Trump kunne blitt valgt her også

Forhåpentligvis kan vi om noen dager puste lettet ut over at Trump likevel ikke ble valgt. Vi kan tenke at det er utrolig at USA i det hele tatt kom på ideen, men er vi sikker på at hans likesinnede ikke får makt her? Har vi ikke allerede små-Trumper over alt i Europa?

Lederstilen er kanskje ikke like narsissistisk som Trumps. De tråkker heller ikke like provoserende på alt som heter statsmannsskikk. Mannen er jo en personlig fiende av god tone. Likevel, vi har dem allerede også på denne siden av Atlanteren.

Magasinet «Foreign Policy» skrev i sommer at flere europeiske land, som Finland, Ungarn, Latvia, Litauen, Norge og Sveits, har fått høyrepopulister helt inn i regjeringen. Berlusconi ble valgt til statsminister flere ganger. Det finnes også venstrepopulister der Hugo Chavez i Venezuela var den mest kjente.

I mitt gamle hjemland har Sverigedemokraterna fått ca. ti prosent av stemmene i de to siste valgene. Noe lengre sør er «Alternativ for Tyskland» raskt voksende. I Nederland kan den rasismetiltalte Geert Wilders bli neste statsminister.

Eller ta Sarkoszy som har tenkt seg tilbake som president når Frankrike neste år holder valg. De sier nå at han «trumpifiserer» den franske politiske debatten med falske og nedsettende uttalelser.
Vi i Europa bør ikke se ned på det amerikanske folk som gir betydelig støtte til Trump. Vi har lignende fenomen her – i nesten alle land. Men hva beror det på og hva er populisme?

Jeg tror det finnes minst tre forklaringer på hvorfor:
1. En hel del folk føler seg utenfor «de der oppe» med innflytelse og penger. De føler seg ikke verdsatt.

2. De tradisjonelle partiene, og politikerne som styrer, framstår som mer og mer like hverandre. Hvis noen skiller seg ut får de svi så mye i debatten at de justerer sine standpunkt. KrF er vel knappest imot abort lengre? Høyre og Frp har gjort offentlig sektor rekordstor. Arbeiderpartiet argumenter imot hver gang Høyre vil senke den, men vil ikke gjeninnføre et høyere skattenivå etter at den er senket.

3. En betydelig andel av folket er imot noen utviklingstrekk. Alt fra at forskjellene i samfunnet vokser til motstand mot innvandring eller kranglete regler. Alt dette er jo synspunkter som alle må få ha og som det er viktig å lytte til.

Problemet oppstår når dette kombineres med populisme. I en strålende artikkel i Morgenbladet nå i oktober forklarte den tyske professoren Jan-Werner Müller hva som skiller populisme fra annen argumentasjon:
«Populister vil hevde de sitter på et slags moralsk monopol på å kunne representere det virkelige folket. De, og bare de, kan formidle folkemeningen».

Han peker på at det er stor forskjell på å si «vi vil også bli hørt» og å si «vi er de eneste som fortjener å bli hørt». Radikal populisme hevder at ikke alle borgere tilhører folket og at ingen av de andre partiene representerer folket.

I Norge har vi jo også hørt noen fortelle at nettopp de representer «folk flest». Trump bygger mye av sin kampanje på at han representerer folket, og at det handler om han mot resten. Motstanderen er en skurk. Hvis han ikke vinner så er valget ikke gjennomført på en riktig måte.

I debatt er det viktig å lytte til folks synspunkter, også når vi er uenige, men aldri akseptere at kun noen representerer folkets mening. Din mening er verdt like mye som min, men ikke heller mer. Når en majoritet stemmer på folkevalgte som mener at vi ikke kan stenge grensene, eller som foretrekker et regelverk som er likt for alle, så er det disse som faktisk har retten til å styre landet. Hatbudskap må ikke bli normalt.

Vi må heller ikke gjøre populistene farligere enn hva de er. Når vi blir skremt og opptreder ugjennomtenkt så styrker vi deres sak.

Er det vi menn som er mest populistiske? Ting tyder på det. Om meningsmålingene i USA er riktige så skulle det vært et tydelig flertall for Trump om mennene fikk bestemme. Nettstedet FiveThirtyEight har kommet fram til at med kun mannlige stemmer ville Trump fått 350 valgmenn mot 188 for Clinton. Hvis kun kvinner stemte ville Clinton vunnet med 458 mot 80. Det er stor forskjell!

Det er jo smått utrolig at de i et land med over 300 millioner innbyggere ikke kan finne kandidater som er mer samlende. Selv om Obama ikke har klart alt i håpet på så er det tvilsomt om jeg kommer til å oppleve et amerikansk presidentpar jeg har så stor respekt for som dagens.

Det er komisk at Trump heter Donald, for han hører jo hjemme i det bladet. Han er som den sinte naboen og det er ikke frisyren som er problemet. Egentlig ikke ham selv heller, men at det finnes grobunn for slike som ham. Men det er ikke komisk, men alvor, hvis han blir valgt.

Jeg føler meg ikke helt trygg på at Trump ikke blir valgt til USAs 45 president. De amerikanske velgerne bruker å stemme for forandring og er det noe Hillary Clinton ikke står for er det forandring. Jeg håper på storseier for Clinton, men sikker er jeg ikke.

Naiv? Super!

Tillit til hverandre vil vi ha, men naiv vil ingen være.
Å være naiv, som jeg er, gjør at du går på noen smeller, men jeg tror livet både blir lettere og mer hyggelig.

Noen blir under oppveksten matet med skepsis til de som bor på den andre siden av byen, fjorden eller verdensdelen. Andre blir skeptiske til de som heier på feil fotballag, har annerledes musikksmak og klesstil eller har en annen religion.

Folk flest er hyggelige, når du først har med dem å gjøre. Hvis Pondus og Jokke privat møtte telefonselgerne, eller de som lager åndssvak radioreklame, så ville de sikkert like dem bedre. Til og med om de var United-fans. Det er min erfaring. Derfor er jeg naiv. Noen ganger har det ført med seg at mitt bilde av folk krasjer med virkeligheten.

I begynnelsen av 20-årene var jeg et år vikar som fengselsbetjent i et fengsel i Sverige. Yrkestittelen på svensk er «kriminalvårdare» og jeg tenkte at det var «vård» eller omsorg de stakkars dømte behøvde. Hvis de fikk samme muligheter som oss andre så ville de kanskje fungere?

Første dagen skulle jeg være med en innsatt på kontoret for at han skulle ringe sin sosialassistent i Stockholm i forkant av frigivelse. Spørsmålet var hvordan samfunnet kunne legge til rette for at han skulle komme seg videre i livet? Kommunen hadde fikset en leilighet til ham så han skulle slippe å dra hjem til andre kriminelle og dermed knyttes nærmere til dem. Den innsatte var strålende fornøyd når han la ned røret og vende seg til meg og sa: «Da har jeg fått meg en leilighet. Den skal jeg selge svart».
Det var en ny opplevelse som satte følelser som tillit og naivitet i bevegelse.

Og hvis du lover å ikke fortelle det til noen så kan jeg også si at min naivitet, eller tillit til andre, for ikke mange år siden førte meg til å si ja til en øl med en nyvunnen venn i Istanbul. Straks etterpå følte jeg meg meget ubehagelig til stede på en tvilsom nattklubb. Selv om jeg ikke gjorde noe annet enn å være naiv og betale for dyre drinker følte jeg meg skitten, lurt og sint på at folk misbruker den tillit jeg har til andre.

Likevel. Jeg går heller rundt og tror på folk jeg møter enn å være mistenksom. For nesten alle andre ganger har det jo gjort at jeg virkelig har fått nye venner og nye opplevelser.
Det rare er jo egentlig at jeg ikke har blitt utsatt for mer. Som 17-åring dro jeg og en ett år yngre kompis på interrail. Jeg hadde hele reisekassa i 100-lapper lett tilgjengelig i lomma. Uten reisesjekker, uten kredittkort, uten Vipps og uten mobil. Vi sov på tog, strender og unngikk ingen steder der vi lett kunne blitt utsatt for det ene og det andre. Ikke gatesmart men naivt så det holder, selv om verden var snill imot oss.

Tilliten til hverandre, til bedrifter, til institusjoner, ja til og med til våre folkevalgte, er høy i Norge og i hele Skandinavia. Det er anerkjent som et gode for vår økonomi og for velfungerende samfunn. Tilliten bidrar til å gjøre våre liv bedre og enklere.

Skal du gjøre affærer med noen må du stole på avtalepartneren. Skal vi ha en godt utbygget offentlig service må vi ha store skatteinntekter. Den viktigste årsaken til at vi har det i Skandinavia er ikke at skattene er høyere, men att folk i stor grad betaler sin skatt. Det er større sannsynlighet for at folk unndrar skatt når de likevel må bestikke noen for å få en god lege, eller en byggetillatelse.
Økonomisk og sosial likhet fører til økt fellesskap, som bidrar til tillit og gir mer velfungerende demokrati. Polariserte land med store forskjeller har mindre tillit og dysfunksjonell demokrati.

I arbeidslivet, organisasjoner eller familier så er tillit nødvendig for at ting skal fungere. Gang etter gang hører vi om folk som vokser med tilliten de fikk. Den arbeidsledige som fikk sjansen, den som fikk større ansvar og tok det.

Noen ledere stoler på sine medarbeidere og har tillit til at de vil gjøre en best mulig jobb for organisasjonen. En slik tillitsbasert ledelse er ikke bare bra for de ansattes motivasjon og prestasjoner, men også for organisasjonens lønnsomhet og kundetilfredshet. Det viser en internasjonal studie du kan lese om på forskning.no

Likevel er det mange sjefer som føler behov for å kontrollere sine ansatte ned i den aller minste detalj. De demonstrerer med det at de ikke har tillit til medarbeiderne sine.

De fotballinteresserte vet hvordan trenere som ikke har full støtte fra et styre har det. Det gjelder i alle andre styrer også, og i politikken.

Når olje- og energiminister Tord Lien har prøvd seg eller dummet seg ut i siste konsesjonsrunde stilles spørsmål om statsministeren fortsatt har tillit til han? Erna Solberg må vurdere om hun skal risikere sin egen posisjon for å redde han. Hun må overføre litt av den tillit folk har til henne over på Tord Lien. Gjennom å uttrykke tillit til Lien verner hun om ham. Hvis hun ikke hadde gjort det så hadde han vært ferdig.

Etter hva jeg forstår beror legestreiken på mangel på tillit. Hvor mange forhandlinger i både næringsliv og organisasjoner har ikke strandet i brist på, eller kommet i stand på grunn av, tillit?
Samtidig ligger det i tillitens natur at man ikke kan bestemme seg for å få tillit til andre. Den kommer eller går på grunn av det man opplever. Man kunne tro at vi fødes naive med høy tillit til andre, men det er jo ikke riktig. Tenk bare på babyen som blir satt i feil fang og høyt og tydelig gir uttrykk for det. Tvert imot kan vi nok bli mer naive med årene. I hvert fall viser forskning at tilliten er som høyest for dem i aldersgruppen 46-65 år. Den er lavest for de i alderen 16-25 år og går ned igjen når folk når pensjonsalderen.

Jeg er nok utrolig naiv når jeg godkjenner cookies og brukervilkår og alt annet som sporer vår aktivitet på nettsider. Hvem behøver hackers når vi likevel har godkjent at bedriftene skal få vite alt om oss? Klassisk naivitet, og tillit, å overlate noe som er viktig til andre.

Jeg vet ikke hvordan naivitet og tillit har utviklet seg over tid, men jeg tror det var vanligere å la døren sto ulåst før. Samtidig tror jeg at annenhver enebolig har en nøkkel til huset lagt ut et sted som det skulle ta mindre enn fem minutter å finne hvis man ønsket. Jeg antar at Turistforeningens åpne hytter og alle som selger potet for selvbetjening viser at tillit funker?

Eller som min datter sier: Det er verre å tro ondt om et godt menneske enn å tro godt om et dårlig menneske. Stort sett funker det. Å være naiv er i all hovedsak super.

Illustrasjon: Kjetil Strand

Takk for maten

(Tegning av Kjetil Strand)

Kornet er modent. Halleluja!

Nå trøskes åkrene i Trøndelag. På Frosta har grønnsakene blitt høstet hele sommeren og den berømte potetplukkingen i Orkdal kommer like sikkert som RBKs gull.

Selv vi som ikke dyrker profesjonelt har plukket bær og sopp. Snart er frukten i hagene moden. Biene har på sitt mirakuløse vis fylt opp kubene med gylden, søt honning. At det går an å produsere noe så godt gjennom å fly bittesmå mengder nektar i skytteltrafikk mellom blomster og kube. Tenker vi på det når vi tar honning i teen?

Tenker vi på bonden som hver morgen står opp og melker kyrne som gir oss både is, cappuccino og ost. Eller de som dyrker fantastiske gulrøtter, hvete til brødet eller sender dyrene på beite som holder det vakre trønderske kulturlandskapet åpent? Supermaten finnes. Like rundt hjørnet.
Uu
Når det er vin som produseres så er det akseptert å beundre bønder. På reise liker vi å besøke vingården som har gått i arv der den yngre generasjonen har hoppet av annen karriere for å ta over vinproduksjonen. Vi vil høre om jordsmonn og forstå hvordan det påvirker smaken.

Det er ikke noe vi har for vane å gjøre med norsk landbruk. Joda, produksjonen av bygg og havre er litt annerledes og det er nok ikke like hyggelig å gå inn og studere hvordan griser og kyllinger har det. Det er en forskjell når de produserer hele kjeden fra druer til vin og lagrer den på beste måte og legger til rette for turisme.

Samtidig blir det jo stadig flere småskalaprodusenter som også dyrker, foredler og selger selv. I Adresseavisen har vi lest om den økende interessen for andelslandbruk der byfolk kan kjøpe seg inn i dyrkingen på mark og få resultatet i form av de grønnsaker og rotfrukter de har ønsket. Det blir bokstavelig å søke tilbake til røttene.

Noen sier vi må prise legen som hjelper oss den dagen vi virkelig behøver henne, men bonden skal vi takke tre ganger om dagen. Jo, det er faktisk bøndene som produserer det vi spiser og drikker.

Før i tiden ble det holdt høsttakkefest for å feire at maten var kommet i hus. Matfestivalen er kanskje vår tids måte å gjøre det på, men jeg synes vi godt kunne ha litt større oppmerksomhet rundt innhøstingen. Jeg vet at vi får fatt i nesten alle produkter året rundt, men kanskje vi likevel burde markere høstingen med store høst-fester og sende en tanke til de som har gjort jobben. Å samle seg rundt matbordet for et lengre måltid er noe av det hyggeligste og mest sosiale vi kan foreta oss. Høsten er en perfekt tid for det.

Matkulturen i Norge er i en fantastisk utvikling. Når jeg kom hit i 1995 så tenkte jeg at her i landet brukes det stort sett et krydder og det er salt. I dag er norsk kjøkken av høy klasse og interessen for fine lokale produkter stor. Det er herlig å se både Mathallen, mat- og ølfestivaler og butikkjedenes økende innslag av lokale og småskala produkter. Eller alle som vil finne gode råvarer for å lage sitt eget øl. Der har du i hvert fall en god grunn til å juble når kornet er høstet.

Vår interesse for mat tar stor plass i våre liv. I bokhandlene har hyllene med kokebøker vært minst like lange som de for krim. Nå er det internett som er den enkleste veien for å finne gode oppskrifter. Mulighetene for å finne spennende oppskrifter, basert på lokale råvarer, er uendelige.

Noen paradokser finnes det likevel. TV-kanalene er fulle av matlagingsprogram. De mest fantastiske retter trylles fram på skjermen og det er en uting at ikke lukte-tv er kommet. Så da kan vi sitte der i sofaen og se på hvordan vakteleggene skal danderes med kaviar og pepperrot samtidig som vi inntar Toro-maten i sofaen. For alt er ikke blitt forandret.

Takk for maten

Et mislykket kuppforsøk og et vellykket

Innlegg i Adresseavisen 26.7.2016.

Erdogans langsomme kupp i Tyrkia går bedre enn det raske, rare, som noen militære prøvde seg på natten til forrige lørdag.
Det var fint å se at kuppforsøket så raskt ble stanset. I etterkant ser det så merkelig ut at det er naturlig at det oppstår en masse rykter. Hvem sto bak?
Var det desperate militære som så at deres innflytelse i landet var på vei å forsvinne helt?
Var det den innflytelsesrike Hizmet-bevegelsen som driver skoler og universitet i over hundre land? President Erdogan var raskt ute og pekte på at Hizmets grunnlegger, Fetullah Gülen sto bak kuppet. Gülen er allerede klassifisert som terrorist av Erdogan. Presidenten har begjært Gülen utlevert fra USA der han lever.
I så fall kom Erdogan til makten ved hjelp av en terrorist fordi de samarbeidet og sto bak omvandlingen av Tyrkia. Fra en stat der militæret hadde det avgjørende ord til noe som lignet veldig på vestlig demokrati. Resultatene kom i form av økt åpenhet, økonomisk vekst og håp om framtidig EU-medlemskap.
Eller var det Erdogan selv og regjeringen som hadde infiltrert noen i det militære til å tro at dette kom til å gå bra og derfor blåste liv og håp i militære opprørere? Det skulle i så fall forklare hvorfor regjeringen i løpet av et døgn kunne ha lister på titusentalls enkeltpersoner som måtte miste jobben og/eller bli arrestert for at de var en del av kuppforsøket.
Siden lørdagen har tusentalls personer i departement, 21 000 lærere og 2 700 dommere blitt av med sine jobb. Regjeringen må ha bra koll på sine innbyggere for allerede noen timer etter kuppforsøket hadde de tydeligvis bevis for at alle disse statsansatte støtter Gülen-bevegelsen.
De siste årene har Erdogan ledet en langsom, regjeringsstyrt kupp av Tyrkia. Pressefriheten er sterkt begrenset, sosiale medier og nettsteder er blitt stengt. President skal gå fra å ha en representativ rolle til å ha stor politisk makt. Folk blir rettsforfulgt for å fornærme presidenten.
Jeg har fulgt med på oppbyggingen, og nedmonteringen av et uavhengig rettsvesen i Tyrkia.
Et høyeste juridisk råd, etter modell fra mange europeiske land, skulle sikre domstolenes uavhengighet. De fikk ansvar for blant annet å oppnevne dommere og håndtere disiplinære reaksjoner mot dommere som ble anklaget for å ha gjort alvorlige feil. Medlemmene i dette meget innflytelsesrike råd ble valgt av sine kollegaer i åpne valg. Disse endringene var sentrale i utviklingen av en demokratisk rettsstat. Det fungerte veldig godt, helt fram til årsskiftet 2013/2014.
Da ble en rekke selebriteter, blant annet lederen av en statlig bank og sønner til tre ministre mistenkte for korrupsjon. Istedenfor å late politiet etterforske saken og la saken gå sin normale gang i rettsvesenet så sparket regjeringen politisjefen. De brøt med de spilleregler som var satt opp for å håndtere denne type ting og sa at det var Gülens folk som sto bak.
Det startet en stor omvelting av domstoler og påtalemyndighet. Tusentalls personer mistet sine jobb eller ble degradert. Mange ble sendt til østlige deler av Tyrkia, langt vekk fra familier og maktsentra i Ankara og Istanbul.
Etter det mislykkete kuppforsøket i helgen har altså 10 000-tals personer mistet sine jobb og mange av dem er arrestert. De i rettsvesenet som har mistet sine jobb tror jeg ikke har gjort noe annet enn sin jobb og stå opp for uavhengige domstoler.
Nå skal den tyrkiske regjeringen kun ha lojale dommere, og sannsynligvis slike som ikke kommer på tanken å anklage noen i Erdogans nærhet for lovbrudd.
Den danske og norske dommerforeningen har reagert på hendelsen. I en felles uttalelse anmoder de at de nordiske regjeringene legger press på Tyrkia mot de avskjedigelser som framstår som illegitime.
Det er bra. De nordiske regjeringene bør reagere mye hardere på den udemokratiske utviklingen i Tyrkia og på at Erdogans langsomme avdemokratisering av Tyrkia nå har fått opp farten. Det skjer nå, og det er totalt uakseptabelt.
Norge har dessuten to personer på sentrale posisjoner, der Tyrkia er medlem. Thorbjørn Jagland er generalsekretær i Europarådet. Tirsdag kom en uttalelse fra Europarådet, i hovedsak mot at Tyrkia har aktualisert dødsstraff. Det er ikke nok.
Jens Stoltenberg er generalsekretær i NATO, der Tyrkia er et viktig medlem. For å være medlem av NATO må man være et demokrati. NATO burde, helst i full åpenhet, reagere mot hva som nå skjer i Tyrkia.
At Tyrkia har en viktig rolle i krigen mot IS og som stabilisator for en del flyktningestrømmer kan ikke gjøre at vi unnlater å reagere sterkt når menneskerettigheter og grunnleggende rettsstatsprinsipper brytes.
Iwar.arnstad@ntebb.no

Så inn i Norden feigt

Kronikk i Adresseavisen 21.7.2016

Sammenlignet med de fleste andre regioner i verden fremstår Norden som en drøm. Likevel gjør vi ikke nok for å dra nytte av det. Jeg tror vi er for feige, og ministrene virker uinteresserte.

De nordiske land havner i topp i undersøkelse etter undersøkelse. Det gjelder alt fra høyeste gjennomsnittlige levealder, likestilling, hvilke land i verden det er best å bo i og hvor folk har høyest tillit til hverandre – og til statsinstitusjoner.

Det er ganske spesielt at noen små land her oppe i nord klarer det. Vi har bedre enn de fleste klart en balanse mellom marked og offentlig virksomhet, mellom insitament for individet og fordeling av godene. Men vi virker ikke stolte over det. Kanskje ønsker vi heller å være høyt opp på FIFA-rankingen eller listen over land der maten er rimeligst?

Samtidig har vi et nordisk språkfellesskap og mye felles kultur. Jeg tror det gir store muligheter som vi ennå ikke har benyttet oss av.

Norden burde ha et tettere samarbeid på de fleste områder. Økonomisk, økologisk, forsvars- og utenrikspolitisk, kultur, flyktningepolitikk, kommunikasjoner og innenfor utdanning og forskning.
Jeg vet ikke om det var bedre før, men jeg er ganske sikker på at etterkrigstidens ledere var modigere på vegne av Norden. Ellers hadde de ikke fått til en unik nordisk passunion i 1954. Den ga et felles arbeidsmarked som vi gjennom årtier har hatt gjensidig nytte av. Allerede i 1946 ble SAS etablert for å løse et fremvoksende behov av flyruter. Forslag om forsvarspolitisk samarbeid og økonomisk union ble også lansert, selv om de av forskjellige grunner ikke ble realisert.

Behovene, og mulighetene, er minst like store i dag. Men den politiske interessen ser ut til å være minimal. Elisabeth Aspaker er den i nåværende regjering som har spesielt ansvar for nordisk samarbeid. Hun er plassert i Utenriksdepartementet UD med tittelen EØS- og EU-minister. Jeg tror ikke hun er verre enn forgjengerne, men likevel.

På UDs nettsted er 15 tema profilert. Norden er ikke blant dem. Når de nordiske samarbeidsministrene møttes nå i juli var ikke Aspaker til stede. Blant nyhetene på UDs nettsted var der side opp og ned med alt godt man foretok seg, eller var bekymret for. Først på 93. plass er en artikkel som berørte et nordisk land eller nordisk samarbeid. Der kunne vi lese at Elisabeth Aspaker har stor tro på Norden. Jeg er usikker.

Hun sier seg glad for alle som snakker varmt om Norden og for at de nordiske statsministrene ble invitert til Obama. Men hun mener ingenting mer enn at samarbeidet er bra. Hun sier ikke noe om at regjeringen har tenkt å gjøre noe. Jeg finner ingen initiativ, ingen kraft og ingen vilje til å gjøre Norden til noe mer.

Hotelleier Petter Stordalen kom senest i juni med et utspill om å slå sammen nordiske land, som fikk stor internasjonal omtale. Norden med over 25 millioner innbyggere er et viktig marked som gir store muligheter. Vi har en vei å gå, men heldigvis har vi veivisere.

Foreningen Norden har pekt ut en rekke viktige skritt for et mer grenseløst Norden. For eksempel:
• Et felles nordisk system for personnummer.
• At Norden utgjør ett opphavsrettsområde for vitenskapelige, litterære og kunstneriske verk.
• At de nordiske land slår sammen sine utenriksstasjoner og har fellesnordiske representasjoner.
Vi burde også ha et tettere forsvarspolitisk samarbeid i Norden. Det er sløseri med penger og trygghet å ikke ha det. For noen år siden laget Thorvald Stoltenberg en rapport med 13 forslag til nordisk sikkerhets- og utenrikspolitisk samarbeid. De bør følges opp i praksis.

På utdanningsområdet kunne vi etablere en fellesnordisk opptaksportal til universitet og høyskoler. Og hvorfor var ikke Mittuniversitetet, med base i blant annet Östersund, innenfor radaren når universitet og høyskoler i Trøndelag ble omstrukturert?

Togstrekningen Trondheim-Værnes-Åre-Östersund-Sundsvall har stort potensiale.
Vi burde også bedre ta vare på vårt språkfellesskap. Når det vises filmer i skolen så kan det gjøres på annet nordisk språk med teksting.

På NRKs barne-TV dubbes nå en rekke nordiske program. Jeg tror norske barn har godt av å høre Farbror Melker og Tzatziki på svensk og at de svenske får høre Doktor Proktor og Teskjekjerringa på norsk. Det er en styrke at vi tidlig blir kjent med og forstår andre nordiske språk.
Og nok er det litt kjedelig at navnet på de som var mulige amerikanske presidentkandidater er bedre kjent enn de nordiske statsministrene?

Vi behøver mer av nordisk kulturfellesskap. Roskilde-festivalen, Storsjöyran og Olavsfestdagene er viktige for dette. Det er også St. Olavsloppet, Storsjöcupen og andre grenseløse møter.
Neste år skal Norge ta over formannskapet i det nordiske samarbeidet. Kommer det da til å skje noe som helst? Jeg håper det. Det er viktigere enn noen gang.

Iwar Arnstad
Svensk trønder
Iwar.arnstad@ntebb.no

Fjas, fjas, fjas – over hele linja

Er det bare meg, eller er det ikke blitt vel mye fjas nå? Liksom-nyheter, liksom-meninger og liksom-løsninger.

Jeg tenker for eksempel på alle de kåringer som det er gått inflasjon i. Det finnes ingen grenser for hva man kan kåre. Årets jakthund, årets russesang, årets lastebil, årets julegave, årets nordiske kulturtidskrift, årets fugl, årets Subseaselskap etc. etc.

Det er også blitt en syke å kåre årets personer. Siden Time Magazine i 1927 utså Charles Lindberg til «Man of the year» har mange sl
uttet seg til øvelsen. Årets leverandør, årets trønder, årets bryllupsfotograf, årets korleder osv. inn i det uendelige.

Det finnes kåringer for alt. Felles er at noen synes de trenger litt mer oppmerksomhet og da bestemmer de seg for å ha en kåring. Både media og hvermansen biter på agnet og gir latterlig stor oppmerksomhet så fort noen er blitt årets ditten eller datten.

Hvis du ønsker oppmerksomhet så trenger du ikke å gjøre stort mer enn å innstifte en pris. Problemet er at det tar oppmerksomheten fra viktige hendelser.

Slik jeg ser det er det meningsløst at vi skal ha større tiltro til hva en eller annen, jury er kommet fram til enn hva vi selv opplever. Og da snakker vi selvsagt ikke om vitenskap eller faktiske ting, men de områder der synsingen rår».

Vi har drøss av konkurranser i ting det ikke burde være mulig å konkurrere i. Det er vel umulig å si at den matretten er bedre enn den, eller at den musikken er bedre enn den andre? Det er nettopp spørsmål om smak og behag.

Vi kan vel selv bestemme hvilken mat eller film eller kollega vi synes er best? De restauranter som noen syntes kunne få en stjerne i Michelin-guiden ble vel ikke et fnugg bedre av det, muligens kunne de legge på prisen med femti prosent.

Jeg er avhengig av Adresseavisen hver dag, men synes ikke avisen ble noe bedre av å få en utnevning som årets avis. Idrett synes jeg skal utøves på idrettsbanen og ikke av juryer i kåringer. Det er bedre å legge energi på breddeidrett enn å ha en idrettsgalla som skal kåre hvem som har vært best i ulike idretter som ikke går å sammenligne.

Generelt legger vi alt for mye vekt på hva andre mener. Det kan være okay at ting blir vurdert og at vi kan få kvalifiserte betraktninger på ting. Men det går for langt når folk ikke vet om konserten de selv har vært på var bra før de har lest anmeldelsen. Eller når noen svarer på spørsmålet om boken er bra, med at den vant Brageprisen.

Kritikk er viktig som veileder og for å få andre synspunkter, men terningkast er ganske avslørende. Terningkast er tilfeldighetenes spill. Å sette objektive tallkarakter på skolelevers innsats er vanskelig, å gjøre det på kunst, valgdebattanter eller utøvere på tvers av idretter er umulig.
På flotte restauranter, med sommelierer av Guds nåde, finnes gjester som ikke kan svare på hvordan vinen smaker før de har sjekket Vivino eller noen annen app. Hva mener alle andre? Selv har jeg alltid hatt mine beste vinopplevelser i hyggelige selskap. Smaken av mat, inntrykket fra en film eller opplevd kvalitet på musikk, tror jeg alltid påvirkes av humøret til den enkelt.

Er vi så redde for å mene noe selv så at vi outsourcer det til andre? Fjas, spør du meg.

Det går an å ta tak i ting på så ulike vis. Når antallet flyktninger i verden når all-time-high så er det naturlig å ville bidra. Det gjør også ringenes herrer, den internasjonale olympiske komiteen(IOC). For å bidra har de i sin visdom bestemt at de skal opprette et flyktningelandslag til sommerens olympiske leker i Rio de Janeiro.

«Gjennom å velkomne flyktningelaget ønsker vi å sende en melding om håp til alle verdens flyktninger. Dette laget kommer å bli behandlet som alle andre olympiske lag og få de samme privilegiene», sa ifølge NTB Thomas Bach, president i IOC.

Så mange som ti utøvere kan bli med i flyktningelaget. Disse ti skal dras inn på de samme luksushotellene som de andre utøverne, trolig kun en hotellklasse under IOC-toppene.
Jeg har litt vanskelig for å se hvilket håp det skal gi de som prøver å finne smutthull inn i den europeiske festningen. Eller at millioner av sentralafrikanere på flukt i eget land tør å vende tilbake til sine hjem etter IOCs brilliante påfunn. Kommer tredje generasjons flyktninger i Libanon plutselig å se mer positivt på livet fordi ti personer, fra et annet sted, i noen uker skal få bo på hotell?

Det er jo fint at de olympiske herrene tenker på flyktningene, men dette blir jo bare fjas. De kunne isteden redusere litt på standarden på OL-arenaene, sine egne opphold eller å ta et verdensomspennende initiativ for å bruke idrettens, og frivillighetens, kraft til å gjøre livet litt enklere for verdens flyktninger. Selvsagt er det bedre å gjøre noe enn intet, men i så fall kunne de vel ha gjort noe for at disse ti, av verdens over 60 millioner flyktninger, fikk et permanent sted å bo.

Det viktige er ikke å gjøre noe med virkelige problemer, men å late som man gjør noe.
Fjas, spør du meg.
Illustrasjon Kjetil Strand

Bruk den pengemakten du har

Her kan du lese min signert i Adresseavisen: Bruk den pengemakten du har