Ja til el-tog, men først kortere reisetid

Tegning av Kjetil Strand

Det er mange meninger om hvorvidtTrønderbanen skal elektrifiseres eller ikke. Eller om det skal være dobbeltspor? Fint det, men hvem sørger for at allerede gjennomførte investeringer gir planlagt effekt i kortere reisetid? Ingen, ser det ut til.

Min daglige togreise fra Skatval til Trondheim tar 47 minutter. Det har den gjort i alle år til tross for at en rekke gjennomførte store investeringer skulle gi kortere reisetid. Først ble Gjevingåsen tunnel åpnet i 2011. Prisen var 644 millioner kroner. Det skulle den gang gi fem minutter kortere reisetid. Effekten har hittil vært 0,0 sekunder.
Da tunnelen var på plass og det likevel ikke ble noen endringer i tidtabellen viste Jernbaneverket til at mer måtte gjøres før reisetiden kunne kortes ned. De sa at de måtte fullføre oppgraderingen av strekningen fra Hommelvik til Stjørdal, blant annet med ny jernbanebru over Stjørdalselva.

«Først da vil vi kunne sette opp rutetabeller med kortere reisetid for passasjerene mellom Trondheim og Stjørdal», sa Jernbaneverkets informasjonsdirektør Dag Svinsås til NRK i 2011.

19. september 2016 åpnet den nye jernbanebrua på Hell. Kostnaden for det prosjektet var på 156 millioner kroner. Nå har det gått mer enn ett og et halvt år og reisetiden er fortsatt ikke redusert med et sekund. Det er skandaløst.

Toget står nå som regel og venter i fem minutter ved Ranheim stasjon, der ingen har lov å gå på eller av. Siden står det et par minutter på Trondheim S før det går videre mot Melhus eller Lerkendal. På vei nordover står toget ifølge tidtabellen mellom fire og ti minutter på Trondheim S før det kjører videre. Og på Stjørdal stasjon venter toget, ifølge samme tidtabell, opptil åtte minutter før konduktøren flagger toget videre.
Jeg har respekt for at det er et puslespill å skifte togtider, spesielt når det kun er enkeltspor. Men alt dette må jo ha vært vurdert i forkant av investeringene? Jeg vegrer meg for å tro at de satte i gang utbyggingene for å siden håpe at de kanskje kunne korte ned reisetiden.

Seriøst, noen gode programmerere burde kunne legge inn noen forutsetninger og få fram en ny tidtabell som reduserte reisetiden med ti minutter. Hvis alle de 1,4 millioner årlige reisene på Trønderbanen hadde vært ti minutter kortere så hadde vi til sammen brukt 233 333 færre timer på å komme fram! Dette uten å investere noe som helst i nye prosjekter.

Jeg er på bakgrunn av erfaringer fra Storbritannia og Sverige imot en privatisering av jernbanen i Norge. Men når man ikke klarer å ta ut effektene av store investeringer gir man i hvert fall gode argument til de som ønsker seg mer private innslag.

Togene går heller ikke oftere enn tidligere. Dette er nok en av hovedårsakene til at ikke enda flere tar toget. Det er bra frekvens i rushtiden, men ikke på kveldene. Siste toget hjem en lørdag kveld er for meg og mange andre klokken 21.10 fra Trondheim S. Det går ikke alltid et tog…

Tog er overlegent buss og bil både ut fra miljøeffekter og komfort. Jeg vil selvsagt helst ha både dobbeltspor og elektrifisering. Med dobbeltspor blir det plass til mange flere tog og færre forsinkelser. Elektriske tog har mye raskere akselerasjon enn dieseltog, hvilket gir kortere reisetid. Dessuten gir de lavere utslipp. Jeg konstaterer at nesten alle trønderske miljøer samt Jernbanedirektoratet prioriterer elektrifisering. Da er det vanskelig å forstå hvorfor enkelte folkevalgte for regjeringspartiene (jo, jeg tenker på deg stortingsrepresentant Jon Gunnes) sår tvil om det. Å utrede alternativ vil bety ytterligere utsettelser og at Østlandsområdet fortsetter å få de store investeringene til jernbane og vei.

Trønderbanen går bra. Antall reisende øker, men potensialet er mye større. Strekningen går gjennom de mest folkerike tettstedene og bygdene i Trøndelag. I tillegg kan man gå tørrskodd inn på Værnes flyplass. Toget bør gå litt oftere og litt senere på kveldene. Kjør på med elektrifisering. Og se til å ta ut gevinstene i form av kortere reisetid som er mulige med allerede gjennomførte investeringer.

Uten mat og drikke, duger Trøndelag ikke

Tegning av Kjetil Strand.

Er du klar for å spise deg friskere? Er matprodusenter på land og til havs forberedte på matens megatrender? Klarer matvareindustrien, matbutikker og restauranter i Trøndelag å møte nye matvaner?

Etter jul og nyttår blant kjøttelskere, vegetarianere, veganer, pescetarianere og fleksitarianere er det naturlig å fundere på våre forandrede matvaner.

Mat er viktig for oss alle. Trøndelag er dessuten sentral i norsk matvareproduksjon, både til lands og til havs. Så sett deg godt til rette på kjøkkenet, ved havmerden, på traktoren eller ved utviklingsavdelingen. Mye tyder på at 2018 blir et år da nye globale mattrender kommer til å ta av på alvor. Det mener i hvert fall nettstedet Food Navigator.

Framtidas mat skal sørge for at en voksende og aldrende befolkning får mat, helse og velvære. Mye av innovasjonen innenfor matindustrien må handle om å få stoppet utviklingen av diabetes 2 og andre velstandssykdommer før de tar knekken på både folk og samfunnsøkonomi. Løsningene skal helst komme før problemene har oppstått. Her er mat nøkkelen.

Verstingene skal vekk. Det er internasjonalt stort fokus på hvordan man skal kunne redusere mengden sukker i maten. Økte sukkeravgifter er ikke et særnorsk fenomen, men skjer i land etter land. Lignende angrep vil også bli satt inn mot saltinnhold og transfett. Inntaket av salt i Norge bør halveres. Når jeg kom til Norge tenkte jeg at her brukes det kun ett krydder; salt! Siden den gang har kvaliteten og variasjonen på norsk mat hatt en fantastisk utvikling. Men fortsatt et stykke å gå altså.

Men det handler ikke bare om hva vi bør ta bort fra maten. Også om hva vi kan tilføre. Her antas høyprotein-produkter være viktig for å støtte opp om god helse i alderdommen.

Ut fra forbrukernes ønske om å leve mer helseriktig forventes det også en nedgang i kjøttforbruket. Selv om de fleste ikke blir vegetarianere eller veganer så øker andelen raskt. Eller vi blir «fleksitarianere» som ikke må ha kjøtt i hvert måltid. Andelen veganer, som heller ikke spiser melk-, honning- og eggprodukter, er i Tyskland og USA oppe i respektive 18 og 17 prosent. Andelen vokser meget raskt. I UK var det firdobling fra 2014 til 2017. Iblant møter jeg folk som blir provosert av at ikke alle spiser kjøtt hele tiden. Jeg har aldri skjønt hvorfor. Og de som tror at dette kommer til å gå over tar feil. Det kommer til å bli sterkere.

Hva betyr det for Trøndelags matvareproduksjon og industri? Og for restaurantbransjen?

Det gir mange muligheter. En er makroalger, det vil si tang og tare, som er en lite utnyttet ressurs. Her kan det komme en ny akvakultursatsing med stort potensiale. I Asia er det allerede stort, men også i Europa vil de nye matvanene øke etterspørselen av slike produkt. Det er interessant at Trøndelag fylkeskommune har gitt Blått kompetansesenter på Frøya et oppdrag om å utrede potensialet for makroalger. Næringsliv og forskningsinstitusjoner er med på laget.
Kanskje vil blokkjede-teknologien bidra til en helt ny grad av åpenhet rundt matvareproduksjonen? Der vi enkelt kan spore alle deler av matvarekjeden fra gården der maten blir dyrket til hvordan industrien omvandler og tilsetter stoff. Da får vi vite hvordan pølser lages, være seg vi vil eller ikke? Kanskje kan vi også se det live? Det kan gagne norsk land- og havbruk mer enn matvareindustrien i land med annet dyrehold og stort forbruk av antibiotika.

Hvordan matvanene forandres påvirker i stor grad vår region. Er vår landsdels viktige matvareindustri forberedt på endringene? Her er det bare å håpe at Nidar, Gilde og Salmar er på banen. En av de globale megatrendene er at det er de små selskapene som kommer opp med de beste nyvinningene. Det har vi ofte sett hos gårdsmeierier og ølbryggere.

Naturens teknologi som fotosyntesen er fantastisk. Min datter bruker å si at teknologihovedstaden finnes i hver skog. Hvis vi lærer oss å benytte den enda bedre kan teknologien også ha en nøkkelrolle i gjøre matproduksjon mer miljømessig holdbar. Kan matproduksjon bli bedre på å binde opp CO2, redusere næringslekkasjer til vann og globalt redusere vannforbruket?

Trøndelagsmodellen for fred

Send hissige ledere på trønderfest!Fredlige signaler gang på gang på gang kan gi resultat. Illustrasjon Kjetil Strand

Nå er det på tide å lansere «Trøndelagsmodellen for fred». Den handler om å være ekstremt tydelig på at man ønsker hverandre alt godt. Om og om igjen.
Ta for eksempel et middagsselskap. I Trøndelag vil kontakten følge et nøye ritual, som skal garantere fred til evig tid.

Første trinn: Blikkene møtes og dere smiler lett til hverandre. Ikke noe morsomt er sagt, men vi ønsker å vise at vi er vennlig innstilt til den andre. Her har både Trump, Putin og IS-krigerne litt å gå på.

Andre trinn: Dere håndhilser, eller gir en lett kinnklem. Skikken med å håndhilse startet trolig for å vise at man ikke hadde våpen i hånd og ikke ønsket hverandre noe vondt. Antikke tekster og bilder viser at dette var noe man i hvert fall gjorde 5 000 år f.Kr. En svensk undersøkelse viste at i 2014 var det kun 20 prosent som håndhilset på bekjente. Jeg er sikker på at det er mer vanlig i Trøndelag. Det er en hyggelig måte å fortelle «jeg respekterer deg og ønsker å ha en god relasjon til deg». På den måten er mange kriger unngått. Å ikke ta imot en utstrakt hånd er direkte fiendtlig.

Tredje trinn: Dere sier «Takk for sist». Her forteller vi hverandre at «sist vi møttes skjedde ikke noe som skulle tilsi at vi ikke skal være vennlige mot hverandre i dag». Hvis en av dere, av en eller annen grunn, ikke skulle huske det kan jo det være en grei påminning. Det finnes verre signaler å sende ut.

Fjerde trinn: Når dere reiser dere fra middagsbordet så sier dere «Takk for skiftet» til alle andre ved bordet. Her markerer vi at gjennom middagens samtaler har det faktisk ikke skjedd noe som tilsier at vi ikke skal gå her fra som venner. Selv om du flørtet med borddama mi så er du tilgitt. Selv om du gir uttrykk for holdninger som kan minne om Frps så bærer jeg ikke nag mot deg.

Femte trinn: Når dere går fra selskapet så kan det være på tide å ta hverandre i hånda igjen. Eller kanskje klemme hverandre hardt og inderlig og si «Takk for laget. Det var hyggelig å se deg». Det er trolig sant. De aller fleste folk er hyggelige. Vi burde møtes oftere, selv om det oftest blir med tanken. Men samtidig sender dere signalet om at «vi er jo venner». Send hissige ledere på trønderfest!

Eventuelt sjette trinn: Står du utendørs eller ved et vindu så at du ser personen gå eller reise, så løfter dere hånden og vinker vennlig til hverandre. Det går ikke å misforstå at dere ikke har noe usnakket med hverandre. Et nyttig tips her kan være å ikke kjøre i vei i en bil med tonede ruter. Da mister du denne delen av ritualet.

Til sammen blir dette overdrevent mange fredssignaler, men likevel bare hyggelig. Jo, jeg vet at det ikke hindrer alle trøndere fra å krangle. Men læll!

Måtene vi hilser på hverandre er altså gamle, men forandres likevel. Fra filmer har vi sett kvinner neie og at menn i gamle dager løftet elegant på hatten. «High-five» med variasjoner er kommet inn. En slags digitale hilsener også på Facebook og Snapchat med rikt utvalg av emojier.

Jeg har alltid likt klemming best, men hvordan skal man vite hvem som ikke føler seg bekvem med det? Det er kanskje derfor den forsiktige kinn-klemmen er blitt populær. Den er forsiktig, men ikke i nærheten så herlig som en ordentlig klem med begge armene.

Jeg har derimot vært ganske klomsete, når jeg i internasjonale arbeidsgrupper ble konfrontert med kyssing på kinnet. Hvilken side starter man på? Skal det være 1,2 eller 3 ganger? Noen ganger ble det to og en halv... Er det lov for menn å kysse andre menn på kinnet? Og i hvilke kulturer kan man nærme seg kvinner? Det var bare å prøve og feile og da oppdager man at de andre også var usikre, for her er tradisjonene veldig forskjellige.

Hvis dere ikke vil gjøre de samme feilene som meg så er hovedregelen å først bøye hodet til venstre og gi et meget forsiktig nuss på hver av kinnene. Men i for eksempel Nederland, i deler av Belgia og i nær familie i arabiske land er det tre ganger som gjelder.

Klemming er en sivilisert og fredsfremmende hilsen. La oss utvikle trøndelagsmodellen videre gjennom å bruke den oftere.

Avsporing for Trønderbanen

Regjeringen Solberg vil at Trønderbanen skal settes ut på anbud. Forslaget kan være gjennomført allerede neste år. Erfaringene fra de land som har delt opp og privatisert togstrekninger er riktig dårlige. Regjeringen bør derfor velge et annet spor.

Trønderbanen er en suksess som tar oss punktlig og behagelig til og fra studier, arbeid, møter og opplevelser hver dag. Kundetilfredsheten er høyest i landet, hvilket også resulterer i at stadig flere tar toget. Bare i 2016 var det en økning i antall reisende med 7,5 prosent. Til sammen ble det 1,26 millioner reiser med Trønderbanen mot 1,17 millioner året før. Det avlaster de trønderske veier og gater for betydelig med trafikk og reduserer utslippene av svevestøv, NOx og klimagasser. Det er grunn til å rose regjeringen for at de i Nasjonal Transportplan legger opp til økt satsing på jernbanen. Blant mye annet til elektrifisering av jernbanen nord for Trondheim.

Men nå skal altså blant annet Trønderbanen, Meråkerbanen og Dovrebanen legges ut på anbud. Joda, private løsninger kan ofte bidra til smartere, rimeligere og mer kundevennlige løsninger. Men ikke alltid. Erfaringene viser at oppdeling og privatisering av togtrafikk fungerer dårlig. Også fra land som er tett befolket med korte avstander.

I 1993 gjennomførte Storbritannia en privatisering og i dag er det ca. 30 ulike selskaper som kjører trafikken. Den som har prøvd å reise med tog i Storbritannia vet at det blir en del springende fram og tilbake mellom de ulike selskaps billettautomater og uklarhet om hvordan man skal kombinere togstrekninger. Noen eier jernbanesporet, noen stasjonene, en tredje, fjerde og femte kjører togene som trafikkerer sporene. Meningsmålingene viser at britene ønsker at jernbanen igjen blir statlig. Noen ganger har staten også vært nødt til å ta tilbake togstrekninger når private selskapene har tapt penger og lagt ned togtilbud.

Det samme skjedde i New Zealand der en storstilt privatisering ledet til at selskap ikke klarte å drive videre og der det statlig eide selskapet KiwiRail nå har tatt over banene igjen.
I Sverige har de også lagt ut ulike togstrekninger på anbud. Det har ikke vært noen suksess. Det svenske Forbrukerrådet konkludert med at avregulering og konkurranse ikke har løst noe, men heller ført til kaos.

Nettopp oppdelingen, fragmenteringen av ansvar ser ut til å være en del av problemet. Istedenfor å forenkle blir det mer komplisert og de tenkte gevinstene spises opp av problemene med å koordinere virksomheten. Mengder av folk må regne på anbud overfor alle de ulike operatørene. Alle eventualiteter skal forhandles fram i avtaler og deretter må tvister og uenigheter løses gjennom rettsaker. Her er det mye mat for konsulenter og advokater. Hvordan håndtere at et selskaps tog står i veien for et annet? Hvordan skal slitasjen beregnes?

De som har den best velfungerende togtrafikken er land som Sveits, Tyskland, Canada og Frankrike. Der er de stort sett offentlig drivet av statlige selskaper. I følge RPI, et system som måler servicekvalitet i form av punktlighet, pris, sikkerhet og hvor mye folk og bedrifter bruker jernbanen så har Sveits Europas beste jernbane. Den tidligere direktøren for det sveitsiske jernbaneselskapet SSB, Benedikt Weibel, er nå leder for den internasjonale bransjeforeningen International Union of Railways. I et intervju til Manifest forteller Weibel om sine studier av organisering av jernbanen verden rundt. Ifølge ham er det bare i Europa man er opptatt av å splitte jernbanen ved å ha et skille mellom infrastruktur og togdrift.

– Dette er en fiks idé noen EU-byråkrater i Brüssel har kommet på. Ingenting annet. En fiks idé om at konkurranse vil styrke effektiviteten, sier Weibel til Manifest.
Denne erfaringen skal vi altså bruke til å følge de dårlige eksemplene i Storbritannia og Sverige. Eller som regjeringen skriver, vi skal ta i bruk «konkurranse for å få et bedre tilbud til de reisende.» Tro det den som vil.

(Publisert som signert i Adresseavisen 23. april)

Å fange vinden

Den som klarer å fange vinden skaffer seg et forsprang. Det har seilere kjent til i ca. 5 000 år. Nå er det vindkraften som skal være med å føre oss inn på en mer miljøvennlig vei.

Mange i Trøndelag er sterkt imot satsing på vindkraft. Ikke jeg.

Vi vet at fossile brensler truer vårt klima og det biologiske mangfoldet. Ingen kan heller si hvordan atomavfallet skal forvares på en sikker måte. Ikke slik at det i 10 000-tals år, så lenge det er livsfarlig radioaktivt, kan utelukkes at nåværende eller framtidige terrorister, gale statsledere eller naturkatastrofer vil kunne forårsake utslipp.

Det eneste som ikke gir noen negative miljøeffekter er å redusere forbruket, eller ikke forbruke. Men dit er det en veldig lang vei å gå. Da er vindkraften, sammen med sol- og bioenergi, viktige bidragsytere til omstilling.

Det er protester mot vindkraft i Selbu, Meråker, Snillfjord, Fosen og sikkert mange andre plasser i Trøndelag. Naturvernforbundet kjemper mot utbyggingen av vindkraft. Adresseavisens kommentator Stein Arne Sæther har i flere artikler rast mot planene på Fosen og vindkraften i alminnelighet.

NIMBY-effekten (Not in my backyard) slår ofte til være seg det gjelder veier, jernbane, godsterminaler eller vindkraftverk. Det er ikke så overraskende at folk ikke vil ha anlegg så tett innpå egen bolig eller hytte.

På Fosen er det likevel overraskende at vindkraften ser ut til å møte mer motstand enn kampflybasen. Det gjelder også for Trondheim. Allerede skvetter jeg til inne på kontoret når kampflyene passerer over byen. Og etter hva jeg forstår vil det bli mye verre når F 35 tar over med sine 20-25 prosent høyere desibel enn dagens F16. Hvordan urørt natur påvirkes av lyden av kampfly er det ikke vanskelig å forestille seg. At suset fra vindkraft skal være en grunn til å være motstander blir da ganske merkelig.

Nå vet jeg at langt fra alle deler det synet og at det er det estetiske som er hovedargumentet imot vindkraft. Ikke minst fra hytteeiere og turgåere som ønsker å oppleve urørt natur som kontrast til livet i byen.

Det finnes områder som helt bør fredes fra menneskets påvirkning. Men hvis det går veier dit fra før så ser jeg ikke hvordan vindmøller kan forstyrre mer enn biler i naturen. Eller at lyden fra snøskuter på fjellet, eller vannscooter på havet, kan være mindre forstyrrende. Ganske mange hytter har også påvirket strandlinjen og fjellet mer negativt enn hva vindmøller gjør.

Jeg tror det er noe med øyet som ser, øret som lytter og hjertet som slår. Noen blir sikkert kåt av kampfly. Selv blir jeg glad av vindkraftverkene som jeg er vant til å se i kulturlandskap i hele Europa. Det er noe poetisk over å fange vinden.

Derfor hilser jeg flere vindfangere velkommen. Som på Fosen, Hitra og i Snillfjord der de nå bygger Europas største landbaserte vindkraftanlegg, med en samlet effekt på 1000 megawatt.

Sammenlignet med nesten alle andre land bygges det lite vindkraft i Norge. Dette på tross av at vi har de beste forutsetninger med mye vind spredt over store arealer. I verden skjer det veldig mye mer.

• Antall jobber innenfor vindkraft i USA økte i 2016 med 32 prosent, fra 77 088 til 101 738.
• Delstaten New York planlegger USAs største vindkraftsatsing til havs som skal kunne forsyne 1 250 000 boliger med strøm.
• En ny studie fra Uppsala universitet viser at de nordiske land kan klare sin strømforsyning kun med fornybar energi.
• Sverige får snart 20-, og Tyskland snart 90 terrawattimer fra vindkraften.
• Skottland har som mål å være selvforsynt med fornybar energi allerede i 2020. Mesteparten skal komme fra vindkraft. 9 km utenfor Skottlands kyst skal de nå prøve flytende vindmølleparker.
• The Guardian fortalte nylig at i Storbritannia produserte vindkraften i 2016 for første gang mer strøm enn kullkraftverkene.
• Nederlands tog går nå kun på vindenergi
• Ingen satser mer på vindkraft enn Kina. I gjennomsnitt tre ganger så stor andel av BNP som EU. Fem av de ti største produsentene av vindturbiner i verden er fra Kina, med Goldwind som verdens største.

Nyt synet av fornybar, ren energi som bidrar til å redusere menneskeskapte klimaeffekter og behovet for kjernekraftverk.

Fra stjernene til været i Trøndelag

Det er svimlende å skue inn vinterhimmelens alle stjerner. De vi ser ligger i vår egen gate, i et gigantisk univers. Solen har her selskap av ca. 200-400 milliarder stjerner. Bak vår egen Melkevei strekker seg en kjede av andre galakser med alle sine stjerner. Minst 100 milliarder galakser skal det finnes i «vår» del av universet. Totalt ufattelig.

På tross av universets størrelse vet vi ikke om noe annet sted der menneskelig liv er mulig enn planeten Jorden. Dette er vår bolig, der ikke bare vi, men trolig alle generasjoner mennesker noensinne skal leve. Likevel ødelegger vi systematisk deler av den og spiller hasard med våre livsvilkår.

Hvis vi tar det perspektivet og ser på Jorden fra en annen galakse, ville vi agere litt annerledes. Det meste burde handle om i hvilken stand vi skal overlevere jorden til neste generasjon. Og neste. Og neste.

Mindre energi burde legges på hvordan vi skal kunne forbruke litt mer eller komme oss noe raskere fra sted til sted.

Vi burde ha mer av det perspektivet, globalt, nasjonalt og lokalt. Det gjelder alt fra å redusere bruken av miljøgifter, nedbyggingen av matjord og den raske utryddingen av arter. Dette er problemer som burde få større oppmerksomhet.

Denne kronikken blir likevel om klimagassene. De er ikke gifter, men utslippene av dem er så store at de truer mange arter og mange menneskers liv. Hvis temperaturene fortsetter å stige så vil det ikke bare smelte isen ved polene, men også bidra til ørkenutbredelse på kloden og et villere vær her i Trøndelag.

Noen forskere mener at Golfstrømmen, en forutsetning for vårt liv i Skandinavia, vil påvirkes av drivhuseffekten og issmeltingen. Det er ikke bevist, men likevel så urovekkende at det burde tas ekstremt alvorlig. Bevist er derimot klimaeffektene uansett om du hører noen rare stemmer ta til orde for det motsatte. En av dem er dessverre påtroppende president i USA. Her hjemme har Carl I. Hagen funnet ut at klimadebatten er tull ettersom det var varmere i Norden på vikingtiden.

Nå er det ikke slik at det er temperaturen akkurat her i Norden, eller for eksempel på nesetippen til Carl I. Hagen, vi diskuterer. Det er den globale temperaturen og vi vet med sikkerhet at den blir stadig varmere.

Benekternes tid er forbi. 2014 var det varmeste åren kloden hadde opplevd. Så kom 2015 og ble enda varmere. Nå viser det seg at 2016 ble enda varmere enn de to foregående rekordårene. Det betyr ikke automatisk at 2017 vil bli like varmt. De naturlige variasjonene ligger i bunn, men vi behøver ikke lengre å fundere på om menneskeskapte utslipp påvirker klimaet. Vi vet at de gir jorden en langvarig feber.

Resultatene er, nettopp som forskerne har sagt, at isene ved polene er rekordtynne. Også i Norge er uværene sterkere enn før og skredene flere. Aftenposten rapporterte forrige uke om at Svalbard i 75 måneder på rad har hatt temperaturer over normalen. I desember var månedstemperaturen for hele Norge 4,6 grader over normalen. Likevel ser vi bare begynnelsen på effektene.

Adresseavisens politiske redaktør skrev samtidig om at «klimasaken kan være vår Trump», et spørsmål der folket gir F i hva de blir fortalt av «ekspertene». At det store flertallet ikke er klimabenektere, men likevel ikke bryr seg spesielt. Det er riktig at det sjelden er et tema i lunsjdiskusjonen eller på vennemiddagene. Men stilt foran spørsmålet tror jeg de færreste ikke er beredt å forandre noe på livsstilen for at kommende generasjoner skal unngå effektene av flere graders temperaturøkning. Og været bruker engasjere de fleste, ikke bare i Trøndelag.

Det finnes også noen positive tegn. USA og Kina har skrevet under Paris-avtalen. De fornybare energikildene som sol og vind blir viktigere innslag på bekostning av fossile brensler. I 2025 vil solkraft være verdens billigste energikilde. Prisen har allerede falt med 62 prosent siden 2009.
Når jeg for 20 år siden flyttet til Trøndelag tenkte jeg at solenergi her kun var for ihuga optimister. Nå bygges næringseiendommer med solceller. Både NTE og Trønderenergi ruller ut solcellepakker til privathushold. Det er en del av en global trend. Vi får også stadig smartere løsninger for å redusere energiforbruket, men vi har likevel en lang vei å gå. Norge et av landene i Europa som øker sine utslipp, istedenfor å redusere dem.

Les også denne:

http://gemini.no/2017/01/derfor-tar-klimaskeptikeren-feil/

Kortere togstrekning – like lang reisetid

Jeg tar toget til og fra jobb hver dag. Strekningen Skatval-Trondheim tar ca. 45 minutt. Og med mine 15 år som togpendler har det blitt noen minutt, noen timer, noen dager, uker og måneder. Toget er i rute hver dag. Jeg tror det er 1,5 år siden jeg opplevet å være 15 minutt forsinket. Imponerenede NSB og Jernbaneverket!

Så ble det bestemt at man skulle bygge tunnel gjennom Gjevingåsen. Hovedårsaken var å spare reisetid. Fem minutt kortere ville reisen bli.
Det har den ikke blitt. Reisetiden er eksakt den samme. Jernbaneverket erkjente at man ikke kunne ta ut effekten før i 2012. Nå er 2012 snart slutt og nye tidtabeller kommer fra 9. desember.
Hvor mye kortere reisetiden vil bli? 0,0 sekunder!

Den eneste effekten tunnelen har hatt så langt er at vi får misser noe av den fantastiske vyen som er på strekningen Værnes-Trondheim. Dette er en av landets absolutt vakreste togstrekninger med utsikt mot Fjorden nesten hele veien.

Nå er det ikke det minste synd på meg. Jeg har det godt på toget med lesing, søvn og nett. Men kanskje ikke en helt suveren bruk av ressurser?

En annen sak er det også at det opplagt burde vært dobbelspor slik at man kunne hatt et enda bedre flytog Trondheim-Værnes. Det er utrolig godt lagt til rette for det med en jernbanestasjon helt inne på flyplassen. Men med et spor gjennom Gjevingåsen drøier det.