Norske tilstander – i Sverige

I starten av uken fikk Sverige en ny regjering. At det tok så lang tid skyldes at partiene skal gjøre seg kjent i et politisk landskap som minner om det norske. Det er blitt norske tilstander i svensk politikk.

Men først til spillteori - et stadig mer aktuelt begrep innenfor flere vitenskaper. Det handler om hvordan parter med motstridige interessen skal agere for å vinne fram når utfallet ikke er gitt.

Innenfor statsvitenskapen ser vi akkurat nå politikere som ikke har klart dette spillet. I Norge gjelder det Knut Arild Hareide som tok et initiativ og tapte både veivalg og posisjonen som partileder. Brexit-saken, der hele Storbritannia nå sliter, er et resultat av at David Camerons satset på å begrave en evig EU-krangel hos de konservative med en folkeavstemning. Hans trekk ble til et gedigent selvmål. Så har vi Sverige der firpartialliansens statsministerkandidat, Ulf Kristersson fra Moderaterna, ikke satset all verden, men likevel spilt sine kort så dårlig at han både mistet regjeringsmakten og de fleste av sine allierte.

På fredagen, 131 dager etter valget, fikk Riksdagens talmann endelig majoritet for et forslag til statsminister. Den erfarne forhandleren Stefan Löfven fra Socialdemokraterna blir sittende som statsminister. Med seg i regjeringen får han Miljöpartiet. En omfattende avtale med Centerpartiet og Liberalerna (tilsvarende Venstre i Norge) skal ligge til grunn for politikken til Lövfens regjering.

To partier, Centerpartiet og Liberalerna støtter altså den regjering de ønsket å skifte ut føre valget. Hvordan kunne det bli slik? Svaret heter i stor grad Sverigedemokraterna. Dette partiet, lengst til høyre i nordisk politikk, fikk 17,5 prosent av stemmene i riksdagsvalget. Det var nok til at ingen av de opprinnelige to regjeringsalternativene kunne få egen majoritet.

Det minner veldig om hva som skjedde med det politiske landskapet i Norge når en joker, Frp, våren 1986 havnet i vippeposisjon. Ingen av regjeringsalternativene hadde egen majoritet. Etter at Willoch stilte kabinettspørsmål gikk regjeringen av da Frp gikk sammen med Ap og SV. Ap tok over regjeringsmakten. Mot slutten av 1980-tallet valgte Senterpartiet Ap foran å behøve å gi innflytelse til Frp.

Nå er Sverige i samme situasjon. Centerpartiet har valgt samarbeid med Socialdemokraterna foran Sverigedemokraterna. Partiene søker å finne sin plass i et forandret politisk landskap.

Noen er veldig opptatt av blokk i politikken og tenker at det er naturstridig at partier har organisert samarbeid på tvers av disse. Men historien er full av eksempel på det motsatte. I Norge har Arbeiderpartiet og Senterpartiet samarbeidet de siste femten årene. Slik var det ikke tidligere. Med Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad har Venstre og KrF plutselig blitt regjeringspartnere med Frp, noe som var helt utelukket tidligere.

På samme måte har det svenske politiske landskapet forandret seg mange ganger. Når Centerpartiet og Liberalerna nå samarbeider med Socialdemokraterna i Sverige så er det i tråd med samarbeid i og utenfor regjering gjennom store deler av 1900-tallet. Ved store utfordringer og skifter i politikken har slikt samarbeid funnet sted gjennom store deler av 1900-tallet.

Så får vi se om de norske tilstandene i Sverige etter hvert utvikler seg til at Liberalerna og Centerpartiet også inngår regjeringssamarbeid med Socialdemokraterna?

Pensjoner og privatisering

I dag er jeg enig med regjeringen i to litt kontroversielle standpunkt. De er ikke de viktigste samfunnsspørsmålene, men likevel… Vi snakker om pensjonsalder for noen grupper og en privatisering.
For sikkerhets skyld. Jeg ønsket ikke at Norge skulle få en blå-blå regjering. Slik jeg ser det behøver politikken bidra til bedre balanse. Balanse i naturen, balanse mellom det private og det offentlige og balanse som gir valgfrihet i boende og kultur. Regjeringen tar de fleste av sine skritt i en annen retning. I tillegg synes jeg det er pinlig for Norge at Frp er kommet i regjering og ansvaret for det ligger ikke bare hos deres velgere, men også hos ledelsen i Høyre, KrF og Venstre. Men nok om det, i dag skulle jeg jo være positiv til regjeringen.

1. I dagens Adresseavisen sier arbeidsminister Robert Eriksson, Frp, at han vil fjerne alle særaldersgrenser i arbeidslivet. «Hvis statsråden får det som han vil, må politi, brannmenn, offiserer og alle andre med rett til å gå av med pensjon tidligere enn andre, belage seg på å stå mange år ekstra i jobben.
– Vi ser jo i dag at for eksempel politifolk, etter at de har gått av som 57-åringer, jobber i det private næringslivet.»

Så sier han og jeg er enig. Tidene er forandret. Vi lever lengre og vi behøver disse dyktige folkene noen år til. Foruten at de har denne rettigheten i dag finnes det vel ikke så gode grunner til å opprettholde dem, eller?

2. Det statlige eiendomsselskapet Entra skal privatiseres foreslår næringsminister Monica Meland, Høyre.

Dette er en type virksomhet som jeg ikke synes skal være statlig. De konkurrer med andre selskap og jeg har en klar oppfatning av at private eiere kan drive selskapet bedre. Selg slike selskap, men la skoler og omsorg være noe som i all hovedsak drives av stat og kommuner. Den skandinaviske velferdsmodellen har vist seg å være overlegen det meste. Den må stadig utvikles, men ikke gjennom å privatisere skoler og omsorg i stor skale. Det kommer vi i så fall å angre på. Å selge ut eiendomsselskap er derimot er en god idé.