Å fange vinden

Den som klarer å fange vinden skaffer seg et forsprang. Det har seilere kjent til i ca. 5 000 år. Nå er det vindkraften som skal være med å føre oss inn på en mer miljøvennlig vei.

Mange i Trøndelag er sterkt imot satsing på vindkraft. Ikke jeg.

Vi vet at fossile brensler truer vårt klima og det biologiske mangfoldet. Ingen kan heller si hvordan atomavfallet skal forvares på en sikker måte. Ikke slik at det i 10 000-tals år, så lenge det er livsfarlig radioaktivt, kan utelukkes at nåværende eller framtidige terrorister, gale statsledere eller naturkatastrofer vil kunne forårsake utslipp.

Det eneste som ikke gir noen negative miljøeffekter er å redusere forbruket, eller ikke forbruke. Men dit er det en veldig lang vei å gå. Da er vindkraften, sammen med sol- og bioenergi, viktige bidragsytere til omstilling.

Det er protester mot vindkraft i Selbu, Meråker, Snillfjord, Fosen og sikkert mange andre plasser i Trøndelag. Naturvernforbundet kjemper mot utbyggingen av vindkraft. Adresseavisens kommentator Stein Arne Sæther har i flere artikler rast mot planene på Fosen og vindkraften i alminnelighet.

NIMBY-effekten (Not in my backyard) slår ofte til være seg det gjelder veier, jernbane, godsterminaler eller vindkraftverk. Det er ikke så overraskende at folk ikke vil ha anlegg så tett innpå egen bolig eller hytte.

På Fosen er det likevel overraskende at vindkraften ser ut til å møte mer motstand enn kampflybasen. Det gjelder også for Trondheim. Allerede skvetter jeg til inne på kontoret når kampflyene passerer over byen. Og etter hva jeg forstår vil det bli mye verre når F 35 tar over med sine 20-25 prosent høyere desibel enn dagens F16. Hvordan urørt natur påvirkes av lyden av kampfly er det ikke vanskelig å forestille seg. At suset fra vindkraft skal være en grunn til å være motstander blir da ganske merkelig.

Nå vet jeg at langt fra alle deler det synet og at det er det estetiske som er hovedargumentet imot vindkraft. Ikke minst fra hytteeiere og turgåere som ønsker å oppleve urørt natur som kontrast til livet i byen.

Det finnes områder som helt bør fredes fra menneskets påvirkning. Men hvis det går veier dit fra før så ser jeg ikke hvordan vindmøller kan forstyrre mer enn biler i naturen. Eller at lyden fra snøskuter på fjellet, eller vannscooter på havet, kan være mindre forstyrrende. Ganske mange hytter har også påvirket strandlinjen og fjellet mer negativt enn hva vindmøller gjør.

Jeg tror det er noe med øyet som ser, øret som lytter og hjertet som slår. Noen blir sikkert kåt av kampfly. Selv blir jeg glad av vindkraftverkene som jeg er vant til å se i kulturlandskap i hele Europa. Det er noe poetisk over å fange vinden.

Derfor hilser jeg flere vindfangere velkommen. Som på Fosen, Hitra og i Snillfjord der de nå bygger Europas største landbaserte vindkraftanlegg, med en samlet effekt på 1000 megawatt.

Sammenlignet med nesten alle andre land bygges det lite vindkraft i Norge. Dette på tross av at vi har de beste forutsetninger med mye vind spredt over store arealer. I verden skjer det veldig mye mer.

• Antall jobber innenfor vindkraft i USA økte i 2016 med 32 prosent, fra 77 088 til 101 738.
• Delstaten New York planlegger USAs største vindkraftsatsing til havs som skal kunne forsyne 1 250 000 boliger med strøm.
• En ny studie fra Uppsala universitet viser at de nordiske land kan klare sin strømforsyning kun med fornybar energi.
• Sverige får snart 20-, og Tyskland snart 90 terrawattimer fra vindkraften.
• Skottland har som mål å være selvforsynt med fornybar energi allerede i 2020. Mesteparten skal komme fra vindkraft. 9 km utenfor Skottlands kyst skal de nå prøve flytende vindmølleparker.
• The Guardian fortalte nylig at i Storbritannia produserte vindkraften i 2016 for første gang mer strøm enn kullkraftverkene.
• Nederlands tog går nå kun på vindenergi
• Ingen satser mer på vindkraft enn Kina. I gjennomsnitt tre ganger så stor andel av BNP som EU. Fem av de ti største produsentene av vindturbiner i verden er fra Kina, med Goldwind som verdens største.

Nyt synet av fornybar, ren energi som bidrar til å redusere menneskeskapte klimaeffekter og behovet for kjernekraftverk.

Fra stjernene til været i Trøndelag

Det er svimlende å skue inn vinterhimmelens alle stjerner. De vi ser ligger i vår egen gate, i et gigantisk univers. Solen har her selskap av ca. 200-400 milliarder stjerner. Bak vår egen Melkevei strekker seg en kjede av andre galakser med alle sine stjerner. Minst 100 milliarder galakser skal det finnes i «vår» del av universet. Totalt ufattelig.

På tross av universets størrelse vet vi ikke om noe annet sted der menneskelig liv er mulig enn planeten Jorden. Dette er vår bolig, der ikke bare vi, men trolig alle generasjoner mennesker noensinne skal leve. Likevel ødelegger vi systematisk deler av den og spiller hasard med våre livsvilkår.

Hvis vi tar det perspektivet og ser på Jorden fra en annen galakse, ville vi agere litt annerledes. Det meste burde handle om i hvilken stand vi skal overlevere jorden til neste generasjon. Og neste. Og neste.

Mindre energi burde legges på hvordan vi skal kunne forbruke litt mer eller komme oss noe raskere fra sted til sted.

Vi burde ha mer av det perspektivet, globalt, nasjonalt og lokalt. Det gjelder alt fra å redusere bruken av miljøgifter, nedbyggingen av matjord og den raske utryddingen av arter. Dette er problemer som burde få større oppmerksomhet.

Denne kronikken blir likevel om klimagassene. De er ikke gifter, men utslippene av dem er så store at de truer mange arter og mange menneskers liv. Hvis temperaturene fortsetter å stige så vil det ikke bare smelte isen ved polene, men også bidra til ørkenutbredelse på kloden og et villere vær her i Trøndelag.

Noen forskere mener at Golfstrømmen, en forutsetning for vårt liv i Skandinavia, vil påvirkes av drivhuseffekten og issmeltingen. Det er ikke bevist, men likevel så urovekkende at det burde tas ekstremt alvorlig. Bevist er derimot klimaeffektene uansett om du hører noen rare stemmer ta til orde for det motsatte. En av dem er dessverre påtroppende president i USA. Her hjemme har Carl I. Hagen funnet ut at klimadebatten er tull ettersom det var varmere i Norden på vikingtiden.

Nå er det ikke slik at det er temperaturen akkurat her i Norden, eller for eksempel på nesetippen til Carl I. Hagen, vi diskuterer. Det er den globale temperaturen og vi vet med sikkerhet at den blir stadig varmere.

Benekternes tid er forbi. 2014 var det varmeste åren kloden hadde opplevd. Så kom 2015 og ble enda varmere. Nå viser det seg at 2016 ble enda varmere enn de to foregående rekordårene. Det betyr ikke automatisk at 2017 vil bli like varmt. De naturlige variasjonene ligger i bunn, men vi behøver ikke lengre å fundere på om menneskeskapte utslipp påvirker klimaet. Vi vet at de gir jorden en langvarig feber.

Resultatene er, nettopp som forskerne har sagt, at isene ved polene er rekordtynne. Også i Norge er uværene sterkere enn før og skredene flere. Aftenposten rapporterte forrige uke om at Svalbard i 75 måneder på rad har hatt temperaturer over normalen. I desember var månedstemperaturen for hele Norge 4,6 grader over normalen. Likevel ser vi bare begynnelsen på effektene.

Adresseavisens politiske redaktør skrev samtidig om at «klimasaken kan være vår Trump», et spørsmål der folket gir F i hva de blir fortalt av «ekspertene». At det store flertallet ikke er klimabenektere, men likevel ikke bryr seg spesielt. Det er riktig at det sjelden er et tema i lunsjdiskusjonen eller på vennemiddagene. Men stilt foran spørsmålet tror jeg de færreste ikke er beredt å forandre noe på livsstilen for at kommende generasjoner skal unngå effektene av flere graders temperaturøkning. Og været bruker engasjere de fleste, ikke bare i Trøndelag.

Det finnes også noen positive tegn. USA og Kina har skrevet under Paris-avtalen. De fornybare energikildene som sol og vind blir viktigere innslag på bekostning av fossile brensler. I 2025 vil solkraft være verdens billigste energikilde. Prisen har allerede falt med 62 prosent siden 2009.
Når jeg for 20 år siden flyttet til Trøndelag tenkte jeg at solenergi her kun var for ihuga optimister. Nå bygges næringseiendommer med solceller. Både NTE og Trønderenergi ruller ut solcellepakker til privathushold. Det er en del av en global trend. Vi får også stadig smartere løsninger for å redusere energiforbruket, men vi har likevel en lang vei å gå. Norge et av landene i Europa som øker sine utslipp, istedenfor å redusere dem.

Les også denne:

http://gemini.no/2017/01/derfor-tar-klimaskeptikeren-feil/

Blomster og bier

Det er stille og sommer. Plenen er hvit av hvitkløver. En ensom bie er det eneste som høres. Noe er galt. Det skulle vært flere.

Verdens bier og humler minker i rekordtempo. Fenomenet kalles for CCD (Colony Collapse Disorder) og rammer nå land over hele verden. Biene forlater kubene og dør uten at forskere er sikre på hvorfor. Det rapporteres at i USA har antallet homler blitt redusert med 96 prosent på 20 år. I flere europeiske land skal antallet ha blitt halvert.

Det er usikkert om fenoment har kommet til Skandinavien, men jeg mener at vi brukte å være forsiktige når vi gikk barfote over hvitkløver fordi risikoen var stor for å bli stukket av en bie. Nå skal det godt gjøres å treffe på den ensomme bien.

Alle som vet noe om blomster og bier skjønner sikkert at dette er alvorlig. Matvareproduksjonen rammes og tapene er allerede enorme. Store avlinger av frukt og grønnsaker verden over er avhengig av importerte bier for å bli bestøvet. Hvis de fort

Aftenposten forteller at vetenskapen har fremsatt ulike hypoteser som virus, parasitter, bruken av insektsmidler i landbruk, feilernæring, til og med mobilbestråling. I vår kom to studier som viser at noen av de vanligste sprøytemidlene dreper bier og humler ved at navigasjonsevnen ødelegges og dronningene dør ut.

At det blir mindre honning å få er det minste problemet. Frukter, grønnsaker, vin, matolje og alle som lever av dette er helt avnhengige av bier og homler. CCD er ikke noen bisak. Det er en alvorlig påminning om at vi må leve innenfor noen form av økologisk balanse for å overleve.

Hva hver og en av oss kan gjøre vet ikke jeg. Kanskje gjør du? I hvert fall sier det vel noe om at økologisk mat har noe for seg. Den viktigste effekten er ikke om slik mat smaker bedre, eller er sunnere for den som spiser den, men fordi at i det økologiske samspillet er det viktig å tilføre så lite giftige kjemikalier som mulig.

Musikk til dagens innlegg er The flight of the Bumble-bee, framført av Yuya Wang:

Hva valget kunne ha dreid seg om

Når nå valgnattens seierchampagne og gravøl er drukket opp, de fleste kabaler lagt og våre valgte representanter forbereder seg til fire års tjeneste bør vi kanskje reflektere over valget.

Det startet forferderlig, fortsatte så imponerende verdig og sluttet med ett gjesp.

Jeg tror ikke vi er tjent med mer personangrep for å få en interessant valgkamp. Jeg tror heller ikke vi trenger mer negativ omtale om forslagene til de politiske motstanderne. Politikens hovedproblem tror jeg er at "alle" egentlig er så enige.

Alle vil ha god eldreomsorg Og ingen kommer noensinne å kunne levere det til absolutt alle. Det finnes ingen politiker, eller noen annen,som ikke ønsker seg en god og, ja, bedre skole. Men vi kommer aldri å ha 100 prosent topp motiverte lærere og elever. Etc. Etc. Det forhindrrer selvefølgelig ikke at vi må prøvea, at modeller prøves ut og at det er tema med både bevilgninger og om offentlig eller private aktører driver det best. Men...

Politikerne representer folket, og de gjør det litt for godt. Derfor er det få som setter spørsmålstegn ved hovedtrekkene i dagens samfunn. Kan vi fortsette på vår ekstremt materialistiske vei? Hvor mange nordmenn tåler kloden? Hvor lenge kan vi drive på med å bruke stadig mer energi? 

Er det slik at vi, mitt i uværet, har glemt av klimaproblematikken og tenker at det var SÅ 2007? (Og når jeg skriver dette sitter jeg på ny i ett fly) 

Skal vi fortsette å øke tilførselen av kjemikalier på feil plass i kretsloppet?

Er det et mål å kunne overlevere kloden i en bedre stand til neste generasjon og hva vil det i så fall bety?

Jeg hørte ikke noe om dette i valgkampen og det gjorde meg skuffet. Det jeg hørte var hvor mange som elsket at Ola Borten Moe ga miljøbevegelsen noen stikk. Kritikken min går ikke i første hånd mot energiministeren. Han torgførte kun det som er den gjengse politikk, og som har vært det i lang tid.

Hovedproblemet er at vi allesammen bryr oss om miljø en gang iblant og ellers bruker vår politiske energi på hvordan vi skal få brukt opp mer av jordens ressurser, hvordan vi skal få lavere energipriser, bedre tilrettelegging for trafikkvekst, lavere skatter og hvordan vi skal kunne øke vårt materielle forbruk enda mer.

Den som vil ha mer av dette vinner valg og i valgkampen er det vanskelig å gå særlig på tvers av velgerne.

Samtidig så synes jeg at de aller fleste mennesker er fornuftige. De ser at det ikke er materielt velstand som gir lykke. De er gla i naturen. De stiller opp på dugnader. De vil, presis som våre folkevalgte, vel. også for kommende generasjoner.

Men kombinasjonen velgere, kandidater og valgkamp fungerer ikke så bra. Men finnes det noen alternativ? Jeg tror løsningen ligger i at vi alle tenker mer på miljø, mer på de som kommer etter oss, i våre daglige handlinger og når vi skal stemme frem kandidater. Då kommer også mediene på banen. Og dyktige politiske kandidater må prøve å være våre ledere i disse spørsmål.

Dette er hva jeg mener, men hva syns du?