Råd til velgere og valgte

Nå som valgkampen er i full gang er det høy tid for noen velmente råd til de to viktige aktørene; velgerne og de som ønsker å bli valgte.

Til begge gjelder. Ta ballen, ikke personen. Det er fint om du som listekandidat ikke bruker nedsettende ord om dine motstandere. Men det gjelder også for oss andre – vi som skal velge. Man trenger ikke å være en dust, sinnssvak eller uvitende fordi man mener at det behøves eller ikke behøves eiendomsskatt, ny idrettshall, eller fordi din svigermor ikke fikk den omsorg hun fortjente på kommunens sykehjem.

Ikke klikk liker eller del innlegg med personangrep. Og vi bør nok litt mindre feige (inklusive meg selv) og litt mer frimodige med å ta til motbør mot de som kommer med usaklige personangrep. Vi kan skrive «Bra innlegg, men dropp personangrep»

For å ta et aktuelt eksempel. I lørdags hadde Håkon Bleken en fantastisk kronikk, «Sommerens forlis». Den tok ikke bare for seg forliset til sommeren, men også at alderdommen er et langt forlis. Hovedbudskapet var likevel byens forlis. Hvordan Trondheim i lang tid ikke har vært god på byutvikling og derved blant annet stengt inne fantastiske lystgårder. Selvsagt var Trondheim Spektrum på ny ett tema. Bleken hadde en masse gode poenger og det var en fryd å lese den. Men jeg mener den hadde vært enda bedre hvis han hadde holdt seg til saken og ikke hadde skrivet «hvor forferdelige politikere vi har» eller ønske ordfører Ottervik lykke til med at det ennå finnes store deler igjen av byen å ødelegge.

Til dere folkevalgte vill jeg samtidig si: Ikke ta så ille opp hvis dere får kritikk, uansett om de kommer i media eller direkte fra folk. For demokratiet er det nødvendig med kritikk mot de som har makt og innflytelse. Det må settes spørsmål ved om det som gjøres er riktig – ellers kommer vi ikke videre. Kritisk gransking fra medienes side kan bli oppfattet som urettferdig, men de må være der. Det bidrar til bedre skole, eldreomsorg og byutvikling.

Internasjonalt har vi ekstremt høy etisk standard blant våre folkevalgte. Likevel hører vi, både lokalt og på Stortinget, om helt ubegripelig tull og juks med for eksempel reiseregninger. I Trondheim er vi kjent med at folkevalgte og tillitsvalgte på en uetisk måte har blandet politiske oppdrag med næringsvirksomhet. Jeg tror ikke det finnes det etiske regelverk i verden som klarer å stoppe egoistiske og dumme handlinger. En klassisk og praktisk øvelse er isteden å spørre seg: Er jeg bekvem med at dette havner på forsiden av Adresseavisen eller lokalavisen? Den øvelsen bør folkevalgte spørre seg i vurderingen av hva som er rett og galt.

Til dere kandidater vil jeg også si; snakk som vanlig. Vi forstår at valgkamp er spennende og betyr mye. Men for eksempel under Arendalsuken tror jeg tempoet i språket til de fleste økte med 30 prosent. Korte replikkvekslinger gjør at det er mye man vil ha sagt på kort tid. Men vi som lytter får ikke med oss mer for det. Snakk som vanlig når du er i debatt, på radio/TV eller leser inn ditt budskap på sosiale medier.

Til dere velgere vil jeg si: Hvis du er for demokrati – stem. Synes du ikke det finnes noe parti eller kandidat som passer deg så stem uansett – på noen andre enn de du minst ønsker skal ha innflytelse. Ikke bare klag på at de andre er som «håpløse». Klag heller ikke på at de som stiller som kandidater ikke er gode nok for deg eller kommunen. Hvis du mener det så er det ikke deres feil. Da er det vi andre som ikke stiller som det skal klages på.

Og hvis du har stor problemer med dette - og fortsatt mener at demokrati er bedre enn diktatur – da må du faktisk stille til valg selv. Eller kan du bare ha det så godt i din klagende selvgodhet.

Var isteden takknemlig for at noen stiller til valg. De fleste folkevalgte bruker ganske mye av fritiden til møter og lesing. Likevel har de ofte dårlig samvittighet for at de ikke får lest på mer, eller møtt flere folk for å få klarlagt de saker de skal ta stilling til. Applaus til dere som stiller opp som kandidater. Vi hadde ikke klart å ha noen demokrati uten dere.

Fra Adresseavisen 19.8.2019

Når det brenner i Sverige

Det er en ting jeg ikke vil lese om i forbindelse med det svenske valget. Det er hvorfor Sverigedemokraterna går fram. Læll, det er nettopp det som presser seg fram.

Noen ganger havner man i rare politiske dilemmaer. Et er dette: 9. september er det valg og jeg skal stemme. Hvem vil jeg skal styre i Sveriges riksdag? På den ene siden er det viktigste for meg at Sverigedemokraterna (SD) får så liten innflytelse som mulig i svensk politikk. På den andre siden er det en holdning som kommer til å gagne dem. Det passer SD perfekt når valget blir en slags folkeavstemning for eller imot dem.

Hvis den politiske debatten isteden ville handle om de viktige spørsmålene vil det gå dårlig for dem. De fleste vet at SD ikke har noen gode svar på klimatrusselen eller hvordan folk skal kunne få seg en jobb og ha orden på økonomien. Høyreavisen Svenska Dagbladets økonomireporter har gått til bunns i SDs rotete og vanskelige budsjett. Hun skriver at forslagene på en rekke punkter ikke henger sammen. Sluttresultatet blir et hull på over 30 milliarder kroner.

SD har heller ingen svar på hvordan man skal unngå at Sverige blir et splittet land. Tvert imot er de her ofte en del av problemet. Deres polariserende retorikk blir enda mer ubehagelig da partiet historisk har klare koblinger til nazistiske bevegelser. Selv om svært få av de som kommer til å stemme på dem er nazister. De som vil lese hva ulike representanter for partiet har uttalt kan gå inn på sd-citat.nu

Ofte hører jeg nordmenn si at det ikke har vært lov til å diskutere flykting- og innvandringsspørsmål i Sverige. Det er feil. I tretti år har det vært et vanlig tema. Derimot hadde vi lenge ikke noe parti i Riksdagen som var tydelig på at de mente det er et onde å ta imot flyktninger.

Motstand mot asylsøkere og mistillit mot alt som ikke er svensk er en forklaring på at SD kommer til å bli valgnattens største vinner. En annen er at Sverige holder på å splittes. En god del står utenfor VIP-losjene, en godt betalt jobb og de blir ofte sett ned på av de som sitter nærmest kjøttgrytene.

John Olav Egeland formulerte det godt i Dagbladet 18.8.18, selv om han ikke nevnte Sverige:
«Det handler om å anerkjenne andre som verdige mennesker, som likemenn som har krav på alminnelig aktelse. Uansett om det er forskjeller i inntekt, formue, utdannelse eller sosial status. Denne type respekt - som er folkestyrets grunnmur - er på vikende front. De som rammes kjenner det på kroppen, og mange tar det ut i opprør mot elitene og i tilliten til de politiske institusjonene. Det er ingen tilfeldighet at sosialdemokratiet over alt i Europa er hardest rammet. Der oppleves sviket som størst.»

Hver valgkamp lever sitt eget liv og har ulike spørsmål som dominerer. De som får privilegiet å bestemme hvilke spørsmål valgkampen skal handle om har langt på vei vunnet valget. For SD er det mest perfekte når problem i innvandringsmiljøer blir diskutert. Denne sommeren fikk de hjelp av galninger som satte i gang med bilbranner og noen gang med gateskyting.

Men hele Sverige har ikke blitt galt. Denne varme sommeren med mange skogbranner ble alle minnet om det viktige klimaspørsmålet.

Det spørsmål de fleste synes er i særklasse viktigst er ifølge en fersk meningsmåling likevel helsepolitikken. Deretter kommer skole og utdanning. Så kommer innvandring, kriminalitet, lov og orden samt miljø. I helsespørsmål er det ikke så enkelt å se forskjeller på partiene så uansett hvor viktig det er tror jeg ikke det kommer til å avgjøre valget.

Generelt burde politisk debatt handle mindre om hvem som vil leke med hvem, om meningsmålinger og hva man misliker med ulike partier. Mer om ideer, saksspørsmål og lederskap. Beklager, jeg fikk ikke til det denne gangen.

Det meste er fortsatt bra i Sverige og demokrati er noe fint. Sammen blir ordene til et parti som dyrker splittelse og bygger opp om hat. Når Sverigedemokratene gjør et sterkt valg så skjemmes jeg.

Seks spørsmål, svar og synspunkt om Tyrkia

Ungene spurte hvorfor det er blitt så mange konflikter rundt Tyrkia? Jeg er langt fra noen ekspert, men er like glad i landet som jeg nå er bekymret. Og europeiske ledere er ganske tyste om at Tyrkia er på vei mot enevelde. Da tar de heller en krangel om valgmøter.

29. mars hadde jeg en kronikk om det i Adresseavisen

USA og noen andre land

Det er allerede skrevet alt for mye om det amerikanske valget. Likevel, her kommer noen linjer om de viktigste lærdommene og om at det finnes flere land i verden enn USA.

På spørsmålet «Er du fornøyd eller misfornøyd med utviklingen i USA» var befolkningen for ti år siden delt på midten. De siste fem årene har det vært nesten 75 prosent som har vært misfornøyde.

Mange mener det er blitt så mye verre at de ikke har noe å tape. Jason «Timbuktu» Diakité beskriver det på en god måte. Han er en mann, som etter hva jeg forstår har «hjertat på rette staden». Midt under valgkampen får han plutselig se sin uncle Obi være på bildene bak Trump, med kepsen «Make America great again». Han lurte på hvordan hans onkel kunne støtte republikanernes kandidat. Så han ringte ham.

«Jeg kommer til å stemme på Trump. Du forstår,jeg har stemt på og arbeidet for Demokratene i 42 år. Jeg har sett hvor ille det har gått for svarte amerikaner under deres lederskap. Jeg har gjort min research. Jeg har to masterseksamen. Når jeg ser statistikken over hvor mange svarte i USA som er arbeidsledige, sitter i fengsel eller som ligger på kirkegardene ser jeg hvor ille det har gått i dette landet. Vi behøver forandring nå. Ikke mer av det samme.

Hillary Clinton ble naturlig nok sett på som det samme. Kanskje kunne Saunders ha stått for den samme utenfra vinden som Trump. Noen som ønsket at ting skulle bli annerledes. Noe som ikke var så sterkt forbunden med det bestående.

Når forskjellene i et samfunn blir for store, folk ikke føler seg sett eller verdsatt. Når lønningene er så dårlige at de må ha to jobber for å klare seg, da er det klart at de tørster etter forandring.



Negativ kampanje
Det har i et tiår vært mye snakk om negative campaining og uro over det, Det har vært framsnakking og sørlig bris med govær sammenlignet med den storm av negativ kampanje som har overtatt fokus helt i valgkampen. Trump har hovedansvaret.
Den beste analysen om valget som jeg hørte var noen som sa at:
«Når valget handler om Clinton vinner Trump og når valget handler om Trump vinner Clinton. Begge kandidatene vill at valget skulle handle om Trump. «

Polariseringen kommer til å fortsette. Hvilket hat kommer valgresultatet å utløse? Jeg tror ikke de skal redusere anslagene til Secret Service nå….

Et poeng til bare.
USA er viktig, men presidentvalget får alt for stor oppmerksomhet, sammenlignet med andre valg. Vi vet navn på hver galning som utroper seg til presidentkandidat, men vi vet ikke hvilke som er statsministrer og presidenter i de andre nordiske land.
Og hvem er president i EU, Kina og Inda? Hvor ble det av dekningen av valget av ny generalsekretær i FN?
Våre medier kunne med fordel tone ned USA-valget noe og bruke mer tid på andre viktigere handelspartnere etc.
Og vi lesere kanskje kan klikke litt mindre og lese litt mer?

De beste rådene du kan få i valgkampen

Ok. Om du ikke bor i Norge gå til slutten av artikkelen så skal du få flere gode råd. Hvis du bor i Norge så starte fra toppen før her kommer det.

Jeg synes du skal gi din stemme i Stortingsvalget til den du helst vil representere deg i ditt fylke. Ikke bare tenk parti eller statsministerkandidat.

Jeg mener Marit Arnstad er Trøndelags dyktigste og viktigste politiker. Jeg vet at jeg er inhabil fordi hun er min svigerinne. Men å andre siden kjenner jeg henne ganske godt og jeg er sikker på at du ikke finner noen bedre. Jeg skal spare på superlativene, men ber dere bare tenke på om de har noen dere heller ønsker skal representere oss?

Sammenlign gjerne med hvilke som kandiderer for de andre partiene. All ære til dem, men det er ikke så mange av dem du kjenner til. Med Marit får Trøndelag en folkevalgt med stor innflytelse og som jeg vet kommer å gjøre jobben.

Hvis du nå ikke bor i Nord-Trøndelag kan din stemme likevel være med å sikre Marit et utjevningsmandat. Dette var et knakende godt råd fra meg til deg. Helt gratis.

Her er noen helt andre råd som ikke har med politikk og valg å gjøre.

Bli en positiv del av prosessen:

Valgomater er bra men...

Snart er det stortingsvalg og mange bruker nettsidenes valgomater som hjelp for å bestemme seg. Da tror jeg det er jeg er lurt å prøve et par stykker før man bestemmer seg. Selv har jeg prøvd tre og kommet ut på tre forskjellige partier...

Vårt valg av parti henger sammen med så mye forskjellig. Hvilke politikere vi liker best, hvilke spørsmål som blir hete i valgkampen, hva vi bruker stemme på, hvilke standpunkter partiene har i forskjellige spørsmål. De færreste leser program og her er jo valgomatene til god hjelp. De sammenligner dine standpunkt med partienes standpunkter og forteller hvem du er mest enig med. Men et sted har det likevel suttet noen og valgt ut hvilke spørsmål som skal besvares og de har også tolket hvordan partiene stiller seg til dem.

Det går aldri å lage en helt perfekt valgomat, men om man tester flere forskjellige så kanskje det gir en god veiledning. Jeg vil si at de gir en mye bedre veiledning enn debattene på TV som sjelden handler om innhold. Ja, faktisk er valgomatene den beste nyvinningen i valgkampen siden utspørringene startet på radio og tv.

Her er de tre valgomatene jeg prøvde:
Aftenpostens

Nettavisens

NRKs

Den som gjetter riktig på hvilke tre partier jeg landet på utloves premie.

Kontinentets største popstjerne får ikke bli president

I serien av presidentvalg 2012 er det på søndag Senegals tur. Det mest oppsiktsvekkende er at dagens president stiller til gjenvalg for en tredje periode.

Til å begynne med er han 85 år, og mandatperioden er for syv år. Aktiv seniorpolitikk kan man si. Men værre er at han gjør det når konstitusjonen sier at de bare kan sitte i to perioder.

Det har utløst voldsomme protester, ikke minst i Dakar der det er daglige demonstrasjoner. Les artikkel her.

I vår lille del av verden er ikke Senegal noe vi vet mye om. Det har noen gode fotballspillere og gikk til kvartfinale i VM 2002. Jeg tror de slo ut Sverige i åttendelsfinelen. Så vet vi kanskje at rallyet Paris-Dakar slutter der.

Men i tillegg kommer Afrikas største popstjerne, Youssou N'Dour, fra Senegal. Han har sunget med Sting, Springsteen, Peter Gabriel og mange andre. Seven seconds away i lag med svenske Nena Cherry ble i hvert fall en stor hit i vår del av verden.

Han har tidligere engasjert seg for Mandela, for Amnesty og nå har han tatt opp kampen med den sittende presidenten Wade. n' Dour stiller rett og slett i presidentvalget. Nå har en konstitusjonsdomstol forbudt han til å være presidentkandidat. Men han fortsetter likevel kampanjen.

Det er modig. Det er kanskje vanskelig å tenke seg at en stort musikkgeni også vil være en dyktig president? Men det er bra at noen utfordrer en president som bryter med landets konstitusjon.

At presidentvalget i Senegal ikke får så mye oppmerksomhet i Norden er nok naturlig, men jeg har tidligere blogget om medienes rare prioritering når det gjelder valg.

Musikkvalget til dette blogginlegget er ganske opplagt.

Finns det bara en president?

Presidentvalet får ingen uppmärksamhet. I alla fall inte här i Norge.

Jo,den amerikanske nomineringsprocessen hos det republikanska partiet får enorm uppmärksamhet. Här beskrivs detaljer om personer som aldrig kommer att vara i närheten av ett ens bli kandidater. Mer eller mindre alla kan namnet på de 3-4 mest aktuella republikanska kandidaterna, och vem som har vunnit i vilka delstater. Men presidentvalet där är ju inte förrän till hösten.

Men i morgon är det ju faktiskt ett spännande presidentval, i grannlandet Finland. Pinsamt nog kom jag på att jag inte en gång visste namnet på de två kandidater som nu har chansen i andra valomgången. Så jag var tvungen att repetera med hjälp av nätet.

Samlingspartiets Saulo Niinistö och utmanaren från De gröna, Pekka Haavisto, var det ja.

Vad kommer det sig att vi inte bryr oss om ett riktigt val i grannlandet, men följer detaljer på några partimöten i USA? De har ju en spännande ordning over there, men ändå. Här behöver vi absolut hjälp av våra medier. Rapportera mer från Norden. Rapportera mer från Finland. Skriv gärna något om Island som inte bara handlar om krisen.

Eller vad med det kommande presidentvalet i Kina? De flesta vet inte att presidenten i världens folkrikaste nation heter Hu Jintao. Och det har heller inte skrivits så himla mycket om att han slutar och en ny skall väljas.

Nu är inte alltid val så väldigt spännande i diktaturer, så lite grann får väl kineserna skylla sig själva. Länge innan det kinesiska kommunistpartiet har sin 18:e kongress är det klart att Xi Jinping kommer att bli vald. Borde vi inte få veta lite mer om han som skall styra det extremt viktiga landet Kina?

Ett annat viktigt presidentval kommer att gå av stapeln i Frankrike.

Det är möjligt att rapporteringen är bättre i Sverige än i Norge? Men kära medier, det finns mer än ett land som skall välja president 2012.

Eller är det vi läsare som inte bryr oss. Vad tror du?

Under tiden kan vi ju lyssna på Imperiet:

Hva valget kunne ha dreid seg om

Når nå valgnattens seierchampagne og gravøl er drukket opp, de fleste kabaler lagt og våre valgte representanter forbereder seg til fire års tjeneste bør vi kanskje reflektere over valget.

Det startet forferderlig, fortsatte så imponerende verdig og sluttet med ett gjesp.

Jeg tror ikke vi er tjent med mer personangrep for å få en interessant valgkamp. Jeg tror heller ikke vi trenger mer negativ omtale om forslagene til de politiske motstanderne. Politikens hovedproblem tror jeg er at "alle" egentlig er så enige.

Alle vil ha god eldreomsorg Og ingen kommer noensinne å kunne levere det til absolutt alle. Det finnes ingen politiker, eller noen annen,som ikke ønsker seg en god og, ja, bedre skole. Men vi kommer aldri å ha 100 prosent topp motiverte lærere og elever. Etc. Etc. Det forhindrrer selvefølgelig ikke at vi må prøvea, at modeller prøves ut og at det er tema med både bevilgninger og om offentlig eller private aktører driver det best. Men...

Politikerne representer folket, og de gjør det litt for godt. Derfor er det få som setter spørsmålstegn ved hovedtrekkene i dagens samfunn. Kan vi fortsette på vår ekstremt materialistiske vei? Hvor mange nordmenn tåler kloden? Hvor lenge kan vi drive på med å bruke stadig mer energi? 

Er det slik at vi, mitt i uværet, har glemt av klimaproblematikken og tenker at det var SÅ 2007? (Og når jeg skriver dette sitter jeg på ny i ett fly) 

Skal vi fortsette å øke tilførselen av kjemikalier på feil plass i kretsloppet?

Er det et mål å kunne overlevere kloden i en bedre stand til neste generasjon og hva vil det i så fall bety?

Jeg hørte ikke noe om dette i valgkampen og det gjorde meg skuffet. Det jeg hørte var hvor mange som elsket at Ola Borten Moe ga miljøbevegelsen noen stikk. Kritikken min går ikke i første hånd mot energiministeren. Han torgførte kun det som er den gjengse politikk, og som har vært det i lang tid.

Hovedproblemet er at vi allesammen bryr oss om miljø en gang iblant og ellers bruker vår politiske energi på hvordan vi skal få brukt opp mer av jordens ressurser, hvordan vi skal få lavere energipriser, bedre tilrettelegging for trafikkvekst, lavere skatter og hvordan vi skal kunne øke vårt materielle forbruk enda mer.

Den som vil ha mer av dette vinner valg og i valgkampen er det vanskelig å gå særlig på tvers av velgerne.

Samtidig så synes jeg at de aller fleste mennesker er fornuftige. De ser at det ikke er materielt velstand som gir lykke. De er gla i naturen. De stiller opp på dugnader. De vil, presis som våre folkevalgte, vel. også for kommende generasjoner.

Men kombinasjonen velgere, kandidater og valgkamp fungerer ikke så bra. Men finnes det noen alternativ? Jeg tror løsningen ligger i at vi alle tenker mer på miljø, mer på de som kommer etter oss, i våre daglige handlinger og når vi skal stemme frem kandidater. Då kommer også mediene på banen. Og dyktige politiske kandidater må prøve å være våre ledere i disse spørsmål.

Dette er hva jeg mener, men hva syns du?