til gagn for fedrelandet.

Deler av vårt samfunn ser ut som når noen har vært på en alt for lang fest med både vorspiel og nachspiel. Etter slike kvelder oppdager mange at ganske mye er i uorden og ikke helt i balanse. Kontoen har fått seg et stort innhugg. I rommene der man har vært må det ryddes. Kanskje det også er kommet en eller annen kebabsausflekk på besteskjorta, eller er en flekk på selvbildet? Da vet man at man har en jobb foran seg, med å få orden på kontoen, rydde på kjøkkenet og i stua og lære av sine feil.

I denne perioden skal regjeringen derfor sette kommende generasjoner først. Det er jo helt latterlig at vi i så lang tid kun har vært opptatt av oss selv. For å være ærlig, så har vi ikke tenkt lengre enn nesen rekker, for å ikke si navlen.

Bare siden denne regjeringen startet opp for fire år siden har statens utgifter økt med 25 prosent. Det er ansvarsløst og viser at vi ikke har hatt styring. Enhver bedriftsleder, som ikke er i en oppstartsfase, ville blitt sparket rett ut. Det vil jeg unngå. Vi skal derfor ta ned driftsutgiftene i staten til et nivå som er holdbart over tid.

Det skal bli slutt på at de statsråder som får tildelt, og bruker, mest penger lanseres som vinnere. Isteden skal den som klarer å få ut mer av mindre være vår største helt.

Det er jo også vanvittig at vi har hatt for oss at vår generasjon skal kunne bruke så mye penger akkurat nå bare fordi vi tilfeldigvis satt ved makten i de få årene oljeinntektene var som størst.
Når vi nå først snakker olje så blir en av regjeringens viktigste oppgaver å legge om politikken slik at kommende generasjoner ikke skal være nødt til å rydde opp etter vårt party på bekostning av planetens økologiske systemer.

Den viktigste oppgaven for verdens ledere er å se til at vi ikke ødelegger for våre barn og barnebarns muligheter å leve gode liv på denne fantastiske planeten. I dag bruker vi på jorden ressurser i et tempo som det ville kreves 1,6 jordkloder for å opprettholde. Norge er blant de 20 verste landene med økologisk fotavtrykk som langt overgår jordens tåleevne. Regjeringen skal ta initiativ til å få Norge nedover på den listen.

Vi kan ikke heller lengre late som at vi gjør fremtidige generasjoner en stor tjeneste når akkurat vi i Norge i høyt tempo henter opp de petroleumsreservene som naturen har brukt millioner av år på å bygge opp. Norsk olje og gass er ikke mer miljøvennlig enn hva fri bar er sunt for en tørrlagt alkoholiker.
For regjeringen er det generelt en hovedoppgave å bidra til balanse. Det gjelder ikke bare i økonomi og økologi. Vi vil også rette opp noen andre ubalanser. Det gjelder balansen mellom landsdeler og innad i byer. Det skal finnes gode oppvekstsvilkår, bra skole og omsorg med mulighet for å påvirke uansett om man bor i Snillfjord eller ved Slottet, i Saupstad eller på Singsaker.

Og for å være ærlig så må vi vel innse at vi og de som er eldre oss nyter uendelig mye bedre pensjonsbetingelser enn våre barn og barnebarn noen gang kommer til å kunne få. Dette ønsker vi å rette opp i lag med opposisjonen.

Vi må få justert ubalansen der vi bruker store ressurser på tradisjonelt militært forsvar, men mindre på et forsvar mot digitale angrep, økologiske trusler og informasjonskrig.

Dette betyr at statsråder må opptre balansert. Ingen skal prøve å skape kløfter mellom borgere. En integreringsminister skal konsentrere seg om oppgaven med å nettopp integrere. Ikke å skape motstand til integrering. Istedenfor å komme med enkle overfladiske utsagn skal de tvinges å ta fatt i de vanskelige sakene. Hva gjør vi for de som er 17 år og i Norge uten foreldre og penger.

Jeg ber Gud velsigne stortingets arbeid, og erklærer Norges 162. Storting for åpnet.

Så inn i Norden feigt

Kronikk i Adresseavisen 21.7.2016

Sammenlignet med de fleste andre regioner i verden fremstår Norden som en drøm. Likevel gjør vi ikke nok for å dra nytte av det. Jeg tror vi er for feige, og ministrene virker uinteresserte.

De nordiske land havner i topp i undersøkelse etter undersøkelse. Det gjelder alt fra høyeste gjennomsnittlige levealder, likestilling, hvilke land i verden det er best å bo i og hvor folk har høyest tillit til hverandre – og til statsinstitusjoner.

Det er ganske spesielt at noen små land her oppe i nord klarer det. Vi har bedre enn de fleste klart en balanse mellom marked og offentlig virksomhet, mellom insitament for individet og fordeling av godene. Men vi virker ikke stolte over det. Kanskje ønsker vi heller å være høyt opp på FIFA-rankingen eller listen over land der maten er rimeligst?

Samtidig har vi et nordisk språkfellesskap og mye felles kultur. Jeg tror det gir store muligheter som vi ennå ikke har benyttet oss av.

Norden burde ha et tettere samarbeid på de fleste områder. Økonomisk, økologisk, forsvars- og utenrikspolitisk, kultur, flyktningepolitikk, kommunikasjoner og innenfor utdanning og forskning.
Jeg vet ikke om det var bedre før, men jeg er ganske sikker på at etterkrigstidens ledere var modigere på vegne av Norden. Ellers hadde de ikke fått til en unik nordisk passunion i 1954. Den ga et felles arbeidsmarked som vi gjennom årtier har hatt gjensidig nytte av. Allerede i 1946 ble SAS etablert for å løse et fremvoksende behov av flyruter. Forslag om forsvarspolitisk samarbeid og økonomisk union ble også lansert, selv om de av forskjellige grunner ikke ble realisert.

Behovene, og mulighetene, er minst like store i dag. Men den politiske interessen ser ut til å være minimal. Elisabeth Aspaker er den i nåværende regjering som har spesielt ansvar for nordisk samarbeid. Hun er plassert i Utenriksdepartementet UD med tittelen EØS- og EU-minister. Jeg tror ikke hun er verre enn forgjengerne, men likevel.

På UDs nettsted er 15 tema profilert. Norden er ikke blant dem. Når de nordiske samarbeidsministrene møttes nå i juli var ikke Aspaker til stede. Blant nyhetene på UDs nettsted var der side opp og ned med alt godt man foretok seg, eller var bekymret for. Først på 93. plass er en artikkel som berørte et nordisk land eller nordisk samarbeid. Der kunne vi lese at Elisabeth Aspaker har stor tro på Norden. Jeg er usikker.

Hun sier seg glad for alle som snakker varmt om Norden og for at de nordiske statsministrene ble invitert til Obama. Men hun mener ingenting mer enn at samarbeidet er bra. Hun sier ikke noe om at regjeringen har tenkt å gjøre noe. Jeg finner ingen initiativ, ingen kraft og ingen vilje til å gjøre Norden til noe mer.

Hotelleier Petter Stordalen kom senest i juni med et utspill om å slå sammen nordiske land, som fikk stor internasjonal omtale. Norden med over 25 millioner innbyggere er et viktig marked som gir store muligheter. Vi har en vei å gå, men heldigvis har vi veivisere.

Foreningen Norden har pekt ut en rekke viktige skritt for et mer grenseløst Norden. For eksempel:
• Et felles nordisk system for personnummer.
• At Norden utgjør ett opphavsrettsområde for vitenskapelige, litterære og kunstneriske verk.
• At de nordiske land slår sammen sine utenriksstasjoner og har fellesnordiske representasjoner.
Vi burde også ha et tettere forsvarspolitisk samarbeid i Norden. Det er sløseri med penger og trygghet å ikke ha det. For noen år siden laget Thorvald Stoltenberg en rapport med 13 forslag til nordisk sikkerhets- og utenrikspolitisk samarbeid. De bør følges opp i praksis.

På utdanningsområdet kunne vi etablere en fellesnordisk opptaksportal til universitet og høyskoler. Og hvorfor var ikke Mittuniversitetet, med base i blant annet Östersund, innenfor radaren når universitet og høyskoler i Trøndelag ble omstrukturert?

Togstrekningen Trondheim-Værnes-Åre-Östersund-Sundsvall har stort potensiale.
Vi burde også bedre ta vare på vårt språkfellesskap. Når det vises filmer i skolen så kan det gjøres på annet nordisk språk med teksting.

På NRKs barne-TV dubbes nå en rekke nordiske program. Jeg tror norske barn har godt av å høre Farbror Melker og Tzatziki på svensk og at de svenske får høre Doktor Proktor og Teskjekjerringa på norsk. Det er en styrke at vi tidlig blir kjent med og forstår andre nordiske språk.
Og nok er det litt kjedelig at navnet på de som var mulige amerikanske presidentkandidater er bedre kjent enn de nordiske statsministrene?

Vi behøver mer av nordisk kulturfellesskap. Roskilde-festivalen, Storsjöyran og Olavsfestdagene er viktige for dette. Det er også St. Olavsloppet, Storsjöcupen og andre grenseløse møter.
Neste år skal Norge ta over formannskapet i det nordiske samarbeidet. Kommer det da til å skje noe som helst? Jeg håper det. Det er viktigere enn noen gang.

Iwar Arnstad
Svensk trønder
Iwar.arnstad@ntebb.no

Når markedet ikke gjelder

Noen ganger ser det ut til at hvis bare beløpene er store nok så gjelder ikke vanlige regler og lover. Da forsvinner alle vanlige argument om hvordan markedet skal fungere og at stater ikke skal forstyrre sunn konkurranse. Her kommer to eksempel:

1. Når Norwegian nylig fortalte om sin giganthandel av 222 nye fly til en listepris på 127 milliarder så er jo det en både spennende og dristig satsing. Det kan gjøre Norwegian til et av de større europeiske flyselskapene. De har vært flinke på utvikle gode løsninger for kundene. Kanskje har de funnet en modell som funker for mange flere? Suksessen kan komme til å fortsette.

Men selvsagt kan det også være slik at det ikke var en god idé. Hvis flytraffiken generelt går ned, skatter forandres, den økonomiske krisen blir varig etc. då kan dette være handelen som får Norwegian til å brekke nakken.

Satsingen er åpenlyst et risikoprosjekt. Normalt vil derfor de banker som låner ut penger til handelen ta seg ekstra godt betalt. De må sette renten til et nivå som oppveier risikoen for at kunden ikke kan betale.

Men det viser seg at så fungerer ikke markedet. Isteden viser det seg at Norwegian får statsgarantier for lån på 60 milliarder kroner av dette. Dermed kan de låne til 1,5 prosents rente. Hvorfor skal en stat, jeg utgår fra at det er den amerikanske, gjøre noe slikt? Og hvorfor er det viktigere, og riktigere, for dem å subisidere lån til flyselskap enn til amerikanske huskjøpere, forskningssatsinger eller for den saks skull togselskaper? Her ser det ut til at vanlige fornuftige prinsipper ikke gjelder.

Et annet merkelig fenomen i vestlig handel er gjenkjøpsavtalene. Hvis stat A kjøper dyre forsvarssystemer, som fly, båter, kanoner, så er det regel at selgeren inngår en gjenkjøpsavtale. Denne avtalen betyr at de må handle, ikke der det er rimligst, men av noen som kjøperen vil at de skal handle av. Som regel er dette en bedrift i landet som kjøper varene.

Når Norge kjøpte fregatter sist så var gjenkjøpsverdien slik at selgeren var forpliktet til å handle for 11 milliarder kroner i Norge. Ingen små beløp direkte. Dette finnes det uendelige eksempler på. Hvis de ikke inngår gjenkjøpsavtaler så blir det ingen handel. Hvorfor gjelder ikke sunn markedsøkonomi her?

Man kan ju også, og det har jeg gjort før, lure på hvorfor viktige saker ikke blir blåst opp som store nyhetssaker? Mens det virker å være uendelige med rom for kjendisstoff i A-, B- , C- og D-kategorien.

En annen ting er at Forsvaret kan bruke - og sløse - med penger som ingen annen kan.

Låtvalg til dette innlegget:

Andre penger for Forsvaret

Gang etter gang skjer det store overskridelser i Forsvaret. Gang etter gang ser det ut som at de blir tilgitt. Når sykehusene overskrider utbyggingsprosjekter blir det ramaskri. Det gjelder for de fleste sektorer og slik skal det være. Budsjettene skal holdes for når de ikke gjør det er det noen annen del av samfunnet som må svi.
Tenk hva vi kunne gjort med skoler eller jernbaneutbygging hvis Forsvaret hadde holdt sine kostnader nede. Denne uken kom det fram at det norske forsvarsbudsjettet er nesten dobbelt så stort som det finske og danske, og betydelig større enn svenskenes.

Det er de seneste tiår brukt mange, mange milliarder på innkjøp av utstyr – og oppbygging av anlegg til Forsvaret som aldri er blitt brukt. Det er jo bra at de ikke må brukes på alvor, men ikke en gang til øvelser etc. Noen eksempler:
Koster 5 milliarder, men kan ikke brukes Sjøforsvarets seks nye MTB-er har fått seilingsforbud. Dermed blir prestisjeprosjektet ytterligere forsinket.

Oppbyggingen av nye forsvarsanlegg til erstatning for Jåttå og Madlaleiren ved Stavanger beregnes å koste nærmere 2 milliarder kroner. Det er en dobling av tidligere anslag.
Ytterst ute på en halvøy i Troms har Forsvaret svidd av 300 millioner kroner - ved å investere i to til dels dødsdømte kystfort, som man ikke har råd til å drive.

Forsvaret brukte 10 milliarder uten å følge innkjøpsrutinene Manglende internkontroll og innkjøp uten konkurranse er blant avvikene som påpekes i Riksrevisjonens gransking av forsvarssektoren.

Krise: Årlige driftskostnader på 3,4 milliarder for det planlagte Joint Strike Fighter-prosjektet kan føre til nedleggelser over hele linja i Forsvaret

Hvis dette hadde skjedd i en hvilken som helst annen sektor hade hoder rullet på løpende bånd. Statsråder og sjefer hadde fått gå, men for Forsvaret gjelder tydligvis helt andre regler.

Det er bestandig fascinerende å se hvor forskjellig ting kommer ut i debatten. Små saker kan bli kjempestore nyheter. Det kan gjelde en statsråd som har glemt å melde noe til kommunen. Det gjelder absolutt hysterien som oppstår rundt flått (sv. fästing), karbohydrater og så fort noen som kalles for kjendis finner på noe uintressant. Eller hvordan de riktig store nyhetene får liten eller ingen oppmerksomhet.