Norske tilstander – i Sverige

I starten av uken fikk Sverige en ny regjering. At det tok så lang tid skyldes at partiene skal gjøre seg kjent i et politisk landskap som minner om det norske. Det er blitt norske tilstander i svensk politikk.

Men først til spillteori - et stadig mer aktuelt begrep innenfor flere vitenskaper. Det handler om hvordan parter med motstridige interessen skal agere for å vinne fram når utfallet ikke er gitt.

Innenfor statsvitenskapen ser vi akkurat nå politikere som ikke har klart dette spillet. I Norge gjelder det Knut Arild Hareide som tok et initiativ og tapte både veivalg og posisjonen som partileder. Brexit-saken, der hele Storbritannia nå sliter, er et resultat av at David Camerons satset på å begrave en evig EU-krangel hos de konservative med en folkeavstemning. Hans trekk ble til et gedigent selvmål. Så har vi Sverige der firpartialliansens statsministerkandidat, Ulf Kristersson fra Moderaterna, ikke satset all verden, men likevel spilt sine kort så dårlig at han både mistet regjeringsmakten og de fleste av sine allierte.

På fredagen, 131 dager etter valget, fikk Riksdagens talmann endelig majoritet for et forslag til statsminister. Den erfarne forhandleren Stefan Löfven fra Socialdemokraterna blir sittende som statsminister. Med seg i regjeringen får han Miljöpartiet. En omfattende avtale med Centerpartiet og Liberalerna (tilsvarende Venstre i Norge) skal ligge til grunn for politikken til Lövfens regjering.

To partier, Centerpartiet og Liberalerna støtter altså den regjering de ønsket å skifte ut føre valget. Hvordan kunne det bli slik? Svaret heter i stor grad Sverigedemokraterna. Dette partiet, lengst til høyre i nordisk politikk, fikk 17,5 prosent av stemmene i riksdagsvalget. Det var nok til at ingen av de opprinnelige to regjeringsalternativene kunne få egen majoritet.

Det minner veldig om hva som skjedde med det politiske landskapet i Norge når en joker, Frp, våren 1986 havnet i vippeposisjon. Ingen av regjeringsalternativene hadde egen majoritet. Etter at Willoch stilte kabinettspørsmål gikk regjeringen av da Frp gikk sammen med Ap og SV. Ap tok over regjeringsmakten. Mot slutten av 1980-tallet valgte Senterpartiet Ap foran å behøve å gi innflytelse til Frp.

Nå er Sverige i samme situasjon. Centerpartiet har valgt samarbeid med Socialdemokraterna foran Sverigedemokraterna. Partiene søker å finne sin plass i et forandret politisk landskap.

Noen er veldig opptatt av blokk i politikken og tenker at det er naturstridig at partier har organisert samarbeid på tvers av disse. Men historien er full av eksempel på det motsatte. I Norge har Arbeiderpartiet og Senterpartiet samarbeidet de siste femten årene. Slik var det ikke tidligere. Med Trine Skei Grande og Kjell Ingolf Ropstad har Venstre og KrF plutselig blitt regjeringspartnere med Frp, noe som var helt utelukket tidligere.

På samme måte har det svenske politiske landskapet forandret seg mange ganger. Når Centerpartiet og Liberalerna nå samarbeider med Socialdemokraterna i Sverige så er det i tråd med samarbeid i og utenfor regjering gjennom store deler av 1900-tallet. Ved store utfordringer og skifter i politikken har slikt samarbeid funnet sted gjennom store deler av 1900-tallet.

Så får vi se om de norske tilstandene i Sverige etter hvert utvikler seg til at Liberalerna og Centerpartiet også inngår regjeringssamarbeid med Socialdemokraterna?

Regjeringskriser på begge sider av Kjølen

Illustrasjon av Kjetil Strand

Både i Sverige og Norge er det uvisshet om hvem som skal være kompis med hvem i regjering. Vil du vite hvordan det kommer til å gå? Les videre.

Siden valget i 2017 har ikke lengre Erna Solberg noen samarbeidsavtale med KrF. At de nå ikke kan regne med deres støtte burde ikke komme overraskende på en minoritetsregjering.

Politisk er det ikke naturlig at sentrumspartier være seg ønsker å støtte en regjering med Frp, eller å være en del av den. Det mest overraskende var at to sentrumspartier valgte å inngå samarbeidsavtale med Frp. Og ikke minst at Venstre gikk inn i en slik regjering.

Begrunnelsen fra Hareide har dere hørt, men Kjell Magne Bondevik gir også sin støtte. Til NRK sa han:
«Jeg støtter Knut Arild Hareide. Det synes jeg han fortjener. Vi er et sentrumsparti som alltid har samarbeidet begge veier. Grunnen til at jeg nå støtter Hareide i et samarbeid med venstresiden, er at avstanden til FrPs standpunkt og holdninger er for stor. «Når det er stemning i partiet for at en skal inn i en regjering, må en søke andre alternativer. Da er det å søke mot Senterpartiet, som ligger KrF veldig nær, og Arbeiderpartiet en mulighet»

Det er likevel en krevende vei KrF har lagt ut på. Når uenigheten om strategi er så stor har partiet en vanskelig oppgave til helgens ekstraordinære landsmøte.

Det er så alvorlig at partiet kan bli delt. Men alle delegater vet at det ikke vil komme noe godt ut av det. Partiet balanserer allerede på fireprosentslinen.

Noen tenker at Krf vil bli utradert på at de skifter samarbeidsstrategi. Hareide er kommet til at de forsvinner hvis de fortsetter som nå. Og når Venstre i Solberg-regjering oftere ligger under enn over sperregrensen, så er heller ikke det noen oppskrift til umiddelbar suksess. Selv om de skulle velge å se bort fra sine verdier.
Hvordan løse den situasjon de er i?

Jeg tror på noen form av kompromiss som har til hensikt å holde partiet samlet. Det kan være et vedtak eller uttalelse i retning av:
1. KrF ønsker å gå inn i regjering og ta ansvar for å få en regjering med andre verdier.
2. KrFs primære ønske er å gå inn i en regjering med Erna Solberg som statsminister, men uten Frp.
3. Hvis dette ikke er mulig så ønsker KrF å innlede regjeringsforhandlinger med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Der har landsmøtet en mulighet til å oppnå det mange til slutt kommer til å ønske – at partiet ikke skal splittes.
Om Knut Arild Hareides initiativ kan sies flere ting. Han vil ikke se sitt parti forsvinne ut av politikkens hukommelse, uten å prøve en annen vei. Han kan klare å sparke Frp ut av Norges regjering – et sted der de ikke burde være. Kred for det.

Men åpenbart er det også slik at det for et parti ikke er så lurt å velge regjering før man vet hva man kan oppnå. Det blir som å si ja til å selge huset til noen før man vet hvilket pris man får for det.

I Sverige er regjeringskrisen et faktum. Etter høstens valg er situasjonen fastlåst. På den ene siden er det en majoritet som ikke ønsker at den sittende sosialdemokratiske regjeringen Löfvén skal fortsette. På den andre siden har heller ikke alternativet med «Alliansen» noen majoritet. Det høyreekstreme Sverigedemokratene kommer ikke til å støtte en regjering som de ikke har forpliktende samarbeid med.

Dessverre er de svenske partiene alt for opptatt av blokkpolitikk, så de vil ikke bli noen bred regjering på politikkens midtbane. Jeg tror derfor på en dansk modell, der et eller to mindre parti blir akseptert som regjeringsdannere. Det kan for eksempel være Centerpartiet med eller uten Liberalene og med den relativt populære Annie Lööf som statsminister. Det kan også være så at både Sverigedemokraterna og Centerpartiet/Liberalerna aksepterer en minoritetsregjering med Moderaterna som eneste regjeringsparti.

Det er mine spådommer. Snart vet vi om de slår inn.

Gi oss nordisk passfrihet tilbake

Dagens  kronikk i Adresseavisen.
Gi oss nordisk passfrihet tilbake

Pensjoner og privatisering

I dag er jeg enig med regjeringen i to litt kontroversielle standpunkt. De er ikke de viktigste samfunnsspørsmålene, men likevel… Vi snakker om pensjonsalder for noen grupper og en privatisering.
For sikkerhets skyld. Jeg ønsket ikke at Norge skulle få en blå-blå regjering. Slik jeg ser det behøver politikken bidra til bedre balanse. Balanse i naturen, balanse mellom det private og det offentlige og balanse som gir valgfrihet i boende og kultur. Regjeringen tar de fleste av sine skritt i en annen retning. I tillegg synes jeg det er pinlig for Norge at Frp er kommet i regjering og ansvaret for det ligger ikke bare hos deres velgere, men også hos ledelsen i Høyre, KrF og Venstre. Men nok om det, i dag skulle jeg jo være positiv til regjeringen.

1. I dagens Adresseavisen sier arbeidsminister Robert Eriksson, Frp, at han vil fjerne alle særaldersgrenser i arbeidslivet. «Hvis statsråden får det som han vil, må politi, brannmenn, offiserer og alle andre med rett til å gå av med pensjon tidligere enn andre, belage seg på å stå mange år ekstra i jobben.
– Vi ser jo i dag at for eksempel politifolk, etter at de har gått av som 57-åringer, jobber i det private næringslivet.»

Så sier han og jeg er enig. Tidene er forandret. Vi lever lengre og vi behøver disse dyktige folkene noen år til. Foruten at de har denne rettigheten i dag finnes det vel ikke så gode grunner til å opprettholde dem, eller?

2. Det statlige eiendomsselskapet Entra skal privatiseres foreslår næringsminister Monica Meland, Høyre.

Dette er en type virksomhet som jeg ikke synes skal være statlig. De konkurrer med andre selskap og jeg har en klar oppfatning av at private eiere kan drive selskapet bedre. Selg slike selskap, men la skoler og omsorg være noe som i all hovedsak drives av stat og kommuner. Den skandinaviske velferdsmodellen har vist seg å være overlegen det meste. Den må stadig utvikles, men ikke gjennom å privatisere skoler og omsorg i stor skale. Det kommer vi i så fall å angre på. Å selge ut eiendomsselskap er derimot er en god idé.

Statsrådsfylt Dagsnytt 18

Nå hører jeg på Dagsnytt 18 på radio og allerede etter 34 minutt hadde fire forskjellige statsråder vært innom studioen. Her må det etterlyses litt større fantasi hos programlederne, men ikke bare det.

Når statsrådene i en viktig og travel hverdag prioriterer Dagsnytt 18 foran andre ting så kunne man tro at dette var den viktigste kanalen for å kommunisere med folket. Men det er jo ganske tvilsomt.

Vi er en liten sær gruppe som mener at P2 er Norges beste radiokanal. Fra Nyhetstimen på morgonen via Ekko og Radioselskapet til Dagsnytt 18 og litt mer sære program. Variert, opplysende og innimellom morsomt (I hvert fall Radioselskapet).

Også Statsministeren er ganske ofte innom Dagsnytt 18 eller Politisk kvarter. Flott det, men er det rett bruk av tid? Det er vanskelig å tenke seg at David Cameron eller Fredrik Reinfeldts med ministre skulle prioritere tilsvarende.

Jeg anbefaler alle til å lytte mer på P2. Men statsrådene oppfordrer jeg til å kutte ned antallet besøk til en tredjedel og isteden bruke tiden på å styre landet.

Nå er spørsmålet hva du mener?

This is Radio nowhere, is there anybody alive out there?