Uten mat og drikke, duger Trøndelag ikke

Tegning av Kjetil Strand.

Er du klar for å spise deg friskere? Er matprodusenter på land og til havs forberedte på matens megatrender? Klarer matvareindustrien, matbutikker og restauranter i Trøndelag å møte nye matvaner?

Etter jul og nyttår blant kjøttelskere, vegetarianere, veganer, pescetarianere og fleksitarianere er det naturlig å fundere på våre forandrede matvaner.

Mat er viktig for oss alle. Trøndelag er dessuten sentral i norsk matvareproduksjon, både til lands og til havs. Så sett deg godt til rette på kjøkkenet, ved havmerden, på traktoren eller ved utviklingsavdelingen. Mye tyder på at 2018 blir et år da nye globale mattrender kommer til å ta av på alvor. Det mener i hvert fall nettstedet Food Navigator.

Framtidas mat skal sørge for at en voksende og aldrende befolkning får mat, helse og velvære. Mye av innovasjonen innenfor matindustrien må handle om å få stoppet utviklingen av diabetes 2 og andre velstandssykdommer før de tar knekken på både folk og samfunnsøkonomi. Løsningene skal helst komme før problemene har oppstått. Her er mat nøkkelen.

Verstingene skal vekk. Det er internasjonalt stort fokus på hvordan man skal kunne redusere mengden sukker i maten. Økte sukkeravgifter er ikke et særnorsk fenomen, men skjer i land etter land. Lignende angrep vil også bli satt inn mot saltinnhold og transfett. Inntaket av salt i Norge bør halveres. Når jeg kom til Norge tenkte jeg at her brukes det kun ett krydder; salt! Siden den gang har kvaliteten og variasjonen på norsk mat hatt en fantastisk utvikling. Men fortsatt et stykke å gå altså.

Men det handler ikke bare om hva vi bør ta bort fra maten. Også om hva vi kan tilføre. Her antas høyprotein-produkter være viktig for å støtte opp om god helse i alderdommen.

Ut fra forbrukernes ønske om å leve mer helseriktig forventes det også en nedgang i kjøttforbruket. Selv om de fleste ikke blir vegetarianere eller veganer så øker andelen raskt. Eller vi blir «fleksitarianere» som ikke må ha kjøtt i hvert måltid. Andelen veganer, som heller ikke spiser melk-, honning- og eggprodukter, er i Tyskland og USA oppe i respektive 18 og 17 prosent. Andelen vokser meget raskt. I UK var det firdobling fra 2014 til 2017. Iblant møter jeg folk som blir provosert av at ikke alle spiser kjøtt hele tiden. Jeg har aldri skjønt hvorfor. Og de som tror at dette kommer til å gå over tar feil. Det kommer til å bli sterkere.

Hva betyr det for Trøndelags matvareproduksjon og industri? Og for restaurantbransjen?

Det gir mange muligheter. En er makroalger, det vil si tang og tare, som er en lite utnyttet ressurs. Her kan det komme en ny akvakultursatsing med stort potensiale. I Asia er det allerede stort, men også i Europa vil de nye matvanene øke etterspørselen av slike produkt. Det er interessant at Trøndelag fylkeskommune har gitt Blått kompetansesenter på Frøya et oppdrag om å utrede potensialet for makroalger. Næringsliv og forskningsinstitusjoner er med på laget.
Kanskje vil blokkjede-teknologien bidra til en helt ny grad av åpenhet rundt matvareproduksjonen? Der vi enkelt kan spore alle deler av matvarekjeden fra gården der maten blir dyrket til hvordan industrien omvandler og tilsetter stoff. Da får vi vite hvordan pølser lages, være seg vi vil eller ikke? Kanskje kan vi også se det live? Det kan gagne norsk land- og havbruk mer enn matvareindustrien i land med annet dyrehold og stort forbruk av antibiotika.

Hvordan matvanene forandres påvirker i stor grad vår region. Er vår landsdels viktige matvareindustri forberedt på endringene? Her er det bare å håpe at Nidar, Gilde og Salmar er på banen. En av de globale megatrendene er at det er de små selskapene som kommer opp med de beste nyvinningene. Det har vi ofte sett hos gårdsmeierier og ølbryggere.

Naturens teknologi som fotosyntesen er fantastisk. Min datter bruker å si at teknologihovedstaden finnes i hver skog. Hvis vi lærer oss å benytte den enda bedre kan teknologien også ha en nøkkelrolle i gjøre matproduksjon mer miljømessig holdbar. Kan matproduksjon bli bedre på å binde opp CO2, redusere næringslekkasjer til vann og globalt redusere vannforbruket?

Det er mulig å skifte noen (h)julspor

Fikk melding om at det i dag er to år siden jeg hadde denne på trykk i Adresseavisen. Leste om den og synes den står seg.

"Det finnes ikke noen rett eller feil måte å feire jul. Men for de som kan tenke seg et litt annet spor deler jeg gjerne noen gode ideer som folk i min nærhet har hatt og gjennomført. Jeg synes de er befriende.

Julen er på gang og det er bare til å glede seg. Noen i min «galna släkt» er så glad i jul at de feirer den to ganger i året. 24 desember og 24 juli. Julemat, julegaver og hele konseptet.

Forventningene til jula er svært forskjellig. Hva som er rett for å skape din julefølelse vet bare du. Kanskje synes du stress er en flott juletradisjon og ser det som en kunst å hvert år finne en enda mer vellykket julegave til hver person i slekten?

Kanskje synes du at et berg av pakker til dine unger er poenget og gleder deg til å springe og bytte julegaver romjula? Hvis du egentlig ikke synes det er det viktigste med jula kan dette være noe:

Vi går rett på julegavene. Det er veldig individuelt hvilke tradisjoner man har, men noe alle kan er å redusere nivået. Kanskje kan vi droppe gavene helt for de som ikke er aller nærmest? Det gjelder bare å bli overens om det. Jeg tror de fleste av oss ønsker å jekke ned nivået på både antall julegaver og hvor dyre de er, men vi er redde for at vi skal få gave av noen vi ikke selv har kjøpt til. Dermed blir det en omvendt terrorbalanse der opptrappingen består av flere og dyrere gaver. Da kan det være på sin plass med en nedrustningspakt.

Når jeg feirer jul med «tjocka släkten» i Sverige er vi fort 20 personer. Heldigvis kom noen med ideen om julegavelotteriet. Istedenfor å kjøpe inn julegaver til alle kjøper alle inn en julegave hver. På den skrives det et lite vers som kan gi noen et hint om hva som er i, men som ikke avslører alt. Alle får et nummer og etter at versene er lest opp velger man i tur og orden en julegave som hørtes eller ser interessant ut.

Alle drar dit med en eneste julegave og alle reiser hjem med en. Det føles utrolig befriende.

I en tid før julegavelotteriets tid ble det ufattelig mange gaver, og mest leketøy. Da var det herlig å se hvordan barna, i havet av dyre og billige julegaver, hele kvelden isteden valgte å leke med en av søppelsekkene som julegavene hadde blitt båret inn i. Den var mer gøyal enn noen av de utpakkede gavene.

Julekalendergalskapen ble godt beskrevet av Adresseavisens politiske redaktør forrige uke. Det finnes alternativ. Når ungene kom et stykke opp i tenårene sluttet en klok dame i min nærhet med 3x24 innpakkede pakker. Isteden fikk de en felles kalender med et navn for hver dag. Den som fikk navnet sitt 1. desember fikk 100 kroner å gi til hvilken organisasjon en ville. Så fortsatte det i 23 dager til og hver dag fikk «vinneren» bestemme om det var Flyktninghjelpen, Røde Kors, Amnesty, Vanntanken eller noen annen som skulle få støtte. Når julen var over ble det oppsummert og betalt inn til respektive organisasjon. Null stress samtidig som ungene følte seg stolte over å være givere.

En annen måte kan jo være å uttrykke hvor glade vi er i hverandre i ord istedenfor i dyre gaver? Litt færre gaver vil redusere stressen, flytte fokus på annet og være bra for miljøet.

University of East London forsket for noen år siden på julestress og fant ut at blodtrykket hos halvparten av juleshoppere steg til farlige nivåer. Etter en 75 minutter lang shoppingrunde var dobbelt så mange menn, og tre ganger så mange kvinner, stresset.

Når det gjelder julegaver og kalendere så er det lite som skiller Norge fra mitt hjemland, Sverige. Da er det annerledes med maten. På norsk small-talks toppliste i desember troner «Hva spiser dere til jul?»
Det er store variasjoner og som innflytter oppfatter jeg dette som en viktig del av identiteten. «Jaså du er en slik kveitespiser.» «Pinnekjøtt? Har du røttene dine på Vestlandet?»

I Sverige er det ingen slik diskusjon. Svaret er gitt. Der er muligens spørsmålet, hvordan spiser dere juleskinken? «Kokt, med dopp i gryten?», «Jaså ovnsstekt, men er den varm eller kall?» Kanskje spørres det også hva mer som finnes på julebordet, men nesten alle spiser juleskinke på julaften, hvor du enn bor. Til og med vegetarianerne lager sin egen variant som ser litt ut som juleskinke, men smaker dessverre noe annet. Når jeg var barn var det selvsagt maten på julaften.

På første juledag spiste vi middag med andre, være seg slekt eller nære venner. Det var en brokete gjeng: Snekkeren med snustenner som bodde langt inne i de dype skogene, det ungarske paret der han som student flyktet i 1956, en enkemann, og flere andre som aldri hadde hatt noen familie. Det slo meg ikke før jeg ble voksen at det var en nøye utvalgt forsamling som kom. Det var de som ikke hadde så mange å feire jul med. Mine foreldre nevnte aldri det motivet, men det er et vakkert juleminne.

Det er mange som gjør mye for andre i julen. Være seg de inviterer slekt og venner hjem eller som frivillige som bidrar til at ukjente der ute skal få en hyggelig opplevelse. Takk! Dere gjør julen bedre for oss alle.

Kanskje kan vi minske litt på julens formidable forbruk og invitere noen nye inn i julen? Jeg tror det vil forsterke den gode julefølelsen."

Takk for maten

(Tegning av Kjetil Strand)

Kornet er modent. Halleluja!

Nå trøskes åkrene i Trøndelag. På Frosta har grønnsakene blitt høstet hele sommeren og den berømte potetplukkingen i Orkdal kommer like sikkert som RBKs gull.

Selv vi som ikke dyrker profesjonelt har plukket bær og sopp. Snart er frukten i hagene moden. Biene har på sitt mirakuløse vis fylt opp kubene med gylden, søt honning. At det går an å produsere noe så godt gjennom å fly bittesmå mengder nektar i skytteltrafikk mellom blomster og kube. Tenker vi på det når vi tar honning i teen?

Tenker vi på bonden som hver morgen står opp og melker kyrne som gir oss både is, cappuccino og ost. Eller de som dyrker fantastiske gulrøtter, hvete til brødet eller sender dyrene på beite som holder det vakre trønderske kulturlandskapet åpent? Supermaten finnes. Like rundt hjørnet.
Uu
Når det er vin som produseres så er det akseptert å beundre bønder. På reise liker vi å besøke vingården som har gått i arv der den yngre generasjonen har hoppet av annen karriere for å ta over vinproduksjonen. Vi vil høre om jordsmonn og forstå hvordan det påvirker smaken.

Det er ikke noe vi har for vane å gjøre med norsk landbruk. Joda, produksjonen av bygg og havre er litt annerledes og det er nok ikke like hyggelig å gå inn og studere hvordan griser og kyllinger har det. Det er en forskjell når de produserer hele kjeden fra druer til vin og lagrer den på beste måte og legger til rette for turisme.

Samtidig blir det jo stadig flere småskalaprodusenter som også dyrker, foredler og selger selv. I Adresseavisen har vi lest om den økende interessen for andelslandbruk der byfolk kan kjøpe seg inn i dyrkingen på mark og få resultatet i form av de grønnsaker og rotfrukter de har ønsket. Det blir bokstavelig å søke tilbake til røttene.

Noen sier vi må prise legen som hjelper oss den dagen vi virkelig behøver henne, men bonden skal vi takke tre ganger om dagen. Jo, det er faktisk bøndene som produserer det vi spiser og drikker.

Før i tiden ble det holdt høsttakkefest for å feire at maten var kommet i hus. Matfestivalen er kanskje vår tids måte å gjøre det på, men jeg synes vi godt kunne ha litt større oppmerksomhet rundt innhøstingen. Jeg vet at vi får fatt i nesten alle produkter året rundt, men kanskje vi likevel burde markere høstingen med store høst-fester og sende en tanke til de som har gjort jobben. Å samle seg rundt matbordet for et lengre måltid er noe av det hyggeligste og mest sosiale vi kan foreta oss. Høsten er en perfekt tid for det.

Matkulturen i Norge er i en fantastisk utvikling. Når jeg kom hit i 1995 så tenkte jeg at her i landet brukes det stort sett et krydder og det er salt. I dag er norsk kjøkken av høy klasse og interessen for fine lokale produkter stor. Det er herlig å se både Mathallen, mat- og ølfestivaler og butikkjedenes økende innslag av lokale og småskala produkter. Eller alle som vil finne gode råvarer for å lage sitt eget øl. Der har du i hvert fall en god grunn til å juble når kornet er høstet.

Vår interesse for mat tar stor plass i våre liv. I bokhandlene har hyllene med kokebøker vært minst like lange som de for krim. Nå er det internett som er den enkleste veien for å finne gode oppskrifter. Mulighetene for å finne spennende oppskrifter, basert på lokale råvarer, er uendelige.

Noen paradokser finnes det likevel. TV-kanalene er fulle av matlagingsprogram. De mest fantastiske retter trylles fram på skjermen og det er en uting at ikke lukte-tv er kommet. Så da kan vi sitte der i sofaen og se på hvordan vakteleggene skal danderes med kaviar og pepperrot samtidig som vi inntar Toro-maten i sofaen. For alt er ikke blitt forandret.

Takk for maten

Ankara - ikke helt som Istanbul

Hadde på kjenn at det ikke skulle gå så bra i dagens cup-finale så jeg lettet anker og tok meg til Ankara. Etter å ett par ganger har vært i fantastiske Istanbul er det en gigantisk estetisk nedtur med Ankara. I hvert fall det jeg har sett så langt.
Det er en blanding av byggearbeidsplass, trafikkaos (fast det er søndag) og mengder av gigantiske kjøpesenter med reklameskilter overalt. Ikke spesielt pent. Men sikkert typisk for et land som kombinerer sterk økonomisk vekst og sentralisering.
Ankara har nå fem millioner innbyggere, hvilket likevel er mindre enn en tredjedel av Istanbul. Nye bydeler vokser opp over alt med 25-våningshus i alle mulige farger.
Ikke bra så langt altså. Men maten er i vanlig ordning fantastisk. Inn på noe vi kan kalle fast food der de serverer enten tyrkisk avlang pizza eller grillspett med lamm. Lammet kommer etter et minutt med nybaket pitabrød og fem små tallerkener med tilbehør. Nydelig. Øl kan man jo ikke der så jeg spør om juice, men når han nøler og foreslår noe annet jeg ikke forstår så svarer jeg ja. Og inn kommer et ølglass med …kefir. Annerledes men helt fint og når bøneutroperen kjør i gang sin bønn til solnedgangen er alt ok.

Hva jeg skal gjøre her? Jeg er med på et litet hjørne av et større EU-prosjekt for å reformere tyrkiske domstoler.

Lenge siden du hørte på tyrkisk musikk? Nå har du sjansen...

Ta dig en fika

Under lunchen på jobben började vi snacka om kaffe. Att det egentligen är ganska konstigt att någon kom på att man skulle ta bär från just denna buske, rosta dem, mala dem och sedan hälla på varmt vatten och sila eller låta dra. Hur många andra bär och metoder måste de inte ha prövat ut?

Kaffet håller ju maskineriet i gång. Att ta en fika är en mysfaktor på fritiden och på jobb. Det hade inte blitt det samma att samlas runt ett glas vatten.

Men hur var det nu man kom på att man skulle börja dricka kaffe? Bäst att kolla på nätet. Inga solklara svar, antagligen för att det är så himla länge sedan det startade. Det startade på Afrikas horn, kanske redan fôr två tusen år sedan.
http://sv.wikipedia.org/wiki/Kaffe

En legend,lite lângre ôsterifrån, är en snubbe som hette Omar var känd för att kunna bota sjuka genom böner. (Inte kaffebönor). Han var tvungen att sticka från Mocca i Jemen till en grotta i öknen. Uthungrad började han tugga på några bär, men tyckte att det var før bittra. Han prövade att rosta dem för att se om de blev bättre, men då blev dem för hårda. Då prövade han att koka dem för att mjuka upp dem och fick fram en brun vätska. Efter att ha druckit den kvicknade gubben till och kom tillbaka till Mocca med en mirakelmedicin. Omar blev helgon.

I vanliga fall dricker jag bara kaffe utan att tänka så himla mycket på vad det smakar. Men några gånger så känner jag efter mer, låter kaffet ligga mellan framtänder, tunga och läppar och blåser försiktigt in lite luft. Då kommer smaken starkt fram och smakar vidunderligt. Jag skall pröva att göra det oftare.
Nymalt kaffe, eller att öppna en påse med bra kaffe ger ju en av världens allra bästa lukter. Tydligen är det ämnet furufykmerkaptan som vi då känner lukten av.
För mycket kaffe kan vi få i oss, men visste du också att kaffe står før 60 procen av de antioxidanter vi får i oss. Fem koppar om dagen skyddar mot många sjukdommar, men mer skall vi inte dricka enligt denna forskningsartikeln.
Njut därfør fikan. Så kan vi sända en tacksam tanke till de i Etiopien som en gång kom på att man efter en ganska omständig process skulle börja dricka kaffe.

Vin og mat og stolthet

Tenk deg at store mengder folk drar rundt flere dager i strekk for å se og høre om hvordan bønder dyrker sin mark. Og for å prøvesmake på produktene fra gårdene. Høre detaljer om markenes beliggenhet, om hvordan jordsmonn, værstrekk og høyde påvirket kvaliteten på produksjonen.

Det er ikke vanlig, ikke her. Men nylig var jeg i Piemonte i Italia med en kompisgjeng. Når det er vin som produseres så er det på en måte lov å beundre bønder. Vi liker å høre hvordan gården har gått i arv og at den yngre generasjonen har hoppet av annen karriere for å ta over vinproduksjonen. Som her på gården Rizzi i Barbaresco.



Det er ikke noe vi har for vane å gjøre her.

Joda, produksjonen er annerledes og det er nok ikke like hyggelig å gå inn og studere hvordan griser og kyllinger har det. Være seg i Italia eller Norge. Og det er forskjell når de produserer hele kjeden fra druer til vin og lagrer dem på beste måte.
Noen sa at vi må prise legen som hjelper oss den dagen vi virkelig behøver, men bonden skal vi takke tre ganger om dagen. Jo, det er faktisk de som produserer det vi spiser og drikker, her og i Piemonte.

Det er sannsynligvis mest hardt arbeid å være bonde, men det er flott å se dem som er stolt over det. Som min gode venn, Gunnar Alstad:

Blomster og bier

Det er stille og sommer. Plenen er hvit av hvitkløver. En ensom bie er det eneste som høres. Noe er galt. Det skulle vært flere.

Verdens bier og humler minker i rekordtempo. Fenomenet kalles for CCD (Colony Collapse Disorder) og rammer nå land over hele verden. Biene forlater kubene og dør uten at forskere er sikre på hvorfor. Det rapporteres at i USA har antallet homler blitt redusert med 96 prosent på 20 år. I flere europeiske land skal antallet ha blitt halvert.

Det er usikkert om fenoment har kommet til Skandinavien, men jeg mener at vi brukte å være forsiktige når vi gikk barfote over hvitkløver fordi risikoen var stor for å bli stukket av en bie. Nå skal det godt gjøres å treffe på den ensomme bien.

Alle som vet noe om blomster og bier skjønner sikkert at dette er alvorlig. Matvareproduksjonen rammes og tapene er allerede enorme. Store avlinger av frukt og grønnsaker verden over er avhengig av importerte bier for å bli bestøvet. Hvis de fort

Aftenposten forteller at vetenskapen har fremsatt ulike hypoteser som virus, parasitter, bruken av insektsmidler i landbruk, feilernæring, til og med mobilbestråling. I vår kom to studier som viser at noen av de vanligste sprøytemidlene dreper bier og humler ved at navigasjonsevnen ødelegges og dronningene dør ut.

At det blir mindre honning å få er det minste problemet. Frukter, grønnsaker, vin, matolje og alle som lever av dette er helt avnhengige av bier og homler. CCD er ikke noen bisak. Det er en alvorlig påminning om at vi må leve innenfor noen form av økologisk balanse for å overleve.

Hva hver og en av oss kan gjøre vet ikke jeg. Kanskje gjør du? I hvert fall sier det vel noe om at økologisk mat har noe for seg. Den viktigste effekten er ikke om slik mat smaker bedre, eller er sunnere for den som spiser den, men fordi at i det økologiske samspillet er det viktig å tilføre så lite giftige kjemikalier som mulig.

Musikk til dagens innlegg er The flight of the Bumble-bee, framført av Yuya Wang: