Fra stjernene til været i Trøndelag

Det er svimlende å skue inn vinterhimmelens alle stjerner. De vi ser ligger i vår egen gate, i et gigantisk univers. Solen har her selskap av ca. 200-400 milliarder stjerner. Bak vår egen Melkevei strekker seg en kjede av andre galakser med alle sine stjerner. Minst 100 milliarder galakser skal det finnes i «vår» del av universet. Totalt ufattelig.

På tross av universets størrelse vet vi ikke om noe annet sted der menneskelig liv er mulig enn planeten Jorden. Dette er vår bolig, der ikke bare vi, men trolig alle generasjoner mennesker noensinne skal leve. Likevel ødelegger vi systematisk deler av den og spiller hasard med våre livsvilkår.

Hvis vi tar det perspektivet og ser på Jorden fra en annen galakse, ville vi agere litt annerledes. Det meste burde handle om i hvilken stand vi skal overlevere jorden til neste generasjon. Og neste. Og neste.

Mindre energi burde legges på hvordan vi skal kunne forbruke litt mer eller komme oss noe raskere fra sted til sted.

Vi burde ha mer av det perspektivet, globalt, nasjonalt og lokalt. Det gjelder alt fra å redusere bruken av miljøgifter, nedbyggingen av matjord og den raske utryddingen av arter. Dette er problemer som burde få større oppmerksomhet.

Denne kronikken blir likevel om klimagassene. De er ikke gifter, men utslippene av dem er så store at de truer mange arter og mange menneskers liv. Hvis temperaturene fortsetter å stige så vil det ikke bare smelte isen ved polene, men også bidra til ørkenutbredelse på kloden og et villere vær her i Trøndelag.

Noen forskere mener at Golfstrømmen, en forutsetning for vårt liv i Skandinavia, vil påvirkes av drivhuseffekten og issmeltingen. Det er ikke bevist, men likevel så urovekkende at det burde tas ekstremt alvorlig. Bevist er derimot klimaeffektene uansett om du hører noen rare stemmer ta til orde for det motsatte. En av dem er dessverre påtroppende president i USA. Her hjemme har Carl I. Hagen funnet ut at klimadebatten er tull ettersom det var varmere i Norden på vikingtiden.

Nå er det ikke slik at det er temperaturen akkurat her i Norden, eller for eksempel på nesetippen til Carl I. Hagen, vi diskuterer. Det er den globale temperaturen og vi vet med sikkerhet at den blir stadig varmere.

Benekternes tid er forbi. 2014 var det varmeste åren kloden hadde opplevd. Så kom 2015 og ble enda varmere. Nå viser det seg at 2016 ble enda varmere enn de to foregående rekordårene. Det betyr ikke automatisk at 2017 vil bli like varmt. De naturlige variasjonene ligger i bunn, men vi behøver ikke lengre å fundere på om menneskeskapte utslipp påvirker klimaet. Vi vet at de gir jorden en langvarig feber.

Resultatene er, nettopp som forskerne har sagt, at isene ved polene er rekordtynne. Også i Norge er uværene sterkere enn før og skredene flere. Aftenposten rapporterte forrige uke om at Svalbard i 75 måneder på rad har hatt temperaturer over normalen. I desember var månedstemperaturen for hele Norge 4,6 grader over normalen. Likevel ser vi bare begynnelsen på effektene.

Adresseavisens politiske redaktør skrev samtidig om at «klimasaken kan være vår Trump», et spørsmål der folket gir F i hva de blir fortalt av «ekspertene». At det store flertallet ikke er klimabenektere, men likevel ikke bryr seg spesielt. Det er riktig at det sjelden er et tema i lunsjdiskusjonen eller på vennemiddagene. Men stilt foran spørsmålet tror jeg de færreste ikke er beredt å forandre noe på livsstilen for at kommende generasjoner skal unngå effektene av flere graders temperaturøkning. Og været bruker engasjere de fleste, ikke bare i Trøndelag.

Det finnes også noen positive tegn. USA og Kina har skrevet under Paris-avtalen. De fornybare energikildene som sol og vind blir viktigere innslag på bekostning av fossile brensler. I 2025 vil solkraft være verdens billigste energikilde. Prisen har allerede falt med 62 prosent siden 2009.
Når jeg for 20 år siden flyttet til Trøndelag tenkte jeg at solenergi her kun var for ihuga optimister. Nå bygges næringseiendommer med solceller. Både NTE og Trønderenergi ruller ut solcellepakker til privathushold. Det er en del av en global trend. Vi får også stadig smartere løsninger for å redusere energiforbruket, men vi har likevel en lang vei å gå. Norge et av landene i Europa som øker sine utslipp, istedenfor å redusere dem.

Les også denne:

http://gemini.no/2017/01/derfor-tar-klimaskeptikeren-feil/

Ta din pult å gå

Det er allment kjent at vi ikke bare mår bedre når vi beveger oss. Vi tenker også bedre, lærer mer og blir mer kreative. Likevel er de fleste jobb, skoler og møter lagt opp for at vi skal sitte helt stille, rett opp og ned. Nå er det på tide å begynne å gå, istedenfor å sitte i møter, klasserom og på seminar.

På den ene siden av Dronningens gate ligger et treningssenter. På den andre siden ligger kontoret der jeg jobber. På trengingssenteret sliter, svettes og stønner menneskene. De trekker i apparater og ser, som Sisyfos, aldri ut til å bli ferdige med oppgavene. På den andre siden sitter vi bekvemt, med en kaffekopp, og ser på en skjerm.

Jeg har ofte fundert på hva en som levde for hundre år siden ville tenke hvis de så inn gjennom vinduene på begge sider av gaten? De ville nok ha vanskelig å tro på at de som svettet foran maskinene betalte dyrt for det, mens vi på andre siden fikk betalt.

Det er ikke bare på mitt kontor vi er stillesittende. Vi har det felles med de fleste andre arbeidsplasser, klasserom, seminarer og alle andre plasser der vi har behov for å aktivere hjernene.

NTNU-forskere presenterte nylig en studie i tidskriftet Mayo Clinic Proceedings. Den viste at en gjennomsnittsvoksen i vestlige land sitter mellom 9 og 11 timer hver dag. Og tallet øker etter hvert som vi blir eldre. De mest inaktive deltakerne satt i opp mot 15 timer daglig.

Noe må skje. I Adresseavisen for to uker siden lanserte Anders Hall Groterud i Aktivitetsalliansen ti spådommer om fysisk aktivitet. En av dem var at vi vil gå og stå i møter.
«Om ti år er sittende møter som varer mer enn et par timer like merkelig som å røyke på jobb er blitt i dag. Da vet alle hvor skadelig stillesitting kan være, og man har sørget for å legge til rette for å kunne reise seg når man vil, ha stående og gående møter og naturlig aktive pauser i løpet av dagen.»

Det kan høres urealistisk ut. Men når vi oppdager at det ikke bare er bra for folkehelsen, men også for læring, kreativitet og produktivitet så er jeg ganske sikker på at det kommer. Fysisk aktivitet styrker mentale evner og det gjelder også for voksne.

Det finnes flere internasjonale studier som viser på dette sambandet mellom fysisk aktivitet og hjernens evner. De viser at det ikke behøver å være veldig lange øvelser for å gi hjernen en boost. Også i Norge er det gjort interessant forskning på dette.

I ASK study (Active Smarter Kids) har pedagoger ved Høgskulen i Sogn og Fjordane vist på strålende resultater gjennom å innføre mer fysisk aktivitet i skolen. Når de innførte en time med daglig fysisk aktivitet for fjerde og femteklassingene så ble selvsagt helsen bedre. Men enda mer interessant var det at også skoleresultatene ble bedre, hvilket ga seg utslag i de nasjonale prøvene i teoretiske fag. Nå har de integrert fysisk aktivitet med teori for eksempel gjennom mattebingo med løping og glosestafetter i engelsk.

«Vi kunne ha avsluttet prosjektet da doktorgradsarbeidet var ferdig. Men vi var så nøyde med de pedagogiske resultatene at vi har fortsatt med dette siden. Erfaringen vår er at vi med økt fysisk aktivitet får roligere, sosialt flinkere elever som er mer villige til å lære», sier rektor Bjarte Ramstad ved Trudvang skole i Sogndal til forskning.no.

Nå har høyskolen fortsatt gjennom å forske på samspillet mellom tradisjonelle fag og fysiske aktiviteter.

En annen undersøkelse blant norske lærere viste at 84 prosent av 610 lærere mente at økt fysisk aktivitet bidrar til at elevene bedrer sine skoleprestasjoner.

Egentlig er det ikke så overraskende. Jeg tror de fleste av oss kjenner igjen at vi tenker bedre når vi er aktive. Mange ideer kommer når man trener, arbeider med ved, eller i hagen. For å rede ut noe krevende behøves ofte en gå-tur. Vi får mer energi av å røre på oss.

Vi burde utvikle gode metoder for å ta dette inn, ikke bare i skolen men også i arbeidslivet. Trim i arbeidstiden og pulter vi kan stå vid er vel og bra. Men vi bør gå videre og ha gående medarbeidersamtale eller møter der det er en selvfølge at man mellom hvert punkt på agendaen strekker på seg og går en runde rundt bordet.

I USA er det blitt en trend med «office walker. Spesialtilpassede, tyste og langsamme tredemøller som blir plassert ved ansattes arbeidsplass. Folk går på tur når de skriver på pc:n eller snakker med folk. Blant rapporterte fordeler er bedre fysisk helse, lavere stressnivå og bedre prestasjonsevner.

De fleste synes nok det høre unaturlig ut, men vi snakkes om ti år.

Publisert i Adresseavisen 8.12.16
Illustrasjon: Kjetil Strand

Det er mulig å skifte noen (h)julspor

Kronikken var publisert i Adresseavisen 1. desember 2015

Det finnes ikke noen rett eller feil måte å feire jul. Men for de som kan tenke seg et litt annet spor deler jeg gjerne noen gode ideer som folk i min nærhet har hatt og gjennomført. Jeg synes de er befriende.

Julen er på gang og det er bare til å glede seg. Noen i min «galna släkt» er så glad i jul at de feirer den to ganger i året. 24 desember og 24 juli. Julemat, julegaver og hele konseptet.

Forventningene til jula er svært forskjellig. Hva som er rett for å skape din julefølelse vet bare du. Kanskje synes du stress er en flott juletradisjon og ser det som en kunst å hvert år finne en enda mer vellykket julegave til hver person i slekten?

Kanskje synes du at et berg av pakker til dine unger er poenget og gleder deg til å springe og bytte julegaver romjula? Hvis du egentlig ikke synes det er det viktigste med jula kan dette være noe:

Vi går rett på julegavene. Det er veldig individuelt hvilke tradisjoner man har, men noe alle kan er å redusere nivået. Kanskje kan vi droppe gavene helt for de som ikke er aller nærmest? Det gjelder bare å bli overens om det. Jeg tror de fleste av oss ønsker å jekke ned nivået på både antall julegaver og hvor dyre de er, men vi er redde for at vi skal få gave av noen vi ikke selv har kjøpt til. Dermed blir det en omvendt terrorbalanse der opptrappingen består av flere og dyrere gaver. Da kan det være på sin plass med en nedrustningspakt.

Når jeg feirer jul med «tjocka släkten» i Sverige er vi fort 20 personer. Heldigvis kom noen med ideen om julegavelotteriet. Istedenfor å kjøpe inn julegaver til alle kjøper alle inn en julegave hver. På den skrives det et lite vers som kan gi noen et hint om hva som er i, men som ikke avslører alt. Alle får et nummer og etter at versene er lest opp velger man i tur og orden en julegave som hørtes eller ser interessant ut.

Alle drar dit med en eneste julegave og alle reiser hjem med en. Det føles utrolig befriende.

I en tid før julegavelotteriets tid ble det ufattelig mange gaver, og mest leketøy. Da var det herlig å se hvordan barna, i havet av dyre og billige julegaver, hele kvelden isteden valgte å leke med en av søppelsekkene som julegavene hadde blitt båret inn i. Den var mer gøyal enn noen av de utpakkede gavene.

Julekalendergalskapen ble godt beskrevet av Adresseavisens politiske redaktør forrige uke. Det finnes alternativ. Når ungene kom et stykke opp i tenårene sluttet en klok dame i min nærhet med 3x24 innpakkede pakker. Isteden fikk de en felles kalender med et navn for hver dag. Den som fikk navnet sitt 1. desember fikk 100 kroner å gi til hvilken organisasjon en ville. Så fortsatte det i 23 dager til og hver dag fikk «vinneren» bestemme om det var Flyktninghjelpen, Røde Kors, Amnesty, Vanntanken eller noen annen som skulle få støtte. Når julen var over ble det oppsummert og betalt inn til respektive organisasjon. Null stress samtidig som ungene følte seg stolte over å være givere.

En annen måte kan jo være å uttrykke hvor glade vi er i hverandre i ord istedenfor i dyre gaver? Litt færre gaver vil redusere stressen, flytte fokus på annet og være bra for miljøet.

University of East London forsket for noen år siden på julestress og fant ut at blodtrykket hos halvparten av juleshoppere steg til farlige nivåer. Etter en 75 minutter lang shoppingrunde var dobbelt så mange menn, og tre ganger så mange kvinner, stresset.

Når det gjelder julegaver og kalendere så er det lite som skiller Norge fra mitt hjemland, Sverige. Da er det annerledes med maten. På norsk small-talks toppliste i desember troner «Hva spiser dere til jul?»
Det er store variasjoner og som innflytter oppfatter jeg dette som en viktig del av identiteten. «Jaså du er en slik kveitespiser.» «Pinnekjøtt? Har du røttene dine på Vestlandet?»

I Sverige er det ingen slik diskusjon. Svaret er gitt. Der er muligens spørsmålet, hvordan spiser dere juleskinken? «Kokt, med dopp i gryten?», «Jaså ovnsstekt, men er den varm eller kall?» Kanskje spørres det også hva mer som finnes på julebordet, men nesten alle spiser juleskinke på julaften, hvor du enn bor. Til og med vegetarianerne lager sin egen variant som ser litt ut som juleskinke, men smaker dessverre noe annet. Når jeg var barn var det selvsagt maten på julaften.

På første juledag spiste vi middag med andre, være seg slekt eller nære venner. Det var en brokete gjeng: Snekkeren med snustenner som bodde langt inne i de dype skogene, det ungarske paret der han som student flyktet i 1956, en enkemann, og flere andre som aldri hadde hatt noen familie. Det slo meg ikke før jeg ble voksen at det var en nøye utvalgt forsamling som kom. Det var de som ikke hadde så mange å feire jul med. Mine foreldre nevnte aldri det motivet, men det er et vakkert juleminne.

Det er mange som gjør mye for andre i julen. Være seg de inviterer slekt og venner hjem eller som frivillige som bidrar til at ukjente der ute skal få en hyggelig opplevelse. Takk! Dere gjør julen bedre for oss alle.

Kanskje kan vi minske litt på julens formidable forbruk og invitere noen nye inn i julen? Jeg tror det vil forsterke den gode julefølelsen.

Fortvilt stemme fra Tyrkia

I dag fikk jeg et brev fra dama til en bekjent statsadvokat i Tyrkia. Eposten med brevet var sendt til seks personer, men er sikkert også spredt til flere.

Mannen ble fengslet dagen etter kuppen i sommer. Sammen med ca 3 000 andre dommere og statsadvokater ble de på dagen sagt opp fordi Høyeste rådet for dommere og statsadvokater (HSYK) mente de hadde vært involvert i kuppet. (Ikke helt tilfeldig helt i tråd med regjeringens og presidentens ønsker) Det er selvfølgelig en umulighet å vite at alle de skulle hatt en rolle i det. Den egentlige årsaken er vel at alle de mente hadde noen sympatier for Gülens Hizmet-bevegelse, har hatt barn i bevegelsens skoler, har bekjente som er aktve der etc

Mange av de 3 000 er blitt fengslede. Jeg kjenner et par av dem og er ganske fortvilt. Det er ganske urealistisk at de skal få en rettferdig rettergang når regjeringen ser til å sparke alle som ikke er politisk enig med dem selv.

Det er langt brev, og jeg har tatt vekk navnet på min bekjente, men det er viktig å få fortalt hvordan det er og hvor i utakt med all rettssikkerhet og menneskerettigheter som Tyrkia p.t. er.

"I am the spouse of the Public Prosecutor NN who is now under arrest in L-type High Security Closed Institution for the Execution of Sentences.
My husband, while serving as the Public Prosecutor, was arrested after being charged with the offence of being a member of FETÖ/PDY terrorist organization as well as with the offence of attempting to overthrow the government. Due to the fact that the issue is closely related to human rights and given the fact that the fundamental human rights are protected under the Universal Declaration of Human Rights as adopted by the United Nations and European Convention on Human Rights which have been adopted by almost all of the European Countries I deem it necessary to state and explain certain main issues to you.

Based on the fact that the promotion, protection and development of human rights is the common heritage of all civilized nations, I expect that my following explanations will be taken into consideration by all high contracting parties and high esteemed people .

I am in the opinion that the efforts aimed at strengthening democracy and promoting, improving human rights and prevention and elimination of human rights violations in Turkey will also provide benefits to our country due to the fact that the human rights are regarded as substantive rights corresponding to substantive obligations undertaken by the contracting states, to the European Convention on Human Rights and other relevant international conventions to which Turkey is a signatory party.

Apart from the serious violations of law in connection with the detention of my spouse as explained below in detail I would also like to briefly point out the developments that are embedded within the social structure of Turkey and that have a direct impact on the world of law and serious consequences to citizens to make these particular series events more understandable.

ON 15TH OF JULY, a coup d’état was attempted in Turkey. All political parties and all social formations, including us, condemned the coup d’état attempt with the feelings of great solidarity, unity and togetherness. I would like to specifically emphasize that my husband, as a jurist, shares the same feelings. However, the point where we part ways is; the necessity of distinguishing innocent from guilty and fighting against crime and criminals within the framework of and based upon the strict commitment to the constitutional principles of state of law should be a reality in every concrete fact.

The state of emergency was declared immediately following the attempt of the coup d’état and subsequently a series of statutory decrees were issued under Turkey’s state of emergency. New provisions have been introduced in various fields through the said statutory decrees including those that regulate the rights of state officials and civil servant and in particular the code of criminal procedures. I don’t deem it necessary to explain to you each of these provisions in a detailed manner since it would take too much of your time. However, I would like to address only one point in this letter which is especially worthy of discussion here. Statutory decrees issued during a state of emergency cannot be brought before the Constitutional Court to have them examined and verified against allegations of their unconstitutionality as to form or substance. (Constitution of the Republic of Turkey, article 148).

Consequently, decisions and/or sanctions of suspension, expulsion or removal from office made against or imposed upon many public officials arekept out of the scope of judicial review. The balance between prosecution and defense cannot be maintained and is sharply deteriorated against defense;allegations of use of violence, threats and mistreatment in execution of punishment against detainees have risen sharply, and liens are placed against these people’s property or their property is seized in an unjust manner, and they are deprived of many guarantees provided under the constitution, in particular freedom to claim rights and principal of natural judge.

On the other hand, a series of amendments to the provisions regarding the Supreme Council of Judges and Public Prosecutors have been introduced through a series of amendments to the Constitution on 07th of May 2010, and as a part of these amendments the composition of the Supreme Council of Judges and Public Prosecutors was revised as to the nomination of its members and the method of its formation. Through this revision, a new nomination and election procedure was adopted to allow judges and prosecutors to nominate and elect the members of the Supreme Council of Judges and Public Prosecutors. These new legal arrangements, which are consistent with the principles of a democratic state of law, unfortunately in practice have led to the use of unfair and unlawful practices by those who win the elections against those who lose the elections. A look into the history of the Supreme Council of Judges and Public Prosecutors, for example only for the last two years would be sufficient to understand these issues. An examination of how the members of the members of the Association of Judicial Unity who won the elections have been promoted to higher posts and how members of other associations that lost the elections were removed of their office and title would be sufficient to prove this fact. I am in the opinion that a careful examination of the decisions for the appointment and transfer of judges and public prosecutors before and after major investigations will be sufficient to understand these issues. I would also like to express that, immediately after the attempt of the evil (!) coup d’étaton 15th of July 2016, the Supreme Council of Judges and Public Prosecutors held a meeting on the day immediately following the failed coup d’état upon the complaints of people who hold political office and suspended more than three thousand judges and public prosecutors, and judicial immunity of these judges and public prosecutors were lifted to allow them to be investigated, and more than two thousand judges and public prosecutors were dismissed from the profession by the Supreme Council of Judges and Public Prosecutors on the grounds of the failed coup d’état attempt.
My husband was arrested unlawfully. Let me put it this way;
1- The first condition to be met before arresting someone is bringing him or her before the competent legal authority on reasonable suspicion of having committed an offence. In the investigation conducted against him no material evidence has been discovered or produced to substantiate the accusations against him, and consequently there is not even a simple suspicion, let alone a reasonable suspicion. There is no mention of acts that are alleged to constitute the offense(s) with which he was charged neither in the decision taken to arrest him nor in the decisions taken on the continuation of detention.

2- The second condition to be met before arresting someone is based on a reasonable consideration to deem it necessary to prevent him/her committing an offense or fleeing after having done so. He has never committed any offence, neither taken to the police before as well as there is no possibility for him to commit any offence in the future. There is no tangible or physical indication indicating that he would commit an offence. The necessity for arresting him is never explained in a concrete and reasonable manner neither in the decision taken to arrest him nor in the decisions taken on the continuation of detention. If he is released he would have no reason for fleeing or commuting an offence. This is because;

a) All of his assets have been seized. As a part of these measures imposed by the government his bank accounts are blocked and are not freely available for use, and therefore he has no money at all.

b) His parents are alive and we have two children. It is not a matter for him to go any other place leaving his parents and children behind.

c) He strongly believes that the investigation against him will be concluded with a positive decision and that he will be reinstated to his position. Consequently, he has no reason to flee or run away.

d) My husband never tried to flee before his arrest. When the police came to arrest my husband he was at home. On the other hand, he always says “I did not flee, and I won’t because I know and believe that I am innocent and did not commit any offence.”

e) Neither the judicial authorities nor the administrative authorities made any determination or assessment about an attempt of fleeing or risk of fleeing and more importantly the reason(s) for forming a reasonable suspicion is/are never mentioned in these decisions.


3- In addition to the provisions of article 5/1.c of the above-mentioned European Convention on Human Rights regarding the lawful arrest or detention of a person there also other conditions to be met for issuance of a lawful arrest or detention decision according to the applicable national legislation which include a strong suspicion on the conduct of the suspect or accused that he/she is going to attempt to destroy, hide or change the evidence or put an unlawful pressure on witnesses, victims or other individuals. It is not reasonable to consider that a suspect or accused may destroy, hide or change the evidence without any personalization on this particular issue (for the time being, investigations are carried out against more than three thousand judges and public prosecutors) and without mentioning any finding, inspection and thorough examination in the reasoning of the decision. In the course of the investigation, no information is being shared as to whether or not is there any uncollected evidence or not or whether the process of gathering evidence is still in progress or not, in such a situation how can it be said that any piece of evidence is destroyed or hidden or altered. Given the fact that the police searched our house and all of our personal computers and laptops (including mine) were seized by the police how can he hide or alter any evidence? In addition to all the foregoing, a confidentiality order has been issued with respect to the investigation conducted against him, and consequently no one knows who testified and what they said and who will testify. In such a situation, it is apparent that it is not possible for my husband to put an unlawful pressure on witnesses, or any other person. Then, the question is that; what is the reason for the formation of a strong suspicion against him that leads to the continuation of his detention? Moreover, there is another important question on this issue, why the existence of the strong suspicion has not yet been proved by any judicial or administrative authority?

4- As is well known, detention may not be used as a means of punishment. This is because, according to the universal principle of presumption of innocence everyone is considered innocent unless proven guilty based on a finalized court order. Therefore, instrument of arrest must be used only in obligatory cases and in consistent with the principle of proportionality with the offence committed by indicating the reason for using it as an instrument. In the first place, everyone has the right to liberty and security of person. No one shall be deprived of his liberty. There is no explanation why the judicial and administrative authorities in the first place made decisions to arrest my husband and then made decisions for the continuation of detention despite that there are lighter measures in the rule of law that may be used as a precautionary instrument and what are the concrete and tangible facts and events that the decisions are based on. Judicial authorities used arrest as a first resort despite the fact that it has to be used as the last resort according to the doctrine without showing any valid reason.

5- After a simple examination of my husband’s statement taken in the Office of the Public Prosecutor one can easily understand that the questions directed at my husband were not directly related to the acts that are alleged to constitute the offense(s) with which he was charged but related to issues involving freedom of thought and opinion.
Here are some of the questions:

* Which schools you studied in?
* Where did you stay while studying in the university?
*Did you work or serve as a class representative or a member of an album committee while studying in the university?
* For whom you voted in the elections of the Supreme Council of Judges and Public Prosecutors?
* Have you ever done social media postings against the government?
* Did you have a talk with your friends against the government?

My husband was arrested after being asked abstract questions. The Public Prosecutor and Investigating Judge declared to my husband “that there is no evidence on the file other than the search warrant, seizure warrant and detention warrant” in respect of the acts that are alleged to constitute the offense(s) with which he was charged and arrested.
My husband was unlawfully arrested manner without any concrete and/or valid evidence and by being exposed to questions related to issues involving freedom of thought and opinion.

6- According to the well-established international case law as well as the well- established case law of national judicial authorities the decision of arrest based on a statement taken by using banned interrogation techniques and/or methods is contrary to the rule of law. As a matter of fact, his statement was taken throughout the all day after he was remanded in custody and his interrogation continued even throughout all the night and subsequently the decision to arrest him was taken in the morning of the next day. It is very apparent that he was deprived of his right to defense causing him to feel enormously exhausted, anxious and worried by using the banned interrogation methods and techniques.

7- As is known, “Principle of Natural (Independent and Impartial) Judge” is guaranteed under article 6/1 of the European Convention on Human Rights. On the other hand, special provisions have been introduced for the procedures to be implemented in interrogations to be conducted against judges and public prosecutors through the law no 2802 which defines and regulates the rights and obligations of judges and public prosecutors. However, the decision taken to arrest him was not based on these special provisions but on standard and general provisions. To top it all off, judges were changed in some provinces and special judges were appointed to handle these cases. Therefore, in the light of the above, the decision taken for arrest is also contrary to the principle of Natural (Independent and Impartial) Judge.

In addition to all the foregoing, the decision taken to arrest my husband as well as the decisions taken for the continuation of detention is also apparently contrary to the provisions of article 5/3 and 6/1 of the European Convention on Human Rights as clearly stated in the following decisions of the European Court of Human Rights; Neumeister/Austria, dated 27/06/1968, USA/Turkey, dated 26/01/2010, Dereci/Turkey, dated 24/05/2005, Can and Gümüş/Turkey, dated 31/03/2009, Memedova/Russia, dated 01/06/2006, Eken/Turkey, dated 08/08/2006 and Yağcı and Sargın/Turkey, dated 08/06/1995.

Despite these facts my husband is still under arrest.

To crown it all, my husband was dismissed from the profession based on a completely baseless allegation lacking in evidence. Interrogations and investigations which were initiated long before he took office and in which he was never involved as a prosecutor or judge were shown as grounds for his dismissal. Despite the fact that everyone should be responsible for his own acts and actions in accordance with the principle of personality of criminal responsibility and personality of punishment he was held responsible for acts and actions that are alleged to be committed by others. Furthermore, one of the grounds for his dismissal is “social media postings and sharing” which falls within the scope of freedom of thought and opinion which is guaranteed under the constitution. Other grounds including “information on social circles, on-site investigations” are not impartial but subjective grounds which cannot be properly checked and verified as to their contents.
More than three thousand judges and public prosecutors were dismissed from the profession based on the reasoning which is explained even less than one full page and even without having the opportunity to make defense.
This action which was undertaken by depriving thousands of judges and public prosecutors of their right to defense, which is a holy right for all individuals, is contrary to the law just as the decisions for arrest and continuation of the detention.

On the other hand, it is not possible to understand how the Supreme Council of Judges and Public Prosecutors determined that about some three thousand Judges and Public Prosecutors were involved in the attempt of coup d’état and that they are members of the terrorist organization in a two-hours meeting held immediately the following day of the failed coup d’état.

Your efforts to this end in collaboration with the relevant Turkish authorities on this issue will provide an exceptional contribution to the improvement of the right to liberty and security, which is one of the common values of the mankind, also in our country.

I request for your help and support, expecting that my petition will provide a small contribution and whereas your efforts will provide an exceptional contribution to this end."

Kan nordiska medier utmana Facebook?

Alle vet att Facebook är fantastiskt och sticker i väg med annonspengarna. (Så jag länkar inte upp det) Facebook har inga journalister och inga texter, bilder eller filmer kommer från dem. Du och jag och medier och alla andra levererar allt innehåll.

Det är i sig inget problem. Tvärtemot har FB gjort att vi kan kommunicera bättre med fler. Men nu går det åt h-e med redaktionerna. Några kommer att överleva, men god journalistik kommer att få tuffare tider. Det blir mindre granskning och dt blir mindre gemensam arena för demokratiska diskussioner.

Jag vet inte hur det är i Sverige, men här i Norge har flera mediebolag ägt Finn, som motsvarar Blocket ++? De har varit en god inkomstkälla. Men nu läggs också fler och fler av de annonserna på Facebook. Det är förståeligt för deras annonser når läsarna mycket mera effektivt.

Vad göra? Inte vet jag, men måste det inte snart komma några alternativ innan Facebook tar över all kommunikasjon? Innan de flesta journalistiska medier är slått ut.

Kan man tänka sig att de nordiska mediehusen går ihop om ett alternativt socialt medium? Att de blockerar sina artiklar för delning på Facebook? Att de som använder deras sociala medium får tillgång till deras artiklar och all den fantastiska information som är lagrad där?

Kan man inte tänka sig att där ligger en möjlighet? Eller är det redan utprövat och totalt orealistiskt?

USA og noen andre land

Det er allerede skrevet alt for mye om det amerikanske valget. Likevel, her kommer noen linjer om de viktigste lærdommene og om at det finnes flere land i verden enn USA.

På spørsmålet «Er du fornøyd eller misfornøyd med utviklingen i USA» var befolkningen for ti år siden delt på midten. De siste fem årene har det vært nesten 75 prosent som har vært misfornøyde.

Mange mener det er blitt så mye verre at de ikke har noe å tape. Jason «Timbuktu» Diakité beskriver det på en god måte. Han er en mann, som etter hva jeg forstår har «hjertat på rette staden». Midt under valgkampen får han plutselig se sin uncle Obi være på bildene bak Trump, med kepsen «Make America great again». Han lurte på hvordan hans onkel kunne støtte republikanernes kandidat. Så han ringte ham.

«Jeg kommer til å stemme på Trump. Du forstår,jeg har stemt på og arbeidet for Demokratene i 42 år. Jeg har sett hvor ille det har gått for svarte amerikaner under deres lederskap. Jeg har gjort min research. Jeg har to masterseksamen. Når jeg ser statistikken over hvor mange svarte i USA som er arbeidsledige, sitter i fengsel eller som ligger på kirkegardene ser jeg hvor ille det har gått i dette landet. Vi behøver forandring nå. Ikke mer av det samme.

Hillary Clinton ble naturlig nok sett på som det samme. Kanskje kunne Saunders ha stått for den samme utenfra vinden som Trump. Noen som ønsket at ting skulle bli annerledes. Noe som ikke var så sterkt forbunden med det bestående.

Når forskjellene i et samfunn blir for store, folk ikke føler seg sett eller verdsatt. Når lønningene er så dårlige at de må ha to jobber for å klare seg, da er det klart at de tørster etter forandring.



Negativ kampanje
Det har i et tiår vært mye snakk om negative campaining og uro over det, Det har vært framsnakking og sørlig bris med govær sammenlignet med den storm av negativ kampanje som har overtatt fokus helt i valgkampen. Trump har hovedansvaret.
Den beste analysen om valget som jeg hørte var noen som sa at:
«Når valget handler om Clinton vinner Trump og når valget handler om Trump vinner Clinton. Begge kandidatene vill at valget skulle handle om Trump. «

Polariseringen kommer til å fortsette. Hvilket hat kommer valgresultatet å utløse? Jeg tror ikke de skal redusere anslagene til Secret Service nå….

Et poeng til bare.
USA er viktig, men presidentvalget får alt for stor oppmerksomhet, sammenlignet med andre valg. Vi vet navn på hver galning som utroper seg til presidentkandidat, men vi vet ikke hvilke som er statsministrer og presidenter i de andre nordiske land.
Og hvem er president i EU, Kina og Inda? Hvor ble det av dekningen av valget av ny generalsekretær i FN?
Våre medier kunne med fordel tone ned USA-valget noe og bruke mer tid på andre viktigere handelspartnere etc.
Og vi lesere kanskje kan klikke litt mindre og lese litt mer?

Trump kunne blitt valgt her også

Forhåpentligvis kan vi om noen dager puste lettet ut over at Trump likevel ikke ble valgt. Vi kan tenke at det er utrolig at USA i det hele tatt kom på ideen, men er vi sikker på at hans likesinnede ikke får makt her? Har vi ikke allerede små-Trumper over alt i Europa?

Lederstilen er kanskje ikke like narsissistisk som Trumps. De tråkker heller ikke like provoserende på alt som heter statsmannsskikk. Mannen er jo en personlig fiende av god tone. Likevel, vi har dem allerede også på denne siden av Atlanteren.

Magasinet «Foreign Policy» skrev i sommer at flere europeiske land, som Finland, Ungarn, Latvia, Litauen, Norge og Sveits, har fått høyrepopulister helt inn i regjeringen. Berlusconi ble valgt til statsminister flere ganger. Det finnes også venstrepopulister der Hugo Chavez i Venezuela var den mest kjente.

I mitt gamle hjemland har Sverigedemokraterna fått ca. ti prosent av stemmene i de to siste valgene. Noe lengre sør er «Alternativ for Tyskland» raskt voksende. I Nederland kan den rasismetiltalte Geert Wilders bli neste statsminister.

Eller ta Sarkoszy som har tenkt seg tilbake som president når Frankrike neste år holder valg. De sier nå at han «trumpifiserer» den franske politiske debatten med falske og nedsettende uttalelser.
Vi i Europa bør ikke se ned på det amerikanske folk som gir betydelig støtte til Trump. Vi har lignende fenomen her – i nesten alle land. Men hva beror det på og hva er populisme?

Jeg tror det finnes minst tre forklaringer på hvorfor:
1. En hel del folk føler seg utenfor «de der oppe» med innflytelse og penger. De føler seg ikke verdsatt.

2. De tradisjonelle partiene, og politikerne som styrer, framstår som mer og mer like hverandre. Hvis noen skiller seg ut får de svi så mye i debatten at de justerer sine standpunkt. KrF er vel knappest imot abort lengre? Høyre og Frp har gjort offentlig sektor rekordstor. Arbeiderpartiet argumenter imot hver gang Høyre vil senke den, men vil ikke gjeninnføre et høyere skattenivå etter at den er senket.

3. En betydelig andel av folket er imot noen utviklingstrekk. Alt fra at forskjellene i samfunnet vokser til motstand mot innvandring eller kranglete regler. Alt dette er jo synspunkter som alle må få ha og som det er viktig å lytte til.

Problemet oppstår når dette kombineres med populisme. I en strålende artikkel i Morgenbladet nå i oktober forklarte den tyske professoren Jan-Werner Müller hva som skiller populisme fra annen argumentasjon:
«Populister vil hevde de sitter på et slags moralsk monopol på å kunne representere det virkelige folket. De, og bare de, kan formidle folkemeningen».

Han peker på at det er stor forskjell på å si «vi vil også bli hørt» og å si «vi er de eneste som fortjener å bli hørt». Radikal populisme hevder at ikke alle borgere tilhører folket og at ingen av de andre partiene representerer folket.

I Norge har vi jo også hørt noen fortelle at nettopp de representer «folk flest». Trump bygger mye av sin kampanje på at han representerer folket, og at det handler om han mot resten. Motstanderen er en skurk. Hvis han ikke vinner så er valget ikke gjennomført på en riktig måte.

I debatt er det viktig å lytte til folks synspunkter, også når vi er uenige, men aldri akseptere at kun noen representerer folkets mening. Din mening er verdt like mye som min, men ikke heller mer. Når en majoritet stemmer på folkevalgte som mener at vi ikke kan stenge grensene, eller som foretrekker et regelverk som er likt for alle, så er det disse som faktisk har retten til å styre landet. Hatbudskap må ikke bli normalt.

Vi må heller ikke gjøre populistene farligere enn hva de er. Når vi blir skremt og opptreder ugjennomtenkt så styrker vi deres sak.

Er det vi menn som er mest populistiske? Ting tyder på det. Om meningsmålingene i USA er riktige så skulle det vært et tydelig flertall for Trump om mennene fikk bestemme. Nettstedet FiveThirtyEight har kommet fram til at med kun mannlige stemmer ville Trump fått 350 valgmenn mot 188 for Clinton. Hvis kun kvinner stemte ville Clinton vunnet med 458 mot 80. Det er stor forskjell!

Det er jo smått utrolig at de i et land med over 300 millioner innbyggere ikke kan finne kandidater som er mer samlende. Selv om Obama ikke har klart alt i håpet på så er det tvilsomt om jeg kommer til å oppleve et amerikansk presidentpar jeg har så stor respekt for som dagens.

Det er komisk at Trump heter Donald, for han hører jo hjemme i det bladet. Han er som den sinte naboen og det er ikke frisyren som er problemet. Egentlig ikke ham selv heller, men at det finnes grobunn for slike som ham. Men det er ikke komisk, men alvor, hvis han blir valgt.

Jeg føler meg ikke helt trygg på at Trump ikke blir valgt til USAs 45 president. De amerikanske velgerne bruker å stemme for forandring og er det noe Hillary Clinton ikke står for er det forandring. Jeg håper på storseier for Clinton, men sikker er jeg ikke.