Norske tilstander – i Sverige

I starten av uken fikk Sverige en ny regjering. At det tok så lang tid skyldes at partiene skal gjøre seg kjent i et politisk landskap som minner om det norske. Det er blitt norske tilstander i svensk politikk.

Men først til spillteori - et stadig mer aktuelt begrep innenfor flere vitenskaper. Det handler om hvordan parter med motstridige interessen skal agere for å vinne fram når utfallet ikke er gitt.

Innenfor statsvitenskapen ser vi akkurat nå politikere som ikke har klart dette spillet. I Norge gjelder det Knut Arild Hareide som tok et initiativ og tapte både veivalg og posisjonen som partileder. Brexit-saken, der hele Storbritannia nå sliter, er et resultat av at David Camerons satset på å begrave en evig EU-krangel hos de konservative med en folkeavstemning. Hans trekk ble til et gedigent selvmål. Så har vi Sverige der firpartialliansens statsministerkandidat, Ulf Kristersson fra Moderaterna, ikke satset all verden, men likevel spilt sine kort så dårlig at han både mistet regjeringsmakten og de fleste av sine allierte.

På fredagen, 131 dager etter valget, fikk Riksdagens talmann endelig majoritet for et forslag til statsminister. Den erfarne forhandleren Stefan Löfven fra Socialdemokraterna blir sittende som statsminister. Med seg i regjeringen får han Miljöpartiet. En omfattende avtale med Centerpartiet og Liberalerna (tilsvarende Venstre i Norge) skal ligge til grunn for politikken til Lövfens regjering.

To partier, Centerpartiet og Liberalerna støtter altså den regjering de ønsket å skifte ut føre valget. Hvordan kunne det bli slik? Svaret heter i stor grad Sverigedemokraterna. Dette partiet, lengst til høyre i nordisk politikk, fikk 17,5 prosent av stemmene i riksdagsvalget. Det var nok til at ingen av de opprinnelige to regjeringsalternativene kunne få egen majoritet.

Det minner veldig om hva som skjedde med det politiske landskapet i Norge når en joker, Frp, våren 1986 havnet i vippeposisjon. Ingen av regjeringsalternativene hadde egen majoritet. Etter at Willoch stilte kabinettspørsmål gikk regjeringen av da Frp gikk sammen med Ap og SV. Ap tok over regjeringsmakten. Mot slutten av 1980-tallet valgte Senterpartiet Ap foran å behøve å gi innflytelse til Frp.

Nå er Sverige i samme situasjon. Centerpartiet har valgt samarbeid med Socialdemokraterna foran Sverigedemokraterna. Partiene søker å finne sin plass i et forandret politisk landskap.

Noen er veldig opptatt av blokk i politikken og tenker at det er naturstridig at partier har organisert samarbeid på tvers av disse. Men historien er full av eksempel på det motsatte. I Norge har Arbeiderpartiet og Senterpartiet samarbeidet de siste femten årene. Slik var det ikke tidligere. Med Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad har Venstre og KrF plutselig blitt regjeringspartnere med Frp, noe som var helt utelukket tidligere.

På samme måte har det svenske politiske landskapet forandret seg mange ganger. Når Centerpartiet og Liberalerna nå samarbeider med Socialdemokraterna i Sverige så er det i tråd med samarbeid i og utenfor regjering gjennom store deler av 1900-tallet. Ved store utfordringer og skifter i politikken har slikt samarbeid funnet sted gjennom store deler av 1900-tallet.

Så får vi se om de norske tilstandene i Sverige etter hvert utvikler seg til at Liberalerna og Centerpartiet også inngår regjeringssamarbeid med Socialdemokraterna?

Heia Norge – og Sverige

I alle tider har jakten etter gull fått folk til å bli gale. Ta Klondyke eller ta balanserte naboer og sindige besteforeldre som skriker til TV-en og gråter av stolthet. Hva er det som får oss til å bli så engasjerte i at en eller annen person vi ikke kjenner skal komme et tiendels sekund foran noen annen?

Vinter-OL i Norge er syttende mai hver dag, to uker i strekk. Hver dag er det nye idretter der Norge er en stormakt. Vi får liksom ikke nok av å høre om Maren Lundby og Johannes Høsflot Klæbo. Folks humør blir så påvirket av nye triumfer at sykefraværet går ned og sexlysten opp.

Det er mye nasjonalfølelse og identitet ute og går når det er OL, landskamper og mesterskap. Men den viser seg også på andre områder. Vi vil ekstra mye at norske fredsforhandlinger rundt om i verden skal gå bra eller at norske skuespillere skal få seg roller i Hollywood. Også da føler vi oss selv litt flinkere. På samme måte er det med næringslivssuksesser eller oppfinnelser. Vi kan si at bindersen er en norsk oppfinnelse og føle så stor stolthet over det at vi reiser en syv meters statue av den, slik det er gjort i Sandvika. Selv om den bindersen Johan Vaaler tok patent på ikke så slik ut og aldri kom i produksjon.

Nasjonalfølelsen kan også gjøre at vi tror mer godt om våre landsmenn enn om andre. Når nordmenn blir fengslet av andre lands myndigheter er vår refleks ofte at det beror på hvor primitive eller korrupte de andre landene er. Samtidig ligger det jo en hyggelig omsorg i dette å tro godt om «sine egne» og det bidrar til den store tillit vi har til hverandre og våre institusjoner sammenlignet med folk i de fleste andre land. Når folk føler et eierskap til sitt land er de nok mer beredt til å ta ansvar også.

I det hele tatt er omsorg for noe mer enn oss selv og flokken en fin ting. Være seg det gjelder laget, nasjonen, byen eller bygda. Nasjonalisme og patriotisme gir et felleskap der det kan være godt å være. Ille blir det først når man tror seg være overlegen fordi man tilhører en bestemt nasjon eller når man bygger forakt for andre og stenger de ute. Stort sett er den norske nasjonalismen vennlig. Vennlighet er et språk som de døve kan høre og de blinde kan se, skrev Mark Twain.

Vi velger interesse ut fra hvor det går bra. «Ingen» i Norge var interessert i sjakk før Magnus Carlsen slo igjennom. «Alle» i Sverige er opptatt av ishockey. Hvert land kan føle at de er utrolig dyktige fordi de fokuserer på sine framgangsrike idretter og tror at hele verden følger med på det samme. Akkurat den vektklassen i boksing eller den disiplinen av kunstløp. De gjør ikke det. De ser mest på de idretter der de selv har muligheten til å hanke inn medaljer. Sveitserne ser på tennis, pakistanerne på landhockey osv. I forrige OL i Rio de Janeiro var det 306 øvelser og det ville selvsagt være vanskelig å følge med på alle. Så fint at alle kan føle seg gode på noe.

For all idrett blir mer spennende å se på hvis man holder med noen. De fleste her i landet har begrenset utbytte av å se en fotballkamp mellom Watford og Brighton fordi de har så få supportere her. Men mange av oss holder med et fotballag i et annet land. Selv om det er en overbetalt og ofte arrogant gjeng som du ikke har noe til felles med er du nødt til å holde fast på det laget. Du kan skifte jobb, ektefelle og land, men ikke fotballag.
Men er det OL eller landskamp så er det gitt. Heia Norge! Eller Sverige! Selv er jeg ekstra heldig som har to hjemland og kan både tenke at vinter-OL går bra og at vi skal være med i fotball-VM.

Georg Orwell mente at sport på internasjonalt nivå ledet til så nasjonalistisk illevarslende tendenser at han karakterisert det som krig minus skyting. Det er noe helt annet enn hva Pierre de Coubertin tenkte når han tok initiativ til de olympiske leker:
“Det er barnslig å tro at man kan få mennesker til å elske hverandre. Å få dem til å respektere hverandre er ikke en fullstendig utopisk tanke. Men det fordrer først av alt at de kjenner hverandre. Måtte de Olympiske spill bidra til det»

Tegning av Kjetil Strand

P.S. Under OLs første uke var jeg i Costa Rica og der var det ingen som helst interesse for dette OL, hvis noen i det hele tatt visste at det gikk.

Så inn i Norden feigt

Kronikk i Adresseavisen 21.7.2016

Sammenlignet med de fleste andre regioner i verden fremstår Norden som en drøm. Likevel gjør vi ikke nok for å dra nytte av det. Jeg tror vi er for feige, og ministrene virker uinteresserte.

De nordiske land havner i topp i undersøkelse etter undersøkelse. Det gjelder alt fra høyeste gjennomsnittlige levealder, likestilling, hvilke land i verden det er best å bo i og hvor folk har høyest tillit til hverandre – og til statsinstitusjoner.

Det er ganske spesielt at noen små land her oppe i nord klarer det. Vi har bedre enn de fleste klart en balanse mellom marked og offentlig virksomhet, mellom insitament for individet og fordeling av godene. Men vi virker ikke stolte over det. Kanskje ønsker vi heller å være høyt opp på FIFA-rankingen eller listen over land der maten er rimeligst?

Samtidig har vi et nordisk språkfellesskap og mye felles kultur. Jeg tror det gir store muligheter som vi ennå ikke har benyttet oss av.

Norden burde ha et tettere samarbeid på de fleste områder. Økonomisk, økologisk, forsvars- og utenrikspolitisk, kultur, flyktningepolitikk, kommunikasjoner og innenfor utdanning og forskning.
Jeg vet ikke om det var bedre før, men jeg er ganske sikker på at etterkrigstidens ledere var modigere på vegne av Norden. Ellers hadde de ikke fått til en unik nordisk passunion i 1954. Den ga et felles arbeidsmarked som vi gjennom årtier har hatt gjensidig nytte av. Allerede i 1946 ble SAS etablert for å løse et fremvoksende behov av flyruter. Forslag om forsvarspolitisk samarbeid og økonomisk union ble også lansert, selv om de av forskjellige grunner ikke ble realisert.

Behovene, og mulighetene, er minst like store i dag. Men den politiske interessen ser ut til å være minimal. Elisabeth Aspaker er den i nåværende regjering som har spesielt ansvar for nordisk samarbeid. Hun er plassert i Utenriksdepartementet UD med tittelen EØS- og EU-minister. Jeg tror ikke hun er verre enn forgjengerne, men likevel.

På UDs nettsted er 15 tema profilert. Norden er ikke blant dem. Når de nordiske samarbeidsministrene møttes nå i juli var ikke Aspaker til stede. Blant nyhetene på UDs nettsted var der side opp og ned med alt godt man foretok seg, eller var bekymret for. Først på 93. plass er en artikkel som berørte et nordisk land eller nordisk samarbeid. Der kunne vi lese at Elisabeth Aspaker har stor tro på Norden. Jeg er usikker.

Hun sier seg glad for alle som snakker varmt om Norden og for at de nordiske statsministrene ble invitert til Obama. Men hun mener ingenting mer enn at samarbeidet er bra. Hun sier ikke noe om at regjeringen har tenkt å gjøre noe. Jeg finner ingen initiativ, ingen kraft og ingen vilje til å gjøre Norden til noe mer.

Hotelleier Petter Stordalen kom senest i juni med et utspill om å slå sammen nordiske land, som fikk stor internasjonal omtale. Norden med over 25 millioner innbyggere er et viktig marked som gir store muligheter. Vi har en vei å gå, men heldigvis har vi veivisere.

Foreningen Norden har pekt ut en rekke viktige skritt for et mer grenseløst Norden. For eksempel:
• Et felles nordisk system for personnummer.
• At Norden utgjør ett opphavsrettsområde for vitenskapelige, litterære og kunstneriske verk.
• At de nordiske land slår sammen sine utenriksstasjoner og har fellesnordiske representasjoner.
Vi burde også ha et tettere forsvarspolitisk samarbeid i Norden. Det er sløseri med penger og trygghet å ikke ha det. For noen år siden laget Thorvald Stoltenberg en rapport med 13 forslag til nordisk sikkerhets- og utenrikspolitisk samarbeid. De bør følges opp i praksis.

På utdanningsområdet kunne vi etablere en fellesnordisk opptaksportal til universitet og høyskoler. Og hvorfor var ikke Mittuniversitetet, med base i blant annet Östersund, innenfor radaren når universitet og høyskoler i Trøndelag ble omstrukturert?

Togstrekningen Trondheim-Værnes-Åre-Östersund-Sundsvall har stort potensiale.
Vi burde også bedre ta vare på vårt språkfellesskap. Når det vises filmer i skolen så kan det gjøres på annet nordisk språk med teksting.

På NRKs barne-TV dubbes nå en rekke nordiske program. Jeg tror norske barn har godt av å høre Farbror Melker og Tzatziki på svensk og at de svenske får høre Doktor Proktor og Teskjekjerringa på norsk. Det er en styrke at vi tidlig blir kjent med og forstår andre nordiske språk.
Og nok er det litt kjedelig at navnet på de som var mulige amerikanske presidentkandidater er bedre kjent enn de nordiske statsministrene?

Vi behøver mer av nordisk kulturfellesskap. Roskilde-festivalen, Storsjöyran og Olavsfestdagene er viktige for dette. Det er også St. Olavsloppet, Storsjöcupen og andre grenseløse møter.
Neste år skal Norge ta over formannskapet i det nordiske samarbeidet. Kommer det da til å skje noe som helst? Jeg håper det. Det er viktigere enn noen gang.

Iwar Arnstad
Svensk trønder
Iwar.arnstad@ntebb.no

Bullshit av Kirkegaard

"Det är inte alls förvånande att det var just i Norge som det första radikaliserade kristna extremistiska terrorangreppet i Europa skedde. Norge är sedan länge splittrat, vilket inte minst dess starka regionpolitik visar. Åsikterna går vitt isär mellan höger och vänster, mellan kristna och sekulariserade, mellan nationalistiska och humanistiska värden. Breivik har stöd mitt ibland oss och alldeles öppet." Det skriver freds- och konfliktforskare Ane Ørbø Kirkegaard i en krönika i Dagens Nyheter.

Hon lägger ut en massa om hur speciellt Norge är - samtidigt som hun beskriver väldigt universella politiska konflikter. Konflikten mellan periferi och centrum finns i de flesta land, också i land med relativt korta avstånder.

Höger och vänster har varit en central konfliktlinje i över 200 år. Det går rykten om att det också finns religiösa och sekulära konflikter utanför Norge, men Kirkegaard menar kanske att det är ett särnorskt fenomen?

Och nationalister som skapar konflikter är ganska utbrett, men är extremt ovanligt i Norge.

Det finns osund nationalism, religiös fanatism etc. i Norge, Sverige och de flesta land. Att den skulle vara speciellt utvecklad i Norge är, med all respekt, bullshit.

Kirkegaard skriver att norska kusten utvecklats genom sin öppenhet mot omvärden, men att "Samtidigt är de inre delarna av landet fortfarande slutna samhällen, där man bevakar varandra och andra noggrant". Det är möjligt att Kirkegaard har träffat på några sådana personer någonstans, men en sådan generalisering ger ingen som helst mening.

Hon prövar att beskriva det som att norsk regionalpolitik är allmosor från den centrala makten. Det är i alla fall ett uttryck för att hon dyrkar den regionala konflikten. Norsk ekonomi är naturligtvis ett samspel mellan regionernas råvaror, innovativa bygder, forskning och utveckling, stor tjänsteproduktion, en hyfsat duktig offentlig sektor och ett ganska riskvilligt näringsliv.

Hon citerar Hylland-Eriksen med att Norge antagligen hade röstat ja till att bli medlemmar i USA. Det var kanske ett kul inlägg en gång, men det finns ju ingen som helst sanning i det.

Att efteråt komma och pröva att förklara tragedien i Oslo med att det var helt naturligt att det hände och att det kom i Norge är oseriöst.

P.S. två dagar senare: DN har nu i en kommentar själva påpekat hur ologisk krönikan är.