Blått lys for helsetjenesten vår
for 6 år siden
lørdag 23. juli 2016
Så inn i Norden feigt
Kronikk i Adresseavisen 21.7.2016
Sammenlignet med de fleste andre regioner i verden fremstår Norden som en drøm. Likevel gjør vi ikke nok for å dra nytte av det. Jeg tror vi er for feige, og ministrene virker uinteresserte.
De nordiske land havner i topp i undersøkelse etter undersøkelse. Det gjelder alt fra høyeste gjennomsnittlige levealder, likestilling, hvilke land i verden det er best å bo i og hvor folk har høyest tillit til hverandre – og til statsinstitusjoner.
Det er ganske spesielt at noen små land her oppe i nord klarer det. Vi har bedre enn de fleste klart en balanse mellom marked og offentlig virksomhet, mellom insitament for individet og fordeling av godene. Men vi virker ikke stolte over det. Kanskje ønsker vi heller å være høyt opp på FIFA-rankingen eller listen over land der maten er rimeligst?
Samtidig har vi et nordisk språkfellesskap og mye felles kultur. Jeg tror det gir store muligheter som vi ennå ikke har benyttet oss av.
Norden burde ha et tettere samarbeid på de fleste områder. Økonomisk, økologisk, forsvars- og utenrikspolitisk, kultur, flyktningepolitikk, kommunikasjoner og innenfor utdanning og forskning.
Jeg vet ikke om det var bedre før, men jeg er ganske sikker på at etterkrigstidens ledere var modigere på vegne av Norden. Ellers hadde de ikke fått til en unik nordisk passunion i 1954. Den ga et felles arbeidsmarked som vi gjennom årtier har hatt gjensidig nytte av. Allerede i 1946 ble SAS etablert for å løse et fremvoksende behov av flyruter. Forslag om forsvarspolitisk samarbeid og økonomisk union ble også lansert, selv om de av forskjellige grunner ikke ble realisert.
Behovene, og mulighetene, er minst like store i dag. Men den politiske interessen ser ut til å være minimal. Elisabeth Aspaker er den i nåværende regjering som har spesielt ansvar for nordisk samarbeid. Hun er plassert i Utenriksdepartementet UD med tittelen EØS- og EU-minister. Jeg tror ikke hun er verre enn forgjengerne, men likevel.
På UDs nettsted er 15 tema profilert. Norden er ikke blant dem. Når de nordiske samarbeidsministrene møttes nå i juli var ikke Aspaker til stede. Blant nyhetene på UDs nettsted var der side opp og ned med alt godt man foretok seg, eller var bekymret for. Først på 93. plass er en artikkel som berørte et nordisk land eller nordisk samarbeid. Der kunne vi lese at Elisabeth Aspaker har stor tro på Norden. Jeg er usikker.
Hun sier seg glad for alle som snakker varmt om Norden og for at de nordiske statsministrene ble invitert til Obama. Men hun mener ingenting mer enn at samarbeidet er bra. Hun sier ikke noe om at regjeringen har tenkt å gjøre noe. Jeg finner ingen initiativ, ingen kraft og ingen vilje til å gjøre Norden til noe mer.
Hotelleier Petter Stordalen kom senest i juni med et utspill om å slå sammen nordiske land, som fikk stor internasjonal omtale. Norden med over 25 millioner innbyggere er et viktig marked som gir store muligheter. Vi har en vei å gå, men heldigvis har vi veivisere.
Foreningen Norden har pekt ut en rekke viktige skritt for et mer grenseløst Norden. For eksempel:
• Et felles nordisk system for personnummer.
• At Norden utgjør ett opphavsrettsområde for vitenskapelige, litterære og kunstneriske verk.
• At de nordiske land slår sammen sine utenriksstasjoner og har fellesnordiske representasjoner.
Vi burde også ha et tettere forsvarspolitisk samarbeid i Norden. Det er sløseri med penger og trygghet å ikke ha det. For noen år siden laget Thorvald Stoltenberg en rapport med 13 forslag til nordisk sikkerhets- og utenrikspolitisk samarbeid. De bør følges opp i praksis.
På utdanningsområdet kunne vi etablere en fellesnordisk opptaksportal til universitet og høyskoler. Og hvorfor var ikke Mittuniversitetet, med base i blant annet Östersund, innenfor radaren når universitet og høyskoler i Trøndelag ble omstrukturert?
Togstrekningen Trondheim-Værnes-Åre-Östersund-Sundsvall har stort potensiale.
Vi burde også bedre ta vare på vårt språkfellesskap. Når det vises filmer i skolen så kan det gjøres på annet nordisk språk med teksting.
På NRKs barne-TV dubbes nå en rekke nordiske program. Jeg tror norske barn har godt av å høre Farbror Melker og Tzatziki på svensk og at de svenske får høre Doktor Proktor og Teskjekjerringa på norsk. Det er en styrke at vi tidlig blir kjent med og forstår andre nordiske språk.
Og nok er det litt kjedelig at navnet på de som var mulige amerikanske presidentkandidater er bedre kjent enn de nordiske statsministrene?
Vi behøver mer av nordisk kulturfellesskap. Roskilde-festivalen, Storsjöyran og Olavsfestdagene er viktige for dette. Det er også St. Olavsloppet, Storsjöcupen og andre grenseløse møter.
Neste år skal Norge ta over formannskapet i det nordiske samarbeidet. Kommer det da til å skje noe som helst? Jeg håper det. Det er viktigere enn noen gang.
Iwar Arnstad
Svensk trønder
Iwar.arnstad@ntebb.no
søndag 17. juli 2016
Fjas, fjas, fjas – over hele linja
Er det bare meg, eller er det ikke blitt vel mye fjas nå? Liksom-nyheter, liksom-meninger og liksom-løsninger.
Jeg tenker for eksempel på alle de kåringer som det er gått inflasjon i. Det finnes ingen grenser for hva man kan kåre. Årets jakthund, årets russesang, årets lastebil, årets julegave, årets nordiske kulturtidskrift, årets fugl, årets Subseaselskap etc. etc.
Det er også blitt en syke å kåre årets personer. Siden Time Magazine i 1927 utså Charles Lindberg til «Man of the year» har mange sl
uttet seg til øvelsen. Årets leverandør, årets trønder, årets bryllupsfotograf, årets korleder osv. inn i det uendelige.
Det finnes kåringer for alt. Felles er at noen synes de trenger litt mer oppmerksomhet og da bestemmer de seg for å ha en kåring. Både media og hvermansen biter på agnet og gir latterlig stor oppmerksomhet så fort noen er blitt årets ditten eller datten.
Hvis du ønsker oppmerksomhet så trenger du ikke å gjøre stort mer enn å innstifte en pris. Problemet er at det tar oppmerksomheten fra viktige hendelser.
Slik jeg ser det er det meningsløst at vi skal ha større tiltro til hva en eller annen, jury er kommet fram til enn hva vi selv opplever. Og da snakker vi selvsagt ikke om vitenskap eller faktiske ting, men de områder der synsingen rår».
Vi har drøss av konkurranser i ting det ikke burde være mulig å konkurrere i. Det er vel umulig å si at den matretten er bedre enn den, eller at den musikken er bedre enn den andre? Det er nettopp spørsmål om smak og behag.
Vi kan vel selv bestemme hvilken mat eller film eller kollega vi synes er best? De restauranter som noen syntes kunne få en stjerne i Michelin-guiden ble vel ikke et fnugg bedre av det, muligens kunne de legge på prisen med femti prosent.
Jeg er avhengig av Adresseavisen hver dag, men synes ikke avisen ble noe bedre av å få en utnevning som årets avis. Idrett synes jeg skal utøves på idrettsbanen og ikke av juryer i kåringer. Det er bedre å legge energi på breddeidrett enn å ha en idrettsgalla som skal kåre hvem som har vært best i ulike idretter som ikke går å sammenligne.
Generelt legger vi alt for mye vekt på hva andre mener. Det kan være okay at ting blir vurdert og at vi kan få kvalifiserte betraktninger på ting. Men det går for langt når folk ikke vet om konserten de selv har vært på var bra før de har lest anmeldelsen. Eller når noen svarer på spørsmålet om boken er bra, med at den vant Brageprisen.
Kritikk er viktig som veileder og for å få andre synspunkter, men terningkast er ganske avslørende. Terningkast er tilfeldighetenes spill. Å sette objektive tallkarakter på skolelevers innsats er vanskelig, å gjøre det på kunst, valgdebattanter eller utøvere på tvers av idretter er umulig.
På flotte restauranter, med sommelierer av Guds nåde, finnes gjester som ikke kan svare på hvordan vinen smaker før de har sjekket Vivino eller noen annen app. Hva mener alle andre? Selv har jeg alltid hatt mine beste vinopplevelser i hyggelige selskap. Smaken av mat, inntrykket fra en film eller opplevd kvalitet på musikk, tror jeg alltid påvirkes av humøret til den enkelt.
Er vi så redde for å mene noe selv så at vi outsourcer det til andre? Fjas, spør du meg.
Det går an å ta tak i ting på så ulike vis. Når antallet flyktninger i verden når all-time-high så er det naturlig å ville bidra. Det gjør også ringenes herrer, den internasjonale olympiske komiteen(IOC). For å bidra har de i sin visdom bestemt at de skal opprette et flyktningelandslag til sommerens olympiske leker i Rio de Janeiro.
«Gjennom å velkomne flyktningelaget ønsker vi å sende en melding om håp til alle verdens flyktninger. Dette laget kommer å bli behandlet som alle andre olympiske lag og få de samme privilegiene», sa ifølge NTB Thomas Bach, president i IOC.
Så mange som ti utøvere kan bli med i flyktningelaget. Disse ti skal dras inn på de samme luksushotellene som de andre utøverne, trolig kun en hotellklasse under IOC-toppene.
Jeg har litt vanskelig for å se hvilket håp det skal gi de som prøver å finne smutthull inn i den europeiske festningen. Eller at millioner av sentralafrikanere på flukt i eget land tør å vende tilbake til sine hjem etter IOCs brilliante påfunn. Kommer tredje generasjons flyktninger i Libanon plutselig å se mer positivt på livet fordi ti personer, fra et annet sted, i noen uker skal få bo på hotell?
Det er jo fint at de olympiske herrene tenker på flyktningene, men dette blir jo bare fjas. De kunne isteden redusere litt på standarden på OL-arenaene, sine egne opphold eller å ta et verdensomspennende initiativ for å bruke idrettens, og frivillighetens, kraft til å gjøre livet litt enklere for verdens flyktninger. Selvsagt er det bedre å gjøre noe enn intet, men i så fall kunne de vel ha gjort noe for at disse ti, av verdens over 60 millioner flyktninger, fikk et permanent sted å bo.
Det viktige er ikke å gjøre noe med virkelige problemer, men å late som man gjør noe.
Fjas, spør du meg.
Illustrasjon Kjetil Strand
tirsdag 19. april 2016
tirsdag 22. mars 2016
I rettsikkerhetens tjeneste
Ja så var det denne kronikken som hyller meddommere. Fra Adresseavisen 3. mars
I rettsikkerhetens tjeneste
Tenk deg at du hadde gjort noe riktig galt, eller at politiet i hvert fall mente at du hadde gjort det. Skal da andre helt ukjente mennesker kunne sette seg til doms over det?
Ja, heldigvis. I ordets egentlige betydning, sette seg til doms. Ikke over menneskene, men over handlingene. Ikke for å fordømme, men for å bestemme om du har skyld eller ikke. Det må andre til for å bestemme om du har begått noe straffbart og hvilken straff du i så fall skal ha. Den oppgaven har alle våre lekdommere.
De fleste er kanskje ikke kjent med at det er valgår i Norge i år? Ca. 50 000 personer skal velges til å representere deg i en viktig maktutøvelse som påvirker mange menneskers skjebne. Det er fire ganger så mange som vi har kommunestyrerepresentanter.
Norge har i særklasse størst andel lekdommere i Europa. Danmark har ca. 16 000, Sverige ca. 8300 og
Finland ca. 2200, selv om de landene har større befolkning enn Norge. I flere land som Nederland og Litauen finnes ikke lekdommere i det hele tatt.
Noen som kaller seg soldater av en eller annen utdød gudelære tror kanskje at det behøves mange meddommere fordi kriminaliteten er så høy. De tar i så fall grundig feil. Ifølge Statistisk sentralbyrå er kriminaliteten nå lavere enn den har vært noen gang de siste 20 årene.
At vi har så mange lekdommere gjør at mange har kunnskap om, og innsyn i, hvordan rettssaker foregår. Jeg tror det er en av flere årsaker til at norske domstoler har skyhøy tillit hos befolkningen.
De fleste som er misfornøyde med dommeres avgjørelser her til lands tenker på fotball- eller håndballdommere. Hvis disse klagerne hadde fått prøvd seg i dommerrollen til Svein Oddvar Moen eller de andre som er kampledere hadde de nok hatt større tillit også til dem. Heldigvis har de som dømmer i domstolene litt mer tid på seg i sine avgjørelser enn hva en fotballdommer har.
For det er viktige avgjørelser når meddommere i straffesaker skal ta stilling til om tiltalte er skyldig eller ikke. Og ikke bare det. De skal også være med og bestemme hvilken straff den eventuelt skyldige skal ha. Når skyldspørsmål skal avgjøres er det alltid lekdommere i majoritet. Rettsavgjørelsen beror på hva flertallet av dommerne mener, være seg det er de profesjonelle juridiske dommerne eller lekdommerne som skal representere folkets skjønn.
I Norge har vi lang tradisjon med lekdommere. Den går egentlig helt tilbake til vikingetiden når det ble holdt ting på Frosta og andre plasser i landet. Også da var det folk uten spesiell utdanning eller erfaring som tok avgjørelsene.
Selvfølgelig har det vært store endringer gjennom årene. En slik endring vil komme innen kort tid når juryordningen ser ut til å bli historie. En majoritet på Stortinget ønsker å erstatte denne med en form av meddomsrett. Det er altså ingen fare for at vanlige folks innflytelse i straffesaker forsvinner. Alle er enige om at de fortsatt skal være i majoritet, men stadig flere har ment at meddomsrett med begrunnede avgjørelser er bedre enn dagens jury som kun svarer ja eller nei på spørsmålet om noen er skyldig. Uansett er det kun ca. en prosent av de straffesaker som kommer til domstolene som til slutt avgjøres gjennom jury.
Har du lyst til å ta samfunnsansvar og bidra til rettsstaten og demokratiet på en lærerik måte? Da er det nå du skal ta sjansen. Før 1. juli år skal alle by- og kommunestyrer og fylkesting velge meddommere og lagrettemedlemmer for den kommende fireårsperioden.
De fleste andre mellom 20 og 70 år har sjansen til å bli valgt om rullebladet tillater det.
Men ikke gjør det for å bli rik. Det er ussel betaling. Hvis du har heltidsjobb så får du erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, ellers får du 250 kroner eller ingenting. Godtgjørelsen har ikke blitt hevet på snart 30 år. Samtidig har lønningene i samfunnet generelt, men også innenfor rettsvesenet, steget vesentlig. Personlig synes jeg det er skammelig dårlig betalt. Hvis ingen tar fatt i det vil jeg oppfordre meddommere til å organisere seg, slik man har gjort i Sverige.
Likevel, det er jo noe edelt over dette. Meddommere skal, i lag med de juridiske dommerne, prøve å finne ut hva som rett eller feil. De skal prøve å forstå hva som er sant eller falskt.
Jeg synes at de som gjør denne tjeneste for vår alles rettssikkerhet ikke bare fortjener respekt, men også noen kroner.
I rettsikkerhetens tjeneste
Tenk deg at du hadde gjort noe riktig galt, eller at politiet i hvert fall mente at du hadde gjort det. Skal da andre helt ukjente mennesker kunne sette seg til doms over det?
Ja, heldigvis. I ordets egentlige betydning, sette seg til doms. Ikke over menneskene, men over handlingene. Ikke for å fordømme, men for å bestemme om du har skyld eller ikke. Det må andre til for å bestemme om du har begått noe straffbart og hvilken straff du i så fall skal ha. Den oppgaven har alle våre lekdommere.
De fleste er kanskje ikke kjent med at det er valgår i Norge i år? Ca. 50 000 personer skal velges til å representere deg i en viktig maktutøvelse som påvirker mange menneskers skjebne. Det er fire ganger så mange som vi har kommunestyrerepresentanter.
Norge har i særklasse størst andel lekdommere i Europa. Danmark har ca. 16 000, Sverige ca. 8300 og
Finland ca. 2200, selv om de landene har større befolkning enn Norge. I flere land som Nederland og Litauen finnes ikke lekdommere i det hele tatt.
Noen som kaller seg soldater av en eller annen utdød gudelære tror kanskje at det behøves mange meddommere fordi kriminaliteten er så høy. De tar i så fall grundig feil. Ifølge Statistisk sentralbyrå er kriminaliteten nå lavere enn den har vært noen gang de siste 20 årene.
At vi har så mange lekdommere gjør at mange har kunnskap om, og innsyn i, hvordan rettssaker foregår. Jeg tror det er en av flere årsaker til at norske domstoler har skyhøy tillit hos befolkningen.
De fleste som er misfornøyde med dommeres avgjørelser her til lands tenker på fotball- eller håndballdommere. Hvis disse klagerne hadde fått prøvd seg i dommerrollen til Svein Oddvar Moen eller de andre som er kampledere hadde de nok hatt større tillit også til dem. Heldigvis har de som dømmer i domstolene litt mer tid på seg i sine avgjørelser enn hva en fotballdommer har.
For det er viktige avgjørelser når meddommere i straffesaker skal ta stilling til om tiltalte er skyldig eller ikke. Og ikke bare det. De skal også være med og bestemme hvilken straff den eventuelt skyldige skal ha. Når skyldspørsmål skal avgjøres er det alltid lekdommere i majoritet. Rettsavgjørelsen beror på hva flertallet av dommerne mener, være seg det er de profesjonelle juridiske dommerne eller lekdommerne som skal representere folkets skjønn.
I Norge har vi lang tradisjon med lekdommere. Den går egentlig helt tilbake til vikingetiden når det ble holdt ting på Frosta og andre plasser i landet. Også da var det folk uten spesiell utdanning eller erfaring som tok avgjørelsene.
Selvfølgelig har det vært store endringer gjennom årene. En slik endring vil komme innen kort tid når juryordningen ser ut til å bli historie. En majoritet på Stortinget ønsker å erstatte denne med en form av meddomsrett. Det er altså ingen fare for at vanlige folks innflytelse i straffesaker forsvinner. Alle er enige om at de fortsatt skal være i majoritet, men stadig flere har ment at meddomsrett med begrunnede avgjørelser er bedre enn dagens jury som kun svarer ja eller nei på spørsmålet om noen er skyldig. Uansett er det kun ca. en prosent av de straffesaker som kommer til domstolene som til slutt avgjøres gjennom jury.
Har du lyst til å ta samfunnsansvar og bidra til rettsstaten og demokratiet på en lærerik måte? Da er det nå du skal ta sjansen. Før 1. juli år skal alle by- og kommunestyrer og fylkesting velge meddommere og lagrettemedlemmer for den kommende fireårsperioden.
De fleste andre mellom 20 og 70 år har sjansen til å bli valgt om rullebladet tillater det.
Men ikke gjør det for å bli rik. Det er ussel betaling. Hvis du har heltidsjobb så får du erstatning for tapt arbeidsfortjeneste, ellers får du 250 kroner eller ingenting. Godtgjørelsen har ikke blitt hevet på snart 30 år. Samtidig har lønningene i samfunnet generelt, men også innenfor rettsvesenet, steget vesentlig. Personlig synes jeg det er skammelig dårlig betalt. Hvis ingen tar fatt i det vil jeg oppfordre meddommere til å organisere seg, slik man har gjort i Sverige.
Likevel, det er jo noe edelt over dette. Meddommere skal, i lag med de juridiske dommerne, prøve å finne ut hva som rett eller feil. De skal prøve å forstå hva som er sant eller falskt.
Jeg synes at de som gjør denne tjeneste for vår alles rettssikkerhet ikke bare fortjener respekt, men også noen kroner.
tirsdag 19. januar 2016
lørdag 6. juni 2015
Stor-Putin, Mellom-Putin og Litj-Putin
I morgen er det valg i Tyrkia.
Tidligere i vår hadde jeg denne kronikken i Adresseavisen der jeg sammenligner president Erdogan med noen andre ganske udemokratiske ledere som likevel er demokratiskt valgte.
Europa har fått flere statsledere som åpenbart tar udemokratiske veivalg, men som på tross av det blir valgt om og om igjen. Er det til å forstå?
Putin ble valgt av sitt folk til både president og statsminister og president igjen. Human Rights Watch mener at valgutfallene har vært kraftig påvirket av lover Putin har innført. Som kjent har også mange av de verste kritikerne havnet i fengsel eller blitt myrdet uten at det er klarlagt hvem som egentlig står bak.
Putin kommer trolig å sitte kvar så lenge den russiske konstitusjonen tillater, til 2024. Noe annet, en fungerende rettstat som tar oppgjør med korrupsjonen hos makteliten, ville være en katastrofe for ham og hans venner.
Russland ligger nå på plass 148 av 179 på Reporter uten grensers Pressefrihetsindeks. Vi hører at presidenten nesten utelukkende framstilles positivt i media. Selv om dekningen kanskje ikke er veldig annerledes den en konge får i Norge er problemet at Putin har så mye mer makt.
Mellom-Putin
Recip Tayyip Erdogan har siden 2003 styrt Tyrkia, først som statsminister og nå som president. Han kom inn som et frisk pust som ryddet opp etter lang tid med alt for sterk militær innflytelse i Tyrkias politikk. Konstitusjonen ble forandret i en demokratisk retning, med blant annet friere medier og mer uavhengige domstoler.
Nå er den tiden forbi. Jeg var selv i Ankara ved et tydelig vendepunkt, rett før jul i 2013. Istanbuls politisjef ledet en razzia mot ca. 50 personer for korrupsjon og økonomisk kriminalitet. Blant de mistenkte var tre sønner av ministrer i Erdogans regjering. Erdogan reagerte med å sparke politisjefen og skifte ut de som prøvde å holde fast ved konstitusjonen.
Man kunne tro at folk ville snudd ryggen til Erdogan når han tok de korrupsjonsmistenktes parti, men han beskyldte rettsvesenet for å være styrt fra utlandet. Kun et halvår senere blir Erdogan valgt til president. Utrolig!
Nå er flere personer rettsforfulgt for å fornærme presidenten. Minst 84 personer er siden valget i fjor siktet for dette. Det gjelder alt fra en 16-årig student som kalte presidenten for «Sjefs-tyv» til en tidligere missedronning som skal ha fornærmet presidenten på Instagram.
Erdogan har prøvd å begrense sosiale medier og en rekke journalister er fengslet for sin kritikk. I sitt nye gigantiske presidentpalass tar den folkevalgte presidenten skritt for skritt for å innskrenke demokratiet. Det er mer enn paradoksalt.
Litj-Putin
Russland er et naboland. Norge og Tyrkia inngår i samme forsvarsallianse. Politisk er vi på mange vis enda nærmere et annet land som går i samme retning, EU-medlemmet Ungarn. Der har statsminister Victor Orbáns parti Fidesz forandret valgsystemet på en rekke områder slik at det gagner akkurat Fidesz. Samtidig er konstitusjonen forandret til fordel for landets største parti.
Utnevningen av dommere er flyttet fra et uavhengig sammensatt domstolråd til en av parlamentet oppnevnt person. Det er derfor grunnlag for å sette spørsmålstegn ved om de nå har uavhengige domstoler i Ungarn.
Når TV-kanalen RTL drev kritisk journalistikk ble de ilagt en egen reklame-skatt. Orbán framstår på flere måter som en Litj-Putin i EU.
Både Erdogan og Orbán har bakgrunn som framgangsrike fotballspillere. I politikken er de ikke lagspillere, men ser mer ut til å bruke Putins judo for å ta knekken på motstandere.
På verdensbasis står demokratiet sterkere enn noensinne. Likevel velger folket noen ganger andre hensyn. Hva er greia? Være seg russere, tyrkere eller ungarer er dummere enn oss.
Er det vi som ikke forstår at Russland har behov for innflytelse også utenfor eget lands grenser? Undervurderer vi behovet for nasjonalisme? Er vi naive i vårt syn på korrupsjon – og demokrati? Kan vi si hva som er best for andre folk?
Det er i hvert fall grunn til bekymring over at folkevalgte ledere tar udemokratiske grep i tre land som Norge har nær tilknytning til.
Tidligere i vår hadde jeg denne kronikken i Adresseavisen der jeg sammenligner president Erdogan med noen andre ganske udemokratiske ledere som likevel er demokratiskt valgte.
Europa har fått flere statsledere som åpenbart tar udemokratiske veivalg, men som på tross av det blir valgt om og om igjen. Er det til å forstå?
Putin ble valgt av sitt folk til både president og statsminister og president igjen. Human Rights Watch mener at valgutfallene har vært kraftig påvirket av lover Putin har innført. Som kjent har også mange av de verste kritikerne havnet i fengsel eller blitt myrdet uten at det er klarlagt hvem som egentlig står bak.
Putin kommer trolig å sitte kvar så lenge den russiske konstitusjonen tillater, til 2024. Noe annet, en fungerende rettstat som tar oppgjør med korrupsjonen hos makteliten, ville være en katastrofe for ham og hans venner.
Russland ligger nå på plass 148 av 179 på Reporter uten grensers Pressefrihetsindeks. Vi hører at presidenten nesten utelukkende framstilles positivt i media. Selv om dekningen kanskje ikke er veldig annerledes den en konge får i Norge er problemet at Putin har så mye mer makt.
Mellom-Putin
Recip Tayyip Erdogan har siden 2003 styrt Tyrkia, først som statsminister og nå som president. Han kom inn som et frisk pust som ryddet opp etter lang tid med alt for sterk militær innflytelse i Tyrkias politikk. Konstitusjonen ble forandret i en demokratisk retning, med blant annet friere medier og mer uavhengige domstoler.
Nå er den tiden forbi. Jeg var selv i Ankara ved et tydelig vendepunkt, rett før jul i 2013. Istanbuls politisjef ledet en razzia mot ca. 50 personer for korrupsjon og økonomisk kriminalitet. Blant de mistenkte var tre sønner av ministrer i Erdogans regjering. Erdogan reagerte med å sparke politisjefen og skifte ut de som prøvde å holde fast ved konstitusjonen.
Man kunne tro at folk ville snudd ryggen til Erdogan når han tok de korrupsjonsmistenktes parti, men han beskyldte rettsvesenet for å være styrt fra utlandet. Kun et halvår senere blir Erdogan valgt til president. Utrolig!
Nå er flere personer rettsforfulgt for å fornærme presidenten. Minst 84 personer er siden valget i fjor siktet for dette. Det gjelder alt fra en 16-årig student som kalte presidenten for «Sjefs-tyv» til en tidligere missedronning som skal ha fornærmet presidenten på Instagram.
Erdogan har prøvd å begrense sosiale medier og en rekke journalister er fengslet for sin kritikk. I sitt nye gigantiske presidentpalass tar den folkevalgte presidenten skritt for skritt for å innskrenke demokratiet. Det er mer enn paradoksalt.
Litj-Putin
Russland er et naboland. Norge og Tyrkia inngår i samme forsvarsallianse. Politisk er vi på mange vis enda nærmere et annet land som går i samme retning, EU-medlemmet Ungarn. Der har statsminister Victor Orbáns parti Fidesz forandret valgsystemet på en rekke områder slik at det gagner akkurat Fidesz. Samtidig er konstitusjonen forandret til fordel for landets største parti.
Utnevningen av dommere er flyttet fra et uavhengig sammensatt domstolråd til en av parlamentet oppnevnt person. Det er derfor grunnlag for å sette spørsmålstegn ved om de nå har uavhengige domstoler i Ungarn.
Når TV-kanalen RTL drev kritisk journalistikk ble de ilagt en egen reklame-skatt. Orbán framstår på flere måter som en Litj-Putin i EU.
Både Erdogan og Orbán har bakgrunn som framgangsrike fotballspillere. I politikken er de ikke lagspillere, men ser mer ut til å bruke Putins judo for å ta knekken på motstandere.
På verdensbasis står demokratiet sterkere enn noensinne. Likevel velger folket noen ganger andre hensyn. Hva er greia? Være seg russere, tyrkere eller ungarer er dummere enn oss.
Er det vi som ikke forstår at Russland har behov for innflytelse også utenfor eget lands grenser? Undervurderer vi behovet for nasjonalisme? Er vi naive i vårt syn på korrupsjon – og demokrati? Kan vi si hva som er best for andre folk?
Det er i hvert fall grunn til bekymring over at folkevalgte ledere tar udemokratiske grep i tre land som Norge har nær tilknytning til.
torsdag 28. mai 2015
Den fredligaste fightern i Norden
Så kallar danska Politiken den norska sociologen Nils Christie som dog i går.
Han är mannen som står för ideen om konfliktråd där den som har blivit utsatt för kriminalitet skall möta den som har utfört den. Han menade att vi skulle ta ansvar för våra egna konflikter och utformade en modell för det. Det finns något gott i alla och vi måste göra allt för att få fram det. Vi skall inte utgå från att folk är onda. Då är det många fler som blir det.
Det är inget enkelt syn att försvara. Men det är en positiv människosyn som vi har nytta av. Herregud vad skönt att någon kan inspirera oss till sådant tänk.
Jag fick aldrig chansen att höra honom föreläsa, men det kanske någon som läser detta gjorde? I så fall får du gärna skriva en kommentar om hur det var. Inte kände jag honom heller, även om jag sände honom personlig epost några gånger i veckan med de senaste nyheterna från domstolsvärlden. De var han ivrig efter och hörde ibland av sig om någon artikel.
Han var också en sann decentralist och slogs för att hålla språket så enkelt att alla kunde delta i samtalet. Detta och mycket annat utvecklar han i en radiointervju du kan höra här. Det tar 50 minuter, men du kan göra det när du stryker, lagar mat eller vill tänka positiva tankar. Intervjun blev sänd bara två månader före hans död.
Han är mannen som står för ideen om konfliktråd där den som har blivit utsatt för kriminalitet skall möta den som har utfört den. Han menade att vi skulle ta ansvar för våra egna konflikter och utformade en modell för det. Det finns något gott i alla och vi måste göra allt för att få fram det. Vi skall inte utgå från att folk är onda. Då är det många fler som blir det.
Det är inget enkelt syn att försvara. Men det är en positiv människosyn som vi har nytta av. Herregud vad skönt att någon kan inspirera oss till sådant tänk.
Jag fick aldrig chansen att höra honom föreläsa, men det kanske någon som läser detta gjorde? I så fall får du gärna skriva en kommentar om hur det var. Inte kände jag honom heller, även om jag sände honom personlig epost några gånger i veckan med de senaste nyheterna från domstolsvärlden. De var han ivrig efter och hörde ibland av sig om någon artikel.
Han var också en sann decentralist och slogs för att hålla språket så enkelt att alla kunde delta i samtalet. Detta och mycket annat utvecklar han i en radiointervju du kan höra här. Det tar 50 minuter, men du kan göra det när du stryker, lagar mat eller vill tänka positiva tankar. Intervjun blev sänd bara två månader före hans död.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
