Ja til el-tog, men først kortere reisetid

Tegning av Kjetil Strand

Det er mange meninger om hvorvidtTrønderbanen skal elektrifiseres eller ikke. Eller om det skal være dobbeltspor? Fint det, men hvem sørger for at allerede gjennomførte investeringer gir planlagt effekt i kortere reisetid? Ingen, ser det ut til.

Min daglige togreise fra Skatval til Trondheim tar 47 minutter. Det har den gjort i alle år til tross for at en rekke gjennomførte store investeringer skulle gi kortere reisetid. Først ble Gjevingåsen tunnel åpnet i 2011. Prisen var 644 millioner kroner. Det skulle den gang gi fem minutter kortere reisetid. Effekten har hittil vært 0,0 sekunder.
Da tunnelen var på plass og det likevel ikke ble noen endringer i tidtabellen viste Jernbaneverket til at mer måtte gjøres før reisetiden kunne kortes ned. De sa at de måtte fullføre oppgraderingen av strekningen fra Hommelvik til Stjørdal, blant annet med ny jernbanebru over Stjørdalselva.

«Først da vil vi kunne sette opp rutetabeller med kortere reisetid for passasjerene mellom Trondheim og Stjørdal», sa Jernbaneverkets informasjonsdirektør Dag Svinsås til NRK i 2011.

19. september 2016 åpnet den nye jernbanebrua på Hell. Kostnaden for det prosjektet var på 156 millioner kroner. Nå har det gått mer enn ett og et halvt år og reisetiden er fortsatt ikke redusert med et sekund. Det er skandaløst.

Toget står nå som regel og venter i fem minutter ved Ranheim stasjon, der ingen har lov å gå på eller av. Siden står det et par minutter på Trondheim S før det går videre mot Melhus eller Lerkendal. På vei nordover står toget ifølge tidtabellen mellom fire og ti minutter på Trondheim S før det kjører videre. Og på Stjørdal stasjon venter toget, ifølge samme tidtabell, opptil åtte minutter før konduktøren flagger toget videre.
Jeg har respekt for at det er et puslespill å skifte togtider, spesielt når det kun er enkeltspor. Men alt dette må jo ha vært vurdert i forkant av investeringene? Jeg vegrer meg for å tro at de satte i gang utbyggingene for å siden håpe at de kanskje kunne korte ned reisetiden.

Seriøst, noen gode programmerere burde kunne legge inn noen forutsetninger og få fram en ny tidtabell som reduserte reisetiden med ti minutter. Hvis alle de 1,4 millioner årlige reisene på Trønderbanen hadde vært ti minutter kortere så hadde vi til sammen brukt 233 333 færre timer på å komme fram! Dette uten å investere noe som helst i nye prosjekter.

Jeg er på bakgrunn av erfaringer fra Storbritannia og Sverige imot en privatisering av jernbanen i Norge. Men når man ikke klarer å ta ut effektene av store investeringer gir man i hvert fall gode argument til de som ønsker seg mer private innslag.

Togene går heller ikke oftere enn tidligere. Dette er nok en av hovedårsakene til at ikke enda flere tar toget. Det er bra frekvens i rushtiden, men ikke på kveldene. Siste toget hjem en lørdag kveld er for meg og mange andre klokken 21.10 fra Trondheim S. Det går ikke alltid et tog…

Tog er overlegent buss og bil både ut fra miljøeffekter og komfort. Jeg vil selvsagt helst ha både dobbeltspor og elektrifisering. Med dobbeltspor blir det plass til mange flere tog og færre forsinkelser. Elektriske tog har mye raskere akselerasjon enn dieseltog, hvilket gir kortere reisetid. Dessuten gir de lavere utslipp. Jeg konstaterer at nesten alle trønderske miljøer samt Jernbanedirektoratet prioriterer elektrifisering. Da er det vanskelig å forstå hvorfor enkelte folkevalgte for regjeringspartiene (jo, jeg tenker på deg stortingsrepresentant Jon Gunnes) sår tvil om det. Å utrede alternativ vil bety ytterligere utsettelser og at Østlandsområdet fortsetter å få de store investeringene til jernbane og vei.

Trønderbanen går bra. Antall reisende øker, men potensialet er mye større. Strekningen går gjennom de mest folkerike tettstedene og bygdene i Trøndelag. I tillegg kan man gå tørrskodd inn på Værnes flyplass. Toget bør gå litt oftere og litt senere på kveldene. Kjør på med elektrifisering. Og se til å ta ut gevinstene i form av kortere reisetid som er mulige med allerede gjennomførte investeringer.

En byråkrats forsvarstale

Billedtekst: «Du er så herlig ubyråkratisk som gir meg byggelov for garasje når naboen ikke fikk» Illustrasjon: Kjetil Strand

Vi kan ikke leve av det, men offentlig forvaltning bidrar til at Norge er et av verdens mest velfungerende land.

Tegneserier som Lunch og Dilbert gjør daglig befriende narr av byråkratiet, være seg det er i offentlig eller privat sektor. Atle Antonsen ga oss den tafatte avdelingssjefen Tor i tv-serien «Etaten». En gammel sketsj av Wesensteen har gitt navn til selve symbolet for unødvendig byråkrati her til lands. Lederen av Norsk Supperåd forteller om det offentlige rådets store nytteverdi og legger stolt fram statistikk over de siste trendene for blomkålsuppe og tomatsuppe.

Få vil kalle seg byråkrat. Det gir ikke statushøyende og er heller ikke et vellykket sjekketriks. Men jeg er altså en av dem. Selv om yrkestittelen min ikke er «byråkrat» er det vanskelig å komme seg unna. Slik er det når man arbeider i offentlig sektor, men ikke direkte med tjenester som en lærer, sykepleier eller veiutbygger.

Byråkrati betyr egentlig kontorstyre og er en måte å drive en organisasjon på. Den tyske sosiologen Max Weber beskrev byråkratiets idealform. Hovedpoenget med byråkratiet er å oppnå likebehandling. Avgjørelser skal ikke påvirkes av borgeres samfunnsstatus eller humøret til saksbehandleren. Avgjørelser og korrespondanse skal dokumenteres. Åpenheten er viktig for at andre skal kunne se hvordan en sak er behandlet og kunne kreve å få likebehandling.

Åpenheten er med på å gjøre arbeidet tungrodd, da alt skal journalføres og borgere kan be om innsyn i dokument. Dette tar tid fra kjerneoppgavene, men i det lange løp gjør det organisasjonen mer velfungerende. Dessuten er det en selvfølge at borgerne skal kunne se hvordan forvaltningen håndterer både ressurser og avgjørelser.

Norsk forvaltning er velfungerende. Det bidrar til at Norge kommer på 6. plass i Verdensbankens rangering over hvor det er enklest å gjøre business. Det bidrar også til at Norge kommer høyt på målinger om tiltro til institusjoner og medmennesker, om lykke og livskvalitet.

Dette beror langt fra alene på offentlig sektor, men det bidrar. At samfunnet er velfungerende og forutsigbart, at det er lav korrupsjon og stor grad av åpenhet, hjelper til.

Jeg er en domstolbyråkrat og stolt av det. Jeg og mine kollegaer har et stort engasjement for å bidra til å støtte og utvikle domstolene. Det er utrolig motiverende å arbeidet for en velfungerende rettsstat, selv om det ikke er vi som dømmer.

Likevel, byråkratiet bør ikke vokse. Vi bør isteden bli flinkere i jobben vår. Hver sløst krone er tyveri fra folket. Hos oss, som i alle virksomheter, finnes stort forbedringspotensial. Innbyggerne og vi selv må kreve stadig mer av oss. Vi må lære av næringslivets innovasjon og av de flinkeste på kontinuerlig forbedringsarbeid. Vi må bli bedre på å tenke på brukernes og borgernes beste.
I et leserinnlegg i Brønnøysunds avis 17. februar i år skrev Christina Dahl Naustbukta noen visdomsord som alle oss i offentlig sektor godt kunne lese en gang i uken.
«Du er satt til å forvalte noen ressurser, det kan være for eksempel penger, eller kompetanse. Du er gitt mandat fra samfunnet, som vil at du skal forvalte disse ressursene på best mulig måte, for hele samfunnet.
På den ene siden har du et høyere forvaltningsnivå, som vil ha mest mulig igjen for disse ressursene du skal styre med. Det er tross alt begrensede midler som finnes til disposisjon, og det er mange som har rett på dem.
På den andre siden har du «brukerne», de som har rett på disse ressursene. Det kan være en bonde, eller dyra til vedkommende, det kan være skoleelever, en entreprenør, en bokleser, en matkonsument, en syk person, i det hele tatt, veldig, veldig mange.
Det er disse brukerne du jobber for. Du skal tjene disse. Gjøre ditt beste for at de får best mulig resultat ut av ressursene»

Næringslivet, frivilligheten, offentlig sektor med tjenester og forvaltning bidrar alle til at Norge er velfungerende. Vi behøver hverandre, og vi behøver respekt for hverandre. Heldigvis gjør folk narr av byråkratiet. Humor, og konstruktiv kritikk gjør at vi, som alle andre, skjerper oss.